Dumpet kjemisk avfall er tidsinnstilte bomber
«BEDRE ting skaper et bedre liv ved kjemiens hjelp.» I 1930-årene var dette et slagord som innvarslet en ny tidsalder. Men det var få som hadde noen mistanke om at disse «bedre ting» ville komme til å skape et «miljømessig Frankensteinuhyre».
Den gang gledet folk seg over de nye produktene som ble laget av kjemiske stoffer. Deres garderober, hjem og biler ble fylt av produkter som var laget av nylon, rayon, cellofan og plast. Nye, «mirakuløse» plantevernmidler og menneskelagde gjødningsstoffer mangedoblet matproduksjonen. I den tiden ble vitenskapsmennene lovprist for at de «skapte nye ting som Naturen glemte».
Men i kjølvannet til disse «nye ting som Naturen glemte», fulgte millioner av liter med kjemisk avfall. Det tragiske er at dette avfallet ofte ble dumpet på en skjødesløs måte. «Stoffet ble gjemt bort,» sa Steffen Plehn, som arbeider i det amerikanske miljøverndepartement, Environmental Protection Agency (EPA). «Det var ute av øye, ute av sinn» — glemt, men ikke så lenge.
En ubrukt vannkanal i staten New York i nærheten av de berømte Niagarafallene var en slik kjempemessig dumpingplass. Kanalen ble oppkalt etter ham som bygde den, William Love. I 1894 gjorde han et forsøk på å knytte to elver sammen og bygge opp en mønsterby. Drømmen hans gikk ikke i oppfyllelse. Alt som var igjen av den, var Love Canal, en ikke fullført, halvannen kilometer lang grøft. Den var mellom tre og 12 meter dyp og gjennomsnittlig 13,5 meter bred.
Tonnevis av kjemisk avfall, oppbevart på store fat som rommet cirka 210 liter, ble plassert i Loves kanal. En kjemisk industribedrift (Hooker Chemical Company) skal ha innrømmet at den i tiden fra 1920-årene til og med 1953 dumpet 21 800 tonn kjemikalier der. Byen Niagara Falls føyde sitt til dette. Det gjorde angivelig også den amerikanske hæren. Og så, i 1953, ble dette heksebrygget dekket med leire og gitt muligheten til å «gjære» etter hvert som fatene gikk i oppløsning og kjemikaliene inngikk forbindelser med hverandre.
Grunnen ble «solgt» av Hooker kjemiske bedrift til skolemyndighetene i Niagara Falls for én dollar. En skole ble bygd der på stedet, og området ble opparbeidet til boligstrøk. Snart vokste det fram en koselig grend oppå denne massive kjemiske kirkegården.
«Bomben» var nå tidsinnstilt og hadde begynt å tikke. Den ville komme til å «gå i luften» med et så sterkt trykk at dette stedet ville bli førstesidesstoff i avisene og i fokus for internasjonal oppmerksomhet. Den ble det som «meget vel kan være den første av en ny og illevarslende art miljømessige katastrofer», som det ble uttrykt i en spesiell rapport som ble sendt til guvernøren i staten New York.
Er denne hendelsen et tydelig bevis for at menneskene «ødelegger jorden» på en måte som savner sidestykke i historien? Bebuder den kanskje at Gud snart vil «ødelegge dem som ødelegger jorden»? Dette er viktige spørsmål som du bør tenke over når du leser om hva kjemisk avfall har forårsaket. — Åp. 11: 18.
Men hvor skadelig var dette som skrev seg fra den ’nye tingen som naturen glemte’? Hvilken virkning hadde det på livet til dem som bodde der i området? Følgende eksklusive intervju med en familie som bodde oppå denne tidsinnstilte bomben, gir noen skremmende svar på disse spørsmålene.