Katolikker som er bekymret for sin kirke, sier hva de mener
TRASS i at hun var kledd i en grå tweeddrakt, var hun nonne. Ja, hun var faktisk generalpriorinne i Potomac i den amerikanske staten Maryland. Som president for en konferanse for kvinnelige religiøse ledere delte hun talerstol med pave Johannes Paul II. Hun introduserte ham for 5000 nonner i Washington, D.C. I sin velkomsttale nevnte hun at hun var alvorlig bekymret over at Vatikanet ikke ordinerer kvinner til prester i kirken. Da paven gikk fram og talte til forsamlingen, stod 53 av nonnene oppreist i en stille protest. De var alle kledd i vanlige klær, ikke nonnedrakt.
Noen få måneder senere sa den sveitsiske teologen Hans Küng bittert: «Jeg skammer meg dypt over min kirke.» Dette sa han da han fikk vite at Roma mente at han ikke lenger kunne «anses som katolsk teolog». Hva var bakgrunnen for denne avgjørelsen? Blant annet at han forkaster dogmet om pavens ufeilbarlighet og stiller spørsmålstegn ved Jesu Kristi guddommelighet.
Selv om mange katolikker støttet Vatikanets kritikk av Küng, skrev 50 spanske teologer et åpent brev der de gav uttrykk for at de var uenige med Roma. I mellomtiden undertegnet 67 amerikanske og kanadiske teologer en uttalelse der de tok avstand fra Vatikanets uttalelse om at Küng ikke lenger «kan anses som katolsk teolog».
Dette er noen eksempler på den økende bekymring som kommer til uttrykk i oppriktige katolikkers uttalelser om utviklingstendenser i deres kirke. Moralske problemer i kirken berører stadig flere, ikke bare lekfolket, men også prestene. Uttalelser som er blitt gjengitt i Vatikanets offisielle avis, L’Osservatore Romano, viser at problemer blant prestene er alvorlige. Tenk over noen eksempler:
Færre prester
L’Osservatore Romano for 16. mai 1979 sier: «Vi opplever en kraftig nedgang i antall [studenter ved seminarene i Italia]. Tendensen begynte å gjøre seg gjeldende for omkring ti år siden, og den har holdt seg fram til i dag. Dette fenomenet er en del av en mer generell tendens. Den kjennetegner hele Europa.»
I henhold til Vatikanets offisielle avis har altså antall kandidater til presteembeter jevnt og sikkert gått ned i de forløpne ti år. Nedgangen har faktisk vært svært stor, noe diagrammet på denne siden viser. I Italia var det bare en tredjedel så mange som skrev seg inn som studenter ved seminarene i 1978 som det var i 1962! I Frankrike ble det ordinert mindre enn en tredjedel så mange prester i 1974, som dem som var blitt ordinert i 1965!
Den vatikanske avisen påpeker: «Nedgangen i antall studenter ved seminarene har forårsaket en tilsvarende nedgang i antall seminarer. Til sammen var det 375 seminarer i 1970 i motsetning til 259 i 1978. . . . Fra et høydepunkt på 918 [prester] som ble ordinert i 1966 [i Italia], har vi nådd et minimum på 384 nye prester i 1978.»
Denne situasjonen finner vi ikke bare i noen få européiske land. Den italienske avisen La Stampa uttalte: «Beregninger som er foretatt [over hele verden] viser at i perioden fra 1965 til 1975 var det totalt 40 000 prester, deriblant sogneprester og de som tilhører geistlige ordener, som forlot sine ordener. Dessuten var det 20 000 nonner som sluttet.»
Hvor mange katolikker er fortsatt aktive?
Hva har skjedd med de katolske sognebarna i denne tiden? Noen katolikker er redd for at mange kan bli katolikker bare i navnet. De har pekt på følgende tall, som er blitt offentliggjort i italienske publikasjoner. Antall som går til messe, har gått ned med over det halve i Frankrike og Italia på de siste 15—20 årene. I Italia, hvor 99 prosent av befolkningen ifølge beregningene er tilsluttet den katolske kirke, er det mindre enn en tredjedel av dem som går til messe regelmessig! Likevel er italienerne flinkere til å gå til messe enn franskmennene. I Frankrike er det bare 16 prosent som går til messe hver uke.
