Skjønnhet og en forbløffende hjerne
Skjønnhet som tjener et formål
Synet av praktfulle sommerfuglvinger begeistrer ofte både unge og gamle. De vakre vingene er også sommerfuglens transportmiddel. De tjener dessuten som et avansert temperaturkontrollsystem som holder det kaldblodige insektet varmt nok. Bladet Natural History sier: «Praktisk talt alle sommerfuglarter, uansett størrelse og farge, må ha en kroppstemperatur på 27 grader eller høyere for å begynne å fly på en kontrollert måte.»
En forsker påviste at den gjennomsnittlige kroppstemperatur hos 50 sommerfuglarter under normal virksomhet var 35 grader. Temperaturene varierte fra 28 til 41 grader. Når sommerfuglen, som er kaldblodig, er i virksomhet, klarer den således ved hjelp av vingene å holde kroppstemperaturen innenfor samme område som hos pattedyr og fugler (32—40 grader), som er varmblodige.
Avhengig av hvilken art det er, og hvilke omstendigheter den lever under, kan sommerfuglen bre vingene flatt ut for å oppta et maksimum av solstrålene, rette dem loddrett opp eller holde dem i en vinkel. Den kan til og med stille vingene som et skjold for kroppen for å bevare den nødvendige kroppstemperatur. Sannelig litt av en bragd av et lite insekt!
Biens utrolige hjerne
Den utrolige visdom som er nedlagt i den lille biens hjerne, forbløffer stadig vitenskapsmennene. Bladet Natural History forteller om et forsøk som kommer med «kanskje det selsomste eksempel som motbeviser den påstand at biene bare er elegante små skapninger som oppfører seg nøyaktig som et urverk». En skål med sukkeroppløsning blir anbrakt i nærheten av kuben og så flyttet med få minutters mellomrom, først bare litt, og så stadig lenger, helt til den blir flyttet 30 meter eller enda mer hver gang. Ifølge artikkelen har alle forskerne lagt merke til at «det kommer en tid under opplæringen da biene begynner å ’forstå opplegget’; de beregner hvor maten vil befinne seg neste gang, og flyr dit og venter».
Artikkelforfatteren sier videre: «Jeg kan ikke forestille meg noe ved [bienes innsamling av nektar fra] blomstene som kan gi dem grunn til å utvikle et slikt atferdsmønster. Enten er biene svært smarte, eller så er de blitt programmert med en slik utsøkt listighet at vi begynner å lure på hva som er kilden til deres evner. . . . hvis vi erkjenner at selv det å programmere en honningbies hjerne, som veier et milligram, er for vanskelig til at vi kan skille det fra insektets ’frie vilje’, hva skal vi så si om å analysere kildene til vårt eget, utrolig kompliserte, artsegne atferdsmønster?» De som bruker sin sunne fornuft, vil erkjenne at «Programmereren» er Han som har gitt liv til alle skapninger.