Skiftende verdinormer i en moderne tid

på det afrikanske kontinent

ʼJEG hadde sett de klærne brødrene mine hadde hatt med seg hjem, og hørt dem snakke om de lønningene de fikk. De hadde fortalt om gatelysene, kinoene, dansestedene, kvinnene og de smarte mennene i byen. Min far ønsket ikke at jeg skulle dra, men uten å si farvel til foreldrene mine tok jeg bussen til den store byen.

Jeg var forundret over det jeg så, og ønsket at jeg hadde kommet før. Hjemme fantes det ikke noe slikt som dette. Alle husene strålte av lys. Det hersket en utrolig, oppstemt travelhet og spenning, og allting glitret. Alle utstrålte velstand, selvtillit og suksess. Bylivet måtte være lett, godene måtte være store og hurtige å oppnå. Jeg var glad for at jeg hadde forlatt min fars mørke, stille hytte, hvor jeg bare var en gutt, en arbeider, et bud, som måtte løpe ærend for andre. Dette var livet!’·

Dette forteller en afrikaner som ønsket å utforske en annen verdens gleder — livet i en storby.

Han mente at det at han flyttet til byen og hadde mulighet til å skaffe seg flere materielle eiendeler, ville være et springbrett til lykken. Mange har samme mening som han. Kanskje også du har det. Det som skjer i Afrika, skjer og har skjedd mange steder i verden.

Forandringer som berører sinnet og hjertet

Mange som har vært vant til å leve et svært enkelt liv, er blitt kjent med en levemåte som er forbundet med en uendelig rekke fengslende ting. Virkningen av dette blir fremstilt i et avsnitt av det afrikanske diktet «Lawinos sang». En mann som nettopp hadde avsluttet sin utdannelse, vendte hjem fra byen og hadde med seg et ur til sin kone, som aldri hadde sett et ur før. Hun sa: «Jeg er svært stolt av uret. Det er vakkert å se på. Og når det kommer gjester, blir de svært imponert!» Ja, dette nye «leketøyet» så ut til å gjøre livet hennes mer strålende og spennende og gav henne også en viss prestisje. Hvem av oss har ikke sett og ønsket oss noe nytt som kunne gjøre livet mer behagelig?

Den moderne teknologis goder er imidlertid ikke gratis — de koster penger, undertiden mange penger. Det spørsmål hver enkelt står overfor, er: Hvor mye er jeg villig til å ofre for å få denne gjenstanden? For å kunne oppnå visse goder i vår moderne tid kan det til og med være nødvendig å ofre personlige verdinormer. Dette har skjedd, ikke bare i Afrika, men over hele verden.

For fullt ut å forstå hvilke store verdier som går tapt, skal vi ganske kort se litt nærmere på den «tradisjonelle levemåte», som har vært karakteristisk for en stor del av det afrikanske samfunn i årtusener.

Tradisjonelle verdier

Det foreligger vitnesbyrd om at afrikanerne i gammel tid var opphav til mange fremragende, tekniske bedrifter. Den afrikanske kulturs virkelige bedrift lå imidlertid på et annet område.

Basil Davidson sier i boken African Kingdoms (Afrikanske riker): «I skyggen av deres prakt og herlighet finner vi de afrikanske landsbyenes beskjedne, men imponerende bedrifter. Med en samfunnsinnstilling som knyttet menneskene sammen i et brorskap hvor alle var likestilt, med moralnormer som ledet deres sosiale handlemåte, og med trosoppfatninger som satte de åndelige sider ved livet foran de materielle, oppnådde den afrikanske landsby en form for sosial harmoni som ofte fungerte uten at det var behov for en sentralisert myndighet. Det var egentlig på dette punkt at Afrika på beste måte viste sin virkelige genialitet — sin evne til sosial organisering. . . . mer opptatt av de gode sidene ved å ha et personlig forhold til andre enn av materielle fremskritt.»

FAMILIELIV: I en internasjonal pressemelding ble det sagt angående de tradisjonelle afrikanske samfunn: «De unge, de gamle og de syke manglet aldri omsorg, mat eller husly så lenge det var en slektning eller en stammebror som hadde noe å dele med dem.» Familiemedlemmene arbeidet sammen, og landsbyboerne var i bunn og grunn, og mange er fortsatt, fast sammenknyttede grupper av flere «utvidede» familier. Barna ble oppdratt i en atmosfære av familieinteresse.

GJESTFRIHET: Det var vanlig praksis i det gamle Afrika å vise gjestfrihet. Fremmede ble ønsket velkommen uten forbehold. To hvite amerikanske skribenter bodde en tid sammen med noen av de mest primitive stammene i Afrika. En av dem skrev: «Nubafolkets gjestfrihet er en vidunderlig opplevelse.» Den andre sa: ’Masaiene har utviklet en ånd som bærer preg av menneskelig verdighet, av varme og humor og av kjærlighet til familie og venner. Jeg syntes at masaiene hadde utviklet noe helt spesielt.’

