Katolsk lærer pådrar seg pavens vrede

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Vest-Tyskland

DET er sjelden at et religiøst spørsmål har lagt beslag på spalteplass i avisene så lenge og vakt så stor oppmerksomhet blant tyskerne som opplysningen i desember i fjor om at Vatikanet hadde nektet Hans Küng å fortsette å undervise i katolsk teologi ved universitetet i Tübingen. Fra mange hold hevet det seg straks sterke røster i protest — men også noen til støtte for Vatikanet.

Et katolsk ukeskrift kalte «fordømmelsen av denne verdensberømte, kontroversielle, aggressive, skarpsindige teologen» et «stort sjokk» som ville være merkbart «i hele den vestlige religiøse verden». Hva var det som fikk Vatikanet til å gå til et slikt skritt?

En strid av gammel dato

Hans Küng ble født i Sveits i 1928, studerte i Roma og ble ordinert til prest i 1954. Allerede i 1957 fikk han enkelte ortodokse katolikker til å heve øyenbrynene i og med den avhandlingen han skrev til sin doktorgrad i teologi. Der hevdet han at læren om kristen rettferdiggjørelse, slik den ble framholdt av Karl Barth, en av Europas ledende protestantiske teologer nå i det 20. århundre, var forenelig med den katolske lære.

I 1967 utgav Küng, som nå var blitt professor i dogmatikk og økumenisk teologi ved Tübingen universitet, en bok med tittelen «Kirken». Hans uortodokse synspunkter ble straks forkastet av representanter for Vatikanet, som oppfordret ham til å komme til Roma for å få spørsmålet klargjort. Küng nektet å reise og begrunnet det med at hierarkiets autoritære vesen ville være en hindring for en rettferdig og offentlig saksbehandling. Tre år senere utgav han en bok med tittelen «Ufeilbarlig? En undersøkelse». Utgivelsen fant sted samtidig som kirken feiret hundreårsjubileet for dogmet om pavens ufeilbarlighet, et dogme som Küng mente det var grunn til å sette spørsmålstegn ved.

I mellomtiden solgte bøkene hans godt. Nye bøker som ble utgitt i 1974 og 1978, ble bestsellere. Da Küng tok opp et «trygt» emne i den boken han utgav i 1978, nemlig beviser for Guds eksistens, trodde noen at striden var et tilbakelagt stadium. Men våren 1979 utgav han en bok med tittelen «Kirken — er den i sannheten?» Samme år skrev han også innledningen til en bok mot Vatikanet som var skrevet av August Hasler, og som hadde tittelen «Hvordan paven ble ufeilbarlig». Religionsstridens utdøende flammer blusset opp på nytt, denne gang i langt større omfang enn tidligere.

Det var derfor ikke uventet at Vatikanet grep inn, selv om det hadde tatt lang tid. I Vatikanets uttalelse het det at «professor Hans Küng, har i sine skrifter avveket fra den romersk-katolske tros hele og fulle sannhet og kan derfor ikke lenger betraktes som en katolsk teolog eller som sådan fungere i rollen som lærer».

Hva betydde dette i virkeligheten? Det var overhodet ikke tale om ekskommunikasjon, og Küng fikk til og med fortsette som prest. Men han fikk ikke lov til å fortsette å undervise i katolsk teologi og lære opp vordende prester.

Med hvilken myndighet gikk kirken til handling?

I 1933 ble et konkordat mellom Tyskland og Vatikanet undertegnet av kardinal Eugenio Pacelli (som senere ble pave Pius XII) og Hitlers visekansler, Franz von Papen. Dette konkordatet tilkjente den katolske kirke i Tyskland visse rettigheter og gunstbevisninger mot at kirken gjorde visse innrømmelser overfor myndighetene. I 1957 ble det fastslått ved en vesttysk forbundsdomstol at konkordatet fremdeles var bindende under den daværende tyske grunnlov.

Paragraf 22 handler om «utnevnelsen av dem som skal undervise i den katolske religion . . . ved gjensidig avtale mellom den lokale biskop og de lokale myndigheter». Dette betyr at ingen kan utnevnes til å undervise i katolsk teologi uten kirkens godkjennelse, ikke engang i en statsdrevet skole.

Dette reiser et interessant spørsmål: Kan Küng fortsette å undervise i teologi som et medlem av universitetets teologiske fakultet, men ikke som en offisiell representant for kirken? Eller må universitetet overføre ham til et annet fakultet og la ham undervise i et emne som ikke har med religion å gjøre?

Medlemmene av det katolske teologiske fakultet i Tübingen hadde med overveldende flertall støttet Küng, men i februar ble han oppfordret til å trekke seg fra staben av teologiske lærere. Küng annullerte deretter sine timer, men sa at han var «lei for at de nå gikk til et slikt skritt» etter først å ha støttet ham.

