Hva musklene kan og ikke kan gjøre
Deres enkleste bevegelser er mirakler som vi tar for gitt. Når vi trener dem, kan de utføre oppgaver som vitner om forbausende styrke og utholdenhet. Men det finnes en annen slags trening eller øving, som er langt viktigere, og som kan gjøre det musklene aldri kan gjøre!
EN KASSE er full av fjær. Du vil løfte den opp. Hjernen gir ordre til de musklene som er berørt; og du løfter opp kassen med fjær. En annen kasse er full av blystenger. Hjernen gir nå de samme musklene som løftet fjærene, beskjed om å løfte blyet, og de gjør det. En enkel sak? Nei, ikke i det hele tatt.
En skjelettmuskelfiber trekker seg ikke sammen med mindre eller større kraft avhengig av om det er noe lett eller noe tungt som skal løftes. Når en nerve-ending gir fiberen beskjed om å trekke seg sammen, gjør den det fullstendig. Hvis den i det hele tatt trekker seg sammen, trekker den seg sammen helt og holdent. Hva er så grunnen til at musklene når de får én beskjed, bare utfolder nok styrke til å løfte fjær, mens de samme musklene når de får en annen beskjed, utfolder den større kraft som skal til for å løfte bly?
En muskel består av mange bunter av fine muskelfibrer, og hver bunt kalles en motorisk enhet. Til hver enhet hører en motorisk nerve, som forgrener seg i enden, slik at hver muskelfiber har sin egen nerve-ending som stimulerer den. Den elektrokjemiske impulsen blir ved hjelp av kjemiske stoffer overført fra nerve-endingen til fiberen, hvor den igjen blir elektrokjemisk. Fiberen trekker seg sammen. Alle fibrene i denne bunten eller motoriske enheten trekker seg sammen.
Men ikke alle fiberbuntene i en muskel trekker seg sammen når muskelen blir brukt. Hvis hjernen vet at det som skal løftes, bare er fjær, gir sentralnervesystemet bare de forholdsvis få buntene som skal til for å løfte fjærene, ordre om å tre i funksjon. Men hvis det er bly som skal løftes, vil mange flere bunter bli stimulert til å trekke seg sammen.
Av og til blir hjernen lurt. Hvis den tror at en kasse er full av fjær, mens den i virkeligheten inneholder bly, vil ikke nok fibrer få beskjed om å trekke seg sammen, og hjernen vil bli overrasket. Det virker som om kassen er spikret fast til gulvet. Hvis hjernen derimot tror at kassen er full av bly, mens den bare inneholder fjær, blir mange fiberbunter engasjert for å løfte kassen, og det virker som om den flyr opp fra gulvet.
Avgjørelser! Avgjørelser!
Poenget er at sentralnervesystemet stadig treffer avgjørelser med hensyn til hvor mange fiberbunter det må gi beskjed om å trekke seg sammen i forbindelse med de mange arbeidsoppgavene de omkring 650 musklene i kroppen skal utføre. Sanseorganene i fibrene, som kalles strekk-reseptorer, kontrollerer fibrene og sender bud tilbake til sentralnervesystemet og er på den måten med på å treffe avgjørelser. Du liker kanskje ikke å treffe avgjørelser, men ubevisst treffer du stadig millioner av avgjørelser!
Jo flere fibrer som trekker seg sammen, jo større og hardere vil muskelen bli. Når du løfter hånden for å klø deg i hodet, trekker for eksempel bicepsmuskelen i overarmen seg sammen. Det er ikke mange fiberbunter som skal til, og bicepsmuskelen er ganske myk. Men løft en 15 kilo tung bør opp på skulderen, og bicepsmuskelen vil bli stor og hard, ettersom mange flere fibrer nå trer i virksomhet.
Enkelte muskler har mye bedre kontroll over muskelspenningen enn andre. Fingrene kan for eksempel lukke seg med et jerngrep, men de kan også pent og forsiktig håndtere egg med tynt skall. Slike muskler inneholder mange fiberbunter, men hver bunt inneholder bare noen få fibrer — enkelte ikke mer enn ti. Enkelte større muskler, for eksempel i leggene, er ikke i stand til å gjøre slike fine bevegelser. De har færre fiberbunter, men mange flere fibrer i hver bunt — ofte over 100.