Hvis vi skal oppfatte de unges holdninger som en pekepinn om framtidens situasjon, har italienske katolikker enda en grunn til bekymring. Bladet Panorama intervjuet unge italienere fra 16 til 24 år og fant ut at bare 12,6 prosent av dem mente at åndelige verdier er det mest betydningsfulle i livet. Av de minst ansette verdier blant unge mennesker kom «religion og kirken» på førsteplass sammen med «familien, ekteskap og foreldre».
Utfordrende unge prester
Ettersom den dårlige søkningen til presteembetene skaper det som omtales som en ’kallskrise’, ser det ut til at seminarene ikke kan stille for store krav til søkerne. Følgene av dette har vært rystende for katolikker både i Italia og over hele verden.
En katolsk lekmann som i 1976 skrev i det italienske bladet Seminari e Teologia, sa at «som et svar på ’kallskrisen’ har seminarene åpnet dørene på vid vegg, slik at alle, blant andre en broket flokk unge mennesker, er blitt ønsket velkommen inn». Han fortsatte med å beskrive de prestene som blir uteksaminert fra slike seminarer, som «opprørske, uærbødige og nesten alltid uhelbredelige marxister».
Denne katolske lekmannen omtalte den nye generasjonen italienske prester som «bråkmakere som virker fra sine vanhellige hovedkvarterer, som er fulle av revolusjonære plakater». Han tilføyde: «Bare la biskopen forsøke å gjøre noe med disse folkene. Vi har sett hva som kan skje — det fører nesten til revolusjon!» Hvem skal klandres? Denne skribenten sier: «Feilen ligger hos dem som skulle ha holdt tøylene, men som har latt dem rive ut av deres hånd, enten som følge av svakhet eller feighet, eller på grunn av at de er blitt overtalt til å anta de moderne ideologier.»
Hva paven gjør
Pave Johannes Paul II har gjort det klart at han ikke ønsker å la noen få rive tøylene ut av hans hånd. I den senere tid har religiøse publikasjoner skrevet om at paven har slått hardt ned på den liberale teologi, den slappe moral og urolighetene blant prestene. Men som vi så i begynnelsen av denne artikkelen, møter paven motstand fra framstående personer når det gjelder kirkelige spørsmål.
En melding i det italienske bladet Avvenire illustrerer både pavens skarpe reaksjoner og problemets verdensomfattende karakter. Ifølge dette bladet holdt paven en streng moralpreken for Jesu selskap (jesuittene). Han sa til den verdensomfattende ordenen (som har 27 700 medlemmer i 106 land): «Jeg er så visst ikke uvitende om . . . at den krise som rammer det religiøse liv i disse dager, ikke har spart deres selskap.» Han oppfordret jesuittene, som «har ry for å tilveiebringe det teoretiske grunnlag for kirkens engasjement i politiske og sosiale saker», til ikke å «gi etter for verdslige tendenser». — New York Times, 7. desember 1979.
En amerikansk prest som er trofast mot Vatikanet, sa at paven er «rystet over den generelle senkingen av seksuelle normer i det religiøse liv, synet på homoseksualitet innbefattet». Han tilføyde at ifølge meldinger er det mange unge jesuitter i USA som «ikke tror på livet etter døden eller at Jesus er Guds sønn. Det er til og med mange av dem som unnlater å gå til messe på søndager».
Teologen Hans Küng, som Vatikanet har gitt en reprimande, er et annet eksempel på dem paven har slått ned på, og andre teologer kan også vente vanskeligheter. I desember 1979 ble den liberale nederlandske teologen Edward Schillebeeckx avhørt i Roma av Kongregasjonen for troens lære. Denne komitéen, som gav Küng en reprimande, er den moderne erstatning for inkvisisjonen og dens etterfølger Sanctum Officium. Andre teologer, for eksempel den brasilske fransiskanerpresten Leonardo Boff, har også Kongregasjonen for troens lære bedt om å forklare seg.