LOVREGLER: Alle landsbyene hadde høvdinger, landsbyeldste og et rettssystem. Forbrytelser ble straffet, og forbrytere ble utstøtt av samfunnet. Det hersket trygghet, og livet i landsbyen var stort sett preget av en avslappet og vennlig atmosfære.

Ja, kjærlighet til familien, gjestfrihet og lovregler — er ikke alt dette av stor verdi, særlig i en verden hvor et nært forhold mellom familiemedlemmer og venner er blitt en sjeldenhet, og hvor lovløsheten tiltar? Ifølge den tradisjonelle afrikanske levemåte var dette noe dyrebart. Men hva er det som skjer med slike verdier?

Hva har forandret seg?

FAMILIELIVET: «Velferdssamfunnets problemer begynner allerede å banke hardt på døren hos oss i form av narkotikamisbruk, ungdomsproblemer og en sterk økning i antall skilsmisser.» — Den afrikanske skribenten Ebomuche Oguuh-ibe.

«Foreldre forsømmer sin oppgave. . . . Kontrollen med barnas oppførsel som kjennetegnet en afrikansk familie, mangler fullstendig i dag.» — Den afrikanske studenten Francis Uzoeshi.

GJESTFRIHET: «Gjestfriheten opphører fordi en ikke stoler på ukjente besøkende. De kan være tyver!» (Bantu Customs) Mange har heller ikke råd til å vise så stor gjestfrihet og samtidig opprettholde sin levestandard eller dekke den nærmeste families behov.

LOVREGLER: «Tiden er inne til å føre krig mot kriminaliteten». «Dette brutale landet». «Krigen mot korrupsjon». — Afrikanske avisoverskrifter.

«Folk er tilbøyelige til å være mer ubarmhjertige og selviske enn noensinne. Mange bryr seg ikke engang om hva som skjer med deres nærmeste nabo, noe som er helt i strid med den tradisjonelle afrikanske oppfatning av brorskapet mellom mennesker.» — Den afrikanske skribenten Oguuh-ibe.

Hva er årsaken til forandringene?

En gruppe unge mødre i den sørlige delen av Afrika ble spurt: «Hva forårsaker størst vanskeligheter — øl eller penger?» Alle svarte: «Penger.» Det er naturligvis ikke pengene i seg selv som skaper problemer, men hva en gjør for å få tak i dem, og hvordan en bruker dem.

For å tjene flere penger er det for eksempel noen menn som flytter inn til byen og overlater til hustruen å dyrke familiens jordstykke og oppdra barna. Mennene opplever lange, ensomme timer, som ofte fører til at de blir utsatt for fristelser og begynner å misbruke alkohol og gjøre seg skyldig i umoral. Noen av dem tar seg til og med en ’bykone’, en kvinne som er villig til å leve sammen med en mann uten å inngå ekteskap. På grunn av disse ekstra utgiftene er mannen kanskje ikke i stand til å sende penger hjem og legger derved en ytterligere belastning på familien, som allerede lever et splittet liv. Han drar kanskje hjem bare én eller to ganger i året!

Men selv når mann og hustru bor sammen i byen, arbeider hustruen ofte utenfor hjemmet for å skaffe inntekter i tillegg til det mannen tjener. I mange tilfelle blir barna overlatt til en tjenestepike, som kanskje ikke selv er stort mer enn et barn. Denne mangel på rett oppdragelse har bidratt til en sterk økning i ungdomskriminaliteten og umoralen i mange byer i Afrika. Dette er spesielt alvorlig når det gjelder Afrika, hvor nesten halvparten av befolkningen er under 16 år!

Den ødeleggende virkning dette jaget etter velstand har, blir tydelig vist i forbindelse med enkelte medlemmer av nubastammen. Forfatteren Leni Riefenstahl, som bodde sammen med nubafolket en tid, forteller at tidligere kunne hun oppbevare sitt fotografiske utstyr i ulåste kasser i flere måneder av gangen. Men det har hun måttet slutte med i den senere tid. Hvorfor? På grunn av tyveri. Hun skriver: «På grunn av en svært dårlig høst måtte flere blant nubafolket dra til byene for å tjene penger, slik at de kunne kjøpe kveg eller noen få geiter. I byene så de hvordan alt kunne kjøpes for penger, og dette hadde en ødeleggende virkning på dem.»

Før de ble kjent med den moderne sivilisasjon, hadde de stort sett vært selvforsynt. Riefenstahl tilføyer: «De kjente ikke til noe annet og var glad og tilfreds med livet. Det å ha penger var tidligere fremmed for dem. Men snart vil sivilisasjonen på sin uunngåelige frammarsj nå nubafolket og forandre dem også.»

For å kunne anskaffe seg noe av det som den moderne tid har å by på, har mange latt seg besnære av noe annet.