Skjelettmusklene har stort sett to typer av fibrer: de røde for langsomme sammentrekninger og vedvarende bruk og de hvite for hurtige sammentrekninger. Enkelte muskler består nesten utelukkende av langsomme fibrer, mens andre inneholder både langsomme og hurtige fibrer. Mennesker som vanligvis er kvikke i sine bevegelser, har flere hvite eller hurtige fibrer enn de som beveger seg langsommere. Smidige gymnaster trenger for eksempel hurtige fibrer for å kunne utføre de kunststykker som de imponerer oss med. Fremragende sprintere har også flere av disse hurtige fibrene enn langdistanseløpere. Trening gjør en god del, men trening kan ikke forandre fordelingen av hurtige og langsomme fibrer. Det er noe som skyldes arv. Det er en gave.
Hvor energien kommer fra
ATP (adenosintrifosfat) er den energirike kilden som muliggjør muskelarbeid. Denne forbindelsen dannes på forskjellige måter i muskelfibrene av organeller eller små-organer som kalles mitokondrier. Fettstoffer i muskelvev blir nedbrutt til frie fettsyrer i muskelen og også i blodet. I muskelfibrene oksyderes de til slutt, slik at de frigjør energi og ATP dannes. Glukose fra blodet oksyderes også i muskelfibrene, slik at det dannes ATP. Noe glukose fra blodet lagres i musklene som karbohydrater og blir da kalt glykogen. Etter hvert som det blir behov for ATP, blir så dette glykogenet brutt ned til glukose, som igjen, uten forbruk av oksygen, produserer ATP.
Disse metodene for produksjon av ATP blir brukt samtidig, men i varierende grad, avhengig av omstendighetene. Hva slags virksomhet det dreier seg om, dens intensitet, dens varighet, personens fysiske tilstand — alt dette er faktorer som avgjør hvor mye ATP hver metode vil produsere på et gitt tidspunkt. I forbindelse med distanseløping og trening i løpet av lengre tid er det imidlertid først og fremst glykogen som produserer ATP.
Maratonløpere er ofte opptatt med «karbohydratlagring». Noen dager før et løp propper de seg med karbohydrater. Ved å gjøre det kan de øke mengden av glykogen i musklene med så mye som 300 prosent. Et biprodukt av en slik bruk av glykogen er imidlertid melkesyre, og når den hoper seg opp i musklene, blir resultatet tretthet og til slutt muskelsmerter.
Tilber du musklene eller deres Skaper?
Med musklene kan menneskene gjøre mange ting: Kaste en ball så den gjør en bue i luften, faller ned og ruller bortover. Balansere hele kroppen på én hånd. På en elegant måte få kroppen til å gjøre en saltomortale. Armens muskler kan løfte flere hundre kilo over hodet. Benmusklene kan få kroppen til å svinge seg over en list mer enn to meter over bakken eller gjøre et lengdehopp på nesten ni meter, løpe 100 meter på under ti sekunder, 1500 meter på under fire minutter eller 42 kilometer på litt over to timer. Eller de kan få noen til å løpe 80 kilometer eller 160 kilometer. Tarahumara-indianerne i Mexico løp over 320 kilometer. Ja, det hevdes faktisk at noen tibetanske munker som var blitt trenet opp til å løpe hurtig, løp 480 kilometer på 30 timer samtidig med at de gjentok sine hellige mantraer i takt med skrittene og pustingen.
