«En symfoni av utsøkt presisjon»
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SØR-AFRIKA
DEN menneskelige tale er et under. Omkring hundre muskler i brystet, strupen, kjeven, tungen og leppene samarbeider om å frambringe utallige ulike lyder. Hver muskel er en bunt som består av fra flere hundre til flere tusen fibrer. De hjernecellene som kontrollerer disse muskelfibrene, er flere enn dem som aktiverer musklene i bena til en friidrettsmann. En enkelt nervecelle kan aktivere alle de 2000 fibrene i tykkleggsmuskelen. De nervecellene som kontrollerer strupehodet, kan på den annen side ha forbindelse med bare to—tre muskelfibrer.
Hvert eneste ord eller korte uttrykk som du bruker, har sitt eget mønster for muskelbevegelse. All den informasjonen som trengs for at du skal kunne si: «Hvordan har du det?», er lagret i det området i hjernen som kontrollerer talen. Betyr det at hjernen benytter seg av et unikt, fastlåst muskelprogram som gjentar hvert eneste ord eller uttrykk trinn for trinn? Nei. Taleevnen er mye mer imponerende enn som så. Det kan for eksempel være at du har et sår i munnen som gjør det vanskelig å uttale ordene akkurat slik du pleier. Uten at du tenker noe på det, tilpasser hjernen talemusklenes bevegelse og setter deg i stand til å uttale ordene så nær det normale som mulig. Og dermed kommer vi inn på et annet imponerende trekk ved taleevnen.
En slik enkel hilsen som «hei» kan overbringe mange forskjellige meninger. Tonefallet viser gjerne om den som snakker, er glad, opprømt, irritert, lei seg eller redd, om han kjeder seg, eller om han har det travelt — ja, det kan avsløre ulike grader av slike følelser. Hva som ligger i et enkelt uttrykk, kan forandre seg, avhengig av graden av bevegelse og den hårfine presisjonen til mange forskjellige muskler.
I sin bok Stuttering Prevented skriver dr. William H. Perkins: «Når vi snakker i et behagelig tempo, kommer vi med omkring 14 lyder hvert sekund. Det er dobbelt så hurtig som vi kan kontrollere tungen, leppene, kjeven eller andre deler av taleapparatet når vi beveger dem hver for seg. Men når de virker sammen for å frambringe tale, arbeider de på samme måte som fingrene til dyktige maskinskrivere og konsertpianister gjør. Bevegelsene overlapper hverandre i en symfoni av utsøkt presisjon.»
Noen fugler kan i begrenset grad etterligne menneskelig tale. Men ikke noe dyr har en hjerne som er programmert slik at den kan frambringe tale på den måten som menneskets hjerne kan. Det er ikke overraskende at forskere ikke har klart å få aper til å frambringe tydelige talelyder. Nevrobiologen Ronald Netsell sier at de ferdigheter man må ha for å kunne tale, kan sammenlignes med ferdighetene til «den usedvanlige person som spiller piano helt etter gehør». Eller som leksikografen Ludwig Koehler sa: «Den menneskelige tale er en hemmelighet; den er en guddommelig gave, et mirakel.»