På sine reiser høsten 1979 kom paven med en klar og tydelig appell til katolikker over hele verden, en appell om enhet. Han understreket behovet for å holde fast ved høye moralnormer — han gikk imot ekteskapsbrudd, homoseksualitet og abort. Mange roste ham for dette, selv slike som ikke er katolikker.
Men samtidig unnlot paven å gjøre noe med standpunkter som den katolske kirke har inntatt, og som er upopulære blant mange katolikker, for eksempel forbudet mot befruktningshindrende midler og kravet om at prester skal leve i sølibat.
En ironisk situasjon
Alt dette har ført til en ironisk situasjon. Når paven har gitt uttrykk for sin motstand mot abort og ordinasjon av kvinnelige prester eller for sitt forsvar for en streng seksualmoral, har han brukt Bibelen for å støtte sine uttalelser. Samtidig har det vist seg at han har vært svært følsom for kritikk av læren om pavens ufeilbarlighet — en lære som ikke finnes i Bibelen, som hans kritikere har påpekt. Ja, Küng sier at denne læren representerer en utvikling som går imot Bibelens ånd.
De som kritiserer paven, hevder at han ikke legger den rette vekt på Bibelen når han nekter å la katolikker få følge sin egen samvittighet i spørsmålet om bruken av prevensjon. Men nettopp disse kritikerne er vanligvis i forreste linje for en ’ny bølge’ av teologer som klassifiserer store deler av Bibelen som «inspirert oppspinn».
En artikkel med tittelen «Hvem var Jesus?» i det amerikanske tidsskriftet Newsweek illustrerer den holdning slike lærde har overfor Bibelen. Artikkelen sa at «de fleste fortolkere av Det nye testamente tror at i det minste noen av de uttalelser som tilskrives Jesus, er uttalelser som virkelig skriver seg fra ham, og det planlegges en nasjonalkonferanse der teologer vil forsøke å bli enige om hvilke uttalelser det kan dreie seg om». Når slike personer siterer fra Bibelen som en autoritet, må en lure på hvor alvorlig de tar sine egne argumenter.
«Gransk dere selv»
Den norske katolske bibeloversettelsen av 1938 gir alle kristne dette rådet: «Prøv dere selv om de er i troen, gransk dere selv!» (2. Kor. 13: 5) Det er på sin plass at oppriktige katolikker gransker både seg selv og sin kirkes åndelige tilstand.
Den katolske kirke er naturligvis på ingen måte den eneste religiøse organisasjon som gjennomgår forandringer i dag. Intense debatter pågår innen forskjellige protestantiske kirkesamfunn. De diskuterer slike temaer som ordinering av kvinnelige prester, hvorvidt homoseksuelle skal få adgang til kirken, hvilken rolle Bibelen skal spille for kirkens lære, og hvorvidt en skal anta vår tids normer for moral i menigheten.
Diskuteres slike spørsmål i ditt kirkesamfunn? Hvis det gjør det, skylder du deg selv å sette deg godt inn i de bibelske prinsipper som er inne i bildet. Uansett om du er katolikk eller protestant, vil du kanskje finne den oversikten over skriftsteder som står på denne siden, nyttig. Hvorfor ikke sammenligne disse bibelske prinsippene med det lederne for ditt kirkesamfunn sier?
[Oversikt på side 9]
(Se den trykte publikasjonen)
STUDENTER VED SEMINARENE (I Italia)
1962 30 595
1978 9853
[Ramme på side 10]
(Se den trykte publikasjonen)
FÆRRE PRESTER
Siden 1881 er folketallet i Italia blitt fordoblet, mens antall prester er blitt halvert, fra 84 834 til 40 886
(Antall prester pr. 1000 italienere)
1881 (2,9)
1977 (0,72)
[Ramme på side 11]
(Se den trykte publikasjonen)
FÆRRE SOGNEBARN
(Prosent som går regelmessig til messe i Italia)
1956 69%
1977 28%