Forurenset fortjeneste

«Gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere.» — Jakob 5: 3.

«Unødvendige dødsfall»

«DE SOM markedsfører sigaretter, konsentrerer seg nå om den tredje verden, der de sjelden må trykke de advarsler om at røkning er farlig for helsen, som får salget til å stagnere andre steder. De selger dødbringende, mindreverdig tobakk til intetanende kjøpere, mens lokale nyhetsmedia som er ivrige etter å få tobakksreklame, unnlater å slå alarm. De sigaretter som selