«Vi bodde oppå en tidsinnstilt bombe»

En families beretning om de farer som var forbundet med å bo på den beryktede Love Canal

HUNDREVIS av personer stod i kø i den stekende varmen. De var nervøse. Det var lummert, og luften stod stille i den skolebygningen som nå var gjort om til et krisesenter hvor en tok prøver. En fryktet det verste.

Kvinner gråt. Barn hylte når det ble tatt blodprøver av dem. Alle fryktet resultatene. Ville det bli funnet kjemisk forurensning i blodet deres?

Blant dem som befant seg her, var Jean Guagliano og hennes fire barn. Mannen hennes var alvorlig syk. Han lå nå på sykehus etter at han hadde gjennomgått en større operasjon. To av barna gråt. Den fem år gamle Frankie sutret hele tiden: «Jeg er så redd, mamma. Jeg er redd!» Dagen før var Love Canal, som lå like i nærheten av hjemmet deres, blitt erklært å utgjøre «en stor og overhengende fare for [deres] helse». Tønnene som var blitt dumpet der, hadde begynt å lekke.

«Det var som en drøm — et fryktelig mareritt,» sa Jean. I de fem timene hun stod der og ventet i varmen midt i all forvirringen, kunne hun ikke unngå å tenke tilbake på alle de merkelige opplevelser som de hadde hatt i løpet av de åtte årene de hadde bodd på Love Canal.

Merkelige hendelser

Barna elsket å leke på fyllingen. «Husker du ’ildsteinene’?» spør moren. «Om jeg gjør,» svarer Michael. «Vi pleide å kaste dem mot betong, og da lyste de opp i et glimt. Det var moro. Men noe av det nifseste som skjedde på fyllingen, var det at en del jordmaterialer skiftet farge hele tiden. De kunne være rosa, røde, purpurfargede, oransje, grønne, ja, til og med blå!»

Men det var flere alvorlige merkverdigheter — den kvelende lukten som nesten tok pusten fra henne da hun fulgte barna over kanalen til skolen, den ustoppelige, sorte muggen som trengte igjennom veggene, den ynkverdige hunden i nabolaget, som hadde fått den sorte snuten sin svidd av, slik at det bare var en sykelig, rød stubb igjen, det at barna stadig fikk blemmer, og at huden på føttene flasset av når de gikk barbent, og hennes egen konstante og alvorlige hodepine.

Den åtte år gamle datteren hennes måtte stadig legges inn på sykehuset, og ofte var det intensivavdelingen hun måtte behandles ved. Til slutt måtte hun gjennomgå en operasjon på grunn av et alvorlig nyre- og blæreproblem. Frankie ble også alvorlig berørt. En gang mens han sov ved en varmluftkanal som førte med seg damp fra kjelleren, sluttet han plutselig å puste, og hjertet stanset. Bare fordi et legeteam handlet raskt, ble han reddet.

Naboene ble også rammet. Aborter, medfødte misdannelser, astma, kronisk hudutslett, kreft og svulster ble vanlige samtaleemner. Til slutt var situasjonen blitt kritisk.

Området erklært helsefarlig

Den 2. august 1978 erklærte helsedirektøren Love Canal for helsefarlig område. Denne erklæringen framskyndte beslutningen om at det skulle tas blodprøver. Da Jean og barna kom hjem igjen etter disse strabasene, tenkte de over sin framtid. Helsemyndighetene henstilte til alle gravide kvinner og de som hadde barn under to år, å «flytte fra sitt hjem så snart som mulig». Men mannen, Frank, lå fortsatt på sykehus.

Prøver som ble tatt av den luften familien pustet inn, bekreftet faren. Ni forskjellige slags damp som en antar er kreftfremkallende, ble oppdaget i deres hjem! «Men hvor mye av denne dampen er til stede?» spurte Jean. Den forretningsmessige kontrolløren svarte: «Målingene viser over 300.»

«Og hva betyr så det?» spurte Jean, som nå var så skremt at hun nesten ikke kunne holde tårene tilbake. Kontrolløren innrømmet: «Når målingene viser verdien null, er forholdene trygge. Men hos enkelte av naboene Deres, viser målingene over 1000!»

Familien så det uunngåelige i øynene. Men i likhet med mange andre hadde de ingen steder å dra. Fordi de fleste hadde lånt penger for å skaffe seg hus, hadde de dessuten ikke råd til å betale husleie et annet sted. Det så ut til å være håpløst å få solgt husene, for hvem ville være interessert i å kjøpe dem? Ikke desto mindre bodde de oppå en heksegryte full av kjemikalier som allerede hadde trengt inn i hjemmet deres og muligens også inn i kroppen deres.