Küngs syn

Küng benekter at han er en misfornøyd kjetter — kirken har da også sluttet å anklage ham for kjetteri. Han forkaster ikke kirken og paven og prøver ikke å vende katolikker bort fra katolisismen. Snarere tvert imot. I et brev til pave Paul VI innrømmet han sin «kritikk av vår kirke», men han kalte det «en kritikk basert på kjærlighet». Grunnlaget for kritikken er, hevder han, det ønske pave Johannes XXIII gav uttrykk for på det annet økumeniske Vatikankonsil i 1962, nemlig «å slippe litt frisk luft inn i kirken».

«Progressive» katolikker har vært snare til å støtte Küngs forslag om reform når det gjelder slike emner som fødselskontroll, kvinnelige prester og sølibat. Og ved å stille spørsmålstegn ved pavens ufeilbarlighet, læren om at Kristus og Gud er «samme vesen», og læren om jomfrufødselen har han berørt spørsmål som mange katolikker synes det er vanskelig å tro på. Han slår til lyd før en mer demokratisk form for kirkelig styre og vil at biskopene skal ha en større andel i utformingen av kirkens politikk, og i dette har han fått støtte fra mange hold.

Küng sier at han aldri har gitt seg ut for å være en offisiell talsmann for hierarkiet. Nei, han betrakter seg selv «som en katolsk teolog i kirken» og en talsmann «for utallige katolikker og de saker som med rette ligger dem på hjertet». Han spør: «Når vil representantene for det økonomisk velsmurte og perfekt administrerte kirkelige apparat omsider innse at hundretusener av katolikker har dratt sin vei i stillhet . . . et foruroligende signal som krever kritisk selvransakelse?»

Kirkens syn

Kardinal Joseph Ratzinger i München forklarte kirkens syn: «Alle har rett til å utforme sine egne idéer og gi uttrykk for dem . . . Men ikke alle har rett til å si at deres idéer uttrykker hva den katolske kirke lærer. . . [Küng] må få lov til å forske og studere. Kirken må få lov til å forkaste ham som en fortolker av dens lære.»

Kirken sier at en mann i en slik fremtredende stilling som Küng ikke kan få utfordre kirkens autoritet åpenlyst. Ved å stille spørsmålstegn ved kirkens dogmer har han skapt forvirring og uro blant katolikker. Mange mente at kirken for lengst burde ha grepet inn. Bladet Time siterte en representant for Vatikanet som hadde uttalt privat: «Johannes Paul II slår ned på opprørere, og han tar de største først.» Andre personer som skaper vanskeligheter for kirken, for eksempel de nederlandske teologene Schillebeeckx og Schoonenberg og professor i teologi Leonardo Boff i Brasil, kan bli de neste.

Hvem har rett — kirken eller Küng?

Når en skal være ærlig, må en innrømme at begge parter har gode argumenter. Men det er to ting som er foruroligende: den ukristne måten de har ført striden på, og det at de ikke legger fram bibelske argumenter til støtte for sitt syn.

Det katolske ukeskriftet Christ in der Gegenwart sa under overskriften «Feil på begge sider» at kirken hadde begått «beklagelige feil» i sin behandling av saken, men tilføyde: «Professor Küng må også påta seg en del av skylden . . . Hans skarpe språk har bidratt til å ødelegge den broderlige tilliten.»

Avisen Hamburger Abendblatt uttalte seg mer direkte: «Det var ingen moderat disputt blant hellige, ikke en diskusjon preget av overbevisning, av at partene hørte på hverandre, av at de i en kjærlig ånd bestrebet seg på å finne fram til sannheten. Den var kjennetegnet av slag og dolkestøt.»

Er det dette en skulle vente av en kirke som hevder at den holder seg til Kristus, han som ’ikke skjelte igjen når han ble utskjelt’ (1. Pet. 2: 23), eller av en av dens mest fremtredende teologer, som hevder at hans «kritikk» er «basert på kjærlighet»?

Det er innlysende at kirken strever med å bevare sin autoritet når den nå har splittende elementer i sine egne rekker. Küng kjemper for å omforme kirken til det han mener den burde være.

Men begge har kommet sørgelig til kort. På hvilken måte? På de hundrevis av sider som er skrevet til støtte for deres synspunkter, har de bibelske argumenter kommet helt i bakgrunnen for kirkens tradisjon, den populære oppfatning, menneskelig visdom og filosofisk flisespikkeri. Slik burde det ikke være.

Hvis du som en oppriktig katolikk — eller protestant, for den saks skyld — noen gang er i tvil om hva du skal tro, hvis du føler at du blir ’kastet hit og dit og drevet med vinden fra enhver lære’, vil vi oppfordre deg til å vende deg til Bibelen for å få sann veiledning. Les den, studer den og sett deg i forbindelse med mennesker som vil hjelpe deg til å forstå den. Bibelen, og bare den, er «inspirert av Gud» og nyttig til «opplæring, til overbevisning, til gjenoppreisning, til oppdragelse i rettferdighet». — Ef. 4: 14; 2. Tim. 3: 16, NTM.

«Jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» — 1. Kor. 1: 10.