Musklene er ærefryktinngytende. Men de er ikke guder. Det ser imidlertid ut til at det er noen som tror det, selv om det uten tvil er en minoritet. Én sammenligner det å løpe med letingen etter den hellige gral. En annen løper hevder at «søkingen etter ånden gjennom kroppen nettopp har begynt». Dr. George Sheehan, som av mange er blitt kalt «løpingens øversteprest», sa: «Det som utgjør en fare for meg, er at jeg ikke skal nå fram og finne Gud. Men her hjelper løpingen meg.» En kvinnelig løper sammenlignet løpingen med en omvendelse. Hustruen til en løper sa: «Tom var metodist. Nå er han løper.» Joel Henning sa i sin bok om løping: «Det er virkelig en form for tilbedelse, et forsøk på å finne Gud.» Bob Anderson, forfatteren av On the Run, sa: «Noen sa en gang: ’Hvis menneskeheten skal overleve, må den oppfinne en ny religion.’ Denne religionen er blitt oppfunnet. Det er løperens religion.»
Men vent et øyeblikk! Musklene kan ikke bringe frelse. Det er det bare deres Skaper som kan. Musklene gjenspeiler Skaperens, Jehovas, enestående visdom. Se hvordan denne visdom kommer til uttrykk i deres smidighet, hastighet, styrke og utholdenhet. Se hvordan den kommer til uttrykk i de millioner av kompliserte, elektrokjemiske reaksjoner som finner sted i millioner av fibrer hvert sekund på dagen, alt sammen overvåket og synkronisert uten at vi ofrer det en tanke. Uten at vi behøver å tenke på det, passer de sine saker og holder oss i live: Lungene puster, hjertet slår, blodet sirkulerer, fordøyelsesorganene virker, kjertlene fungerer, de elektriske impulsene sendes ut — og mye, mye annet som vi ikke er klar over.
Å øve opp musklene er gagnlig, men det kan ikke sammenlignes med det å øve seg i gudsfrykt. «Kroppslig øving er nyttig til noe,» skrev apostelen Paulus, «men gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.» (1. Tim. 4: 8) Hygg deg med den form for mosjon du har valgt. Høst gagn av de goder den bringer. Den kan få deg til å føle deg bedre. Gudhengivenhet kan imidlertid gjøre noe som musklene aldri kan gjøre — hjelpe deg til å leve lenger, ja, for evig. Som salmisten sang:
«Han [Herren] bryr seg ikke om hestens styrke og har ingen glede av rappfotet mann. Herren har behag i dem som frykter ham og venter på hans miskunn.» — Sal. 147: 10, 11.
[Ramme på side 13]
HVA AEROBE ØVELSER GJØR FOR MUSKLENE
Muskelfibrene blir sterkere og trekker seg sammen hurtigere.
Mitokondriene øker i antall — de produserer ATP.
Antallet av enzymer som mitokondriene trenger for å produsere ATP, øker — tre ganger så mye hos distanseløpere som hos folk med et passivt levevis.
Muskelens myoglobin blir ofte fordoblet. Det fører oksygen til mitokondriene. Mer myoglobin betyr mer oksygen.
Arteriene får nye forgreninger. Kapillarene øker i antall, ofte til det dobbelte. Dette betyr økt tilførsel av oksygenrikt blod til musklene.
På grunn av økt sirkulasjon og mer myoglobin blir det gjort mer effektiv bruk av oksygenforrådet, og det trengs mindre tilstrømning av blod.
Mengden av oksyderte fettstoffer øker, slik at det blir produsert mer ATP.
Oksydasjonen av glukose øker — en annen kilde til ATP.
Trenede muskler inneholder høyere konsentrasjoner av lagrede karbohydrater (glykogen) — den viktigste energikilden ved hard mosjon i lengre tidsperioder.
Trenede muskler lagrer ikke melkesyre så hurtig og kan klare mer enn utrenede muskler; tretthet melder seg derfor ikke så fort.
[Ramme på side 13]
HVORDAN MANGEL PÅ MOSJON VIRKER PÅ MUSKLENE
Musklene blir mindre, svinner inn, atrofi. Tydelig når gipsen blir fjernet fra brukne armer eller ben — musklene har skrumpet inn.
I forbindelse med en undersøkelse lå noen idrettsmenn i sengen i 20 dager. Oksygeninntak-kapasiteten sank med over en fjerdedel. Hjertets evne til å pumpe sank tilsvarende. Antallet av røde blodlegemer sank med 15 prosent.