For å forhindre at det brøt ut panikk, arrangerte talsmenn for myndighetene møter med beboerne. Frank, som nå ikke lenger var på sykehus, overvar et slikt møte sammen med Jean.

«Dere lar oss dø!»

Spenningen var til å ta og føle på da myndighetenes talsmenn kom. Mange av dem som ventet, var forvirret og lammet av frykt. Øynene deres var røde etter alle tårene. Mødre med barn gråt åpenlyst. Én mann løp bort til en av talsmennene og bønnfalt ham om å ordne med at barna hans fikk flytte til et annet sted. Da mannen ikke fikk noen forsikringer om dette, falt han ned på gulvet og gråt hysterisk.

«Noen skrek og knyttet nevene, mens andre tryglet og bad,» sa Frank. Talsmennene forsøkte å berolige dem ved å si at livet deres ikke var i umiddelbar fare. Én kvinne pekte på kanalen og skrek: «Alt det du finner der, finner du også i oss!» En av talsmennene ble overfalt. Angriperen hadde abortert for fjerde gang.

«Dere lar oss dø!» ropte en mann. «Dere kommer til å stå der og se på at vi dør alle sammen!» Midler fra myndighetene kom imidlertid, og omkring 240 hus skulle kjøpes og evakueres.

Snart drog folk litt etter litt og senere en masse. Guagliano-familien var en av de siste familier som drog. En stund ble de boende bak et to og en halv meter høyt nettinggjerde som myndighetene satte opp for å holde et nokså stort område avskjermet. «I to måneder bodde vi bak det grønne gjerdet,» tilføyde Jean. «Det var en nifs følelse. Du visste at farene fortsatt var der, men selv kunne du ikke komme deg bort.»

Det ble satt lemmer for vinduene og dørene på det ene etter det andre av naboenes hus. Frank beskrev situasjonen på denne måten: «Før var det mye støy i nabolaget — barn som lekte, gressklippere, biler. Men plutselig ble det stille, altfor stille. Gaten ble som en død gate.» Likevel skulle det vise seg at den verste oppdagelsen fortsatt lå foran dem.

Hva finnes egentlig i kanalen?

Prøvebrønner ble gravd, ikke bare for å analysere de kjemiske stoffene i dem, men også for å lede noen av dem bort i grøfter. Over 80 forskjellige kjemikalier ble straks påvist. I sin bok Laying Waste: The Poisoning of America by Toxic Chemicals (1980) beskrev den lokale nyhetsreporteren Michael Brown faren ved disse forskjellige forbindelsene:

«Vi vet nå at de tønnene som ble dumpet i kanalen, inneholdt et ordentlig heksebrygg av kjemiske stoffer, bemerkelsesverdig giftige forbindelser. En fant løsningsmidler som angriper hjertet og leveren, og avfall fra plantevernmidler som er så farlige at myndighetene deretter innførte restriksjoner på eller totalforbud mot salg av dem. Enkelte av dem er sannsynligvis kreftfremkallende.»

Hooker kjemiske bedrift skal ha innrømmet at den dumpet 200 tonn triklorfenol (TCP), et kjemisk avfallsprodukt ved fremstillingen av visse ugressdrepende midler. ’Det er altså bare et eller annet kjemikalium,’ tenker du kanskje. «Men vi ble snart ’eksperter i kjemi’,» sa Jean. «Vi fikk vite at når triklorfenol produseres, dannes ofte biproduktet dioksin.»

Frank avbrøt: «Dioksin er så giftig at 85 gram av det i New Yorks vannreservoar ville utslette hele byen!» Når den usynlige, luktfrie gassen kommer i kontakt med huden, forårsaker den lesjoner, og selv i mikroskopiske mengder kan den fremkalle kreft og medfødte misdannelser. Det finnes ingen kjent behandlingsmåte eller motgift. Spenningen vokste etter hvert som arbeidere begynte å grave dreneringsgrøfter og kom stadig nærmere selve kanalen. Ville de komme til å stikke hull på en gammel tønne og sende en eksplosiv sky med giftige kjemikalier til værs?

«Vi fant det,» uttalte dr. David Axelrod, en av helsemyndighetenes eksperter, til alles forferdelse. «Vi fant dioksin i en dreneringsgrøft bak 97th Street» — nettopp den gaten Guagliano-familien bodde i! Den kjensgjerning at noe av de rundt regnet 60 kilo av dette kjemikaliet var blitt funnet utenfor lageret av kjemikalier, var særlig skremmende. Underjordiske elver, som fløt ut fra kanalen som blekksprutarmer, hadde ført med seg kjemikaliene, dioksin innbefattet. De hadde ført dem ganske langt bort fra kanalen og av og til i høye konsentrasjoner. «Og vi bodde rett oppå et av disse ’våte’ områdene,» sa Jean.