Avbetalingskjøp — en snare

«Dette lette avbetalingssystemet er en forferdelig snare,» skrev et afrikansk ektepar. «Det får kjøp av forskjellige ting til å virke så lett og billig, mens det i virkeligheten ikke er det. Det faktum at en kan gå inn i en forretning og kjøpe en dress uten straks å måtte betale for den, er svært tillokkende. Når det gjelder betalingen — ja, så kan en tenke på den senere. Når ʼsenereʼ kommer og regningen blir tilsendt, blir en klar over at en ikke kan betale, og da begynner ’moroa’. Da blir en virkelig slave av disse avbetalingsbutikkene, fordi ønsket om å anskaffe seg nye ting er så stort. Jeg har besøkt familier som har anskaffet seg et nytt hi-fi-anlegg, en ny bil og pene møbler, men som ikke har penger til mat fordi hele inntekten går med til å betale avdrag. Både mann og hustru arbeider utenfor hjemmet, og barna går for lut og kaldt vann.»

Dette er ikke noe afrikanerne er alene om. Det at folk setter seg i gjeld ved å kjøpe på avbetaling, er et enormt problem også i andre land. I USA har for eksempel hver 20. amerikaner et alvorlig avbetalingsproblem, ettersom over 60 prosent av deres samlede inntekt går med til å betale av på gjelden.

De som setter seg i stor gjeld, utsetter seg selv for en hard påkjenning, både mentalt og følelsesmessig. En mann som hadde pådratt seg stor gjeld fordi han hadde kjøpt ting på avbetaling, skrev: «Jeg mistet jobben, og den arbeidsledighetstrygden jeg fikk, var ikke tilstrekkelig til at jeg kunne betale selv de minste avdragene, langt mindre betale husleie og kjøpe mat. Som en utvei har jeg begynt å selge blodplasma og utføre tilfeldige jobber. Jeg holder på å bli gal av forsøkene på å slippe unna kreditorene. Jeg er blitt et nervevrak.»

Ikke alle forandrer seg

Det er naturligvis ikke alle afrikanere som har mistet sin gode dømmekraft og sansen for rette verdier i sitt ønske om å nyte godt av den moderne teknologi. Det finnes mange ærlige og rettskafne mennesker i Afrika.

En utenlandsk journalist som oppholdt seg en kort tid i Afrika, hadde lagt merke til visse uærlige personer, men sa oppriktig: «Men jeg bør også fortelle om . . . en ung mann som avslo å ta imot penger etter at han i flere timer hadde vist meg rundt på et overrislingsanlegg, og om den kvinnelige vaskeriarbeideren som gav meg igjen de 80 naira som jeg hadde glemt i en skjortelomme. Jeg burde også fortelle om den vennlighet som ble vist meg av en mann jeg hadde kalt dum.» — National Geographic, mars 1979.

Ikke alle som flytter inn til storbyen, endrer sine verdinormer. Det kan ha vært nødvendig for dem å flytte, men noen av dem har bevart sine gode prinsipper og holdt familien samlet. De har fått et realistisk syn på den livsform som er konsentrert om å jage etter penger og de bekvemmeligheter som kan kjøpes for penger. De vet at det finnes andre ting som er mer verdt.

Et godt liv?

Husker du den unge mannen som ble nevnt i begynnelsen av denne artikkelen, og som mente at hans nye levemåte ville bringe ham sann lykke? Han forteller videre:

’Jeg har nå vært seks måneder i storbyen. Jeg sluttet i den første jobben, hvor arbeidstiden var lang og arbeidet ingen ende tok, og fikk meg en annen jobb og deretter en tredje. Forholdene var ikke stort annerledes, og betalingen var i virkeligheten litt mindre. Jeg hadde kommet inn i bylivets rytme — helt blakk og langt nede like før lønningsdagen og så oppe av bølgedalen igjen når måneden var slutt. Det endte med at alt jeg hadde, gikk til pantelåneren, og jeg levde et like stille liv som det jeg en gang hadde levd hjemme.

Hver kveld når arbeidstiden var slutt, gikk jeg ut på gaten og stod og så på livet. Det var alltid det samme synet, den samme rekken av biler, de samme velkledde kvinnene i drosjer, de samme velbeslåtte guttene. Hvor fikk de det fra? Det måtte være et knep de brukte. Jeg arbeidet som jeg aldri hadde arbeidet før, men pengene — som kom i summer som jeg aldri ville ha drømt om — forsvant like hurtig igjen. Jeg begynte å forstå at folk som meg ikke hadde en sjanse.’

Selv om det ikke går slik med alle som drar til storbyen, er det mange som ser hvor formålsløst det er å forsøke å oppnå lykke bare gjennom materielle ting. De lengter etter det enkle livet som var før. Ikke det at de ønsker å leve i fattigdom igjen, slik noen gjorde, og de ønsker heller ikke å gjenopplive alt fra den tradisjonelle kultur. Men de savner det nære familieforholdet, gjestfriheten og lovreglene, noe som alt sammen blir undergravd i vår moderne tid.

Kanskje du også er bekymret over den måten livet ditt er blitt berørt av materialismen på. Du ønsker kanskje å gjøre en forandring. Men hvordan? Den neste artikkelen gir et fornuftig svar på dette, et svar som allerede har hjulpet tusener over hele Afrika.