Panikk!

På nytt brøt det ut massehysteri i gatene, for nye talloppgaver viste en økning i antall medfødte misdannelser, aborter og en mengde sykdommer og skader som rammet dem som bodde i de «våte» områder utenfor gjerdet. Disse områdene var ifølge myndighetene «trygge». Helsemyndighetene advarte nå kvinner som bodde i området, mot å bli gravide i de første seks måneder etter at de hadde forlatt området.

Tenåringer, som har hele livet foran seg, engstet seg for hva slags barn de ville komme til å føde i framtiden. Ville barna bli født med slike misdannelser som ett av de barna som ble født i Love Canal, hadde? Dette lille barnet, en pike, hadde hull i hjertet, passasjen i nesen var sperret, hun var delvis døv, hadde misdannelser i det ytre øret på begge sider, hadde ganespalte og var mentalt tilbakestående. Noen av innbyggerne gikk i protestmarsj.

Ukene gikk. Det ble klart at hundrevis av andre hus befant seg i farlige områder, og svært lite økonomisk bistand kom. En følelse av håpløshet bredte seg.

«Etter at folk var blitt fortalt så mange løgner og var blitt bedratt så mange ganger, mente noen av innbyggerne at de ikke kunne ha tillit til regjeringen eller til noe annet,» sa en av beboerne. «Noe annet» innbefattet ofte religion, noe som fremgår av det denne beboeren sa videre. «Jeg tar avstand fra kirken, og jeg bryr meg ikke om hvilken religion den representerer.» Forholdet var ikke at de ble ateister. Nei, det forholdt seg slik som Jean forklarte: «Noen sa at de følte Gud hadde forlatt dem. De hadde bedt, og likevel kom det ingen hjelp. Derfor sluttet mange å gå i kirken. Andre, som var helt utmattet og bare opptatt av å komme seg bort fra stedet, skjøv ganske enkelt religion i bakgrunnen.» For mange var deres eneste virkelige «håp» penger. Som en av innbyggerne åpent uttrykte det: «Penger er livet. De gir oss mulighet til å komme oss bort herfra!»

Alt dette gikk ut over familielivet. En beboer bekjente: «Min familie går i oppløsning, og det ene ekteparet etter det andre her på stedet skiller seg. Mannen min er helt desperat: Han kan ikke på noen måte få oss bort herfra, han kan ikke gjøre noe for å beskytte sin familie, og det tar på ham. Dette tar på alle.»

Selvmord og nervesammenbrudd skal ha forekommet 27 ganger oftere enn det som var normalt. «En av dem som tok ’snarveien ut av det’, bodde bare noen få hus fra oss,» sa Jean. «Hun mistet alt håp,» tilføyde Frank, «og flere måneder senere tok hun livet sitt ved å hoppe i gjelet ved Niagara Falls.»

Jean fortsatte. Hun snakket alvorlig og ettertenksomt om det som hadde skjedd: «Tanken på at du ikke visste hva du kunne vente, skapte et kolossalt følelsesmessig press for alle, men mange var lik henne. De hadde ikke noe virkelig håp for framtiden. Det var bare det håp vi har som Jehovas vitner, et håp som er basert på Bibelen, vissheten om at Gud snart vil ’ødelegge dem som ødelegger jorden’ og omdanne den til et vakkert paradis, som gjorde at vi klarte å komme oss igjennom det hele. Dette håpet holdt oss mentalt sunne.» — Åp. 11: 18; Luk. 23: 43.

’Hvordan klarer du å oppmuntre andre?’

«En av naboene våre ’gråt ved mitt bryst’ hver dag,» fortalte Jean. «Da jeg forsøkte å muntre henne opp, sa hun: ’Jean, du gjennomgår jo det samme. Jeg skjønner ikke hvordan du kan klare å oppmuntre andre.’» Jean fortalte henne så hvordan hun og resten av familien kunne klare det. «Jeg sa til henne at det kom av min tro på Jehova Gud. Som en familie fortsatte vi å ha en sterk tro. Vi fortsatte å sette vår lit til den forsikring Gud gir i Bibelen, om at han vil holde oppe dem som tilber ham og kaster sine byrder — uansett hvor tunge de måtte være — på ham.» — Sal. 55: 23, EN.

«Vår tro holdt oss virkelig forent som en familie,» understreket Frank. «Vi ble nærere knyttet til hverandre, mens det i mange andre familier var slik at alle ble hysteriske, og familiemedlemmene fjernet seg fra hverandre. Ja, den lokale grunneierforening sa at fire av ti ektepar som flyttet fra området, ble skilt. Likevel var det ikke lett å utholde presset.»

’Vi gråt lenge og vel’

«Mange ganger følte jeg at jeg hadde lyst til å gråte,» innrømmet Jean, «men jo mer jeg oppmuntret andre, også våre egne barn, til å stole på Gud og be ham om styrke, jo mer styrke fikk jeg selv. Jeg stoppet opp og tenkte: ’Ja, jeg stoler jo virkelig på Ham.’»

Frank tilføyde: «Men da myndighetene gav beskjed om hva de ville gi for huset vårt, og vi fikk vite hvor lite det var, og nå som alt var over, ble vi sittende og gråte både lenge og vel. Sånn som de hadde skrudd opp våre forventninger! Men denne utbetalingen satte oss i en alvorlig situasjon økonomisk sett.» Etter dette tårefylte intermesso gjorde familien seg endelig i stand til å dra.

Et positivt syn på framtiden

Mange av stedets innbyggere ble følelsesmessig knust på grunn av denne opplevelsen. De følte det som om framtiden deres var ødelagt. Rådgivere ble sendt til området for å demme opp for det økende antall selvmord.

En rådgiver som hadde hørt om Guagliano-familiens problemer, tok kontakt med Jean og ble forbauset over at hun var så optimistisk. «Men problemene deres er svært virkelige!» sa rådgiveren. «Ja, det er jeg klar over,» svarte Jean og forklarte grunnlaget for at hun tok det som hun gjorde. Etter en kort samtale begynte rådgiveren å gråte og sa: «Her ventes det at jeg skal oppmuntre deg, og så er det du som oppmuntrer meg! Du har virkelig kontroll over deg selv. Du har en indre styrke.»

Ja, også barna deres, som utholdt mye, hadde en slik indre styrke. Da Lisa fikk høre hva som sannsynligvis var årsaken til hennes nyreproblemer, spurte hun nervøst moren sin: «Hvis kjemikaliene er inne i meg, hvordan kan de da komme ut igjen?» Denne lille piken ble styrket av å studere Bibelen på egen hånd og av å be. En klassekamerat som også hadde det vanskelig, oppmuntret hun på denne måten: «Ikke vær lei deg på grunn av Love Canal, for Jehova vil ordne opp i dette på den nye jord!»

Det var dette dyrebare håpet som gav denne familien styrke til å utholde et høyst virkelig mareritt. Men likevel er dramaet i Love Canal langtfra over. I mai 1980 ble det bestemt at over 700 familier til skulle flytte. En har oppdaget at noen av de uheldige offerne er blitt rammet av kromosomskader.

Er Love Canal den eneste dumpingplass for kjemisk avfall i De forente stater hvor giftstoffer siver inn i folks hjem og utgjør en trusel mot deres liv? Den neste artikkelen inneholder noen skremmende opplysninger om dette.

[Ramme på side 9]

EN BY SOM BLE ØDELAGT AV KJEMIKALIER

En høy, skingrende, hvesende lyd kunngjorde på en uhyggelig måte at stoffet dioksin ble spydd ut fra en kjemisk fabrikk under en ulykke som til syvende og sist skulle komme til å forvandle en by til en menneskelaget ørken.

I 1976 ble mellom ti og 60 kilo dioksin spydd ut i luften i den lille byen Seveso i nærheten av Milano. Hele 1600 hektar jord ble forurenset. Tusener av dyr døde under smerter, og avlinger måtte tilintetgjøres. Hundrevis av mennesker ble kvalme, fikk svekket syn og alvorlige lever- og nyresmerter. Særlig barn fikk væskende sår på huden. Over 400 hektar ble evakuert. Det førte til at flere hundre ble hjemløse. Selv to år etter det som ble betegnet som «Italias Hiroshima», var et område på 860 mål så forurenset at ingen kunne bo der.

Byens kjerne er fortsatt død, og byen «står sentralt i den mest kontroversielle diskusjon i verden», sier dens borgermester, som tilføyer: «Dette er en begivenhet som bokstavelig talt setter spørsmålstegn ved vår sivilisasjon.»

[Diagram på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

HVA INNEBAR TRAGEDIEN I LOVE CANAL?

21,1

8,9

8,1

Resultatene

2,0

[Bilde på side 8]

FARE INGEN ADGANG

[Bilde på side 11]

Ekteparet Guagliano sammen med to av barna sine, som ble født mens familien bodde på Love Canal. ’Vårt håp, som er basert på Bibelen, holdt oss mentalt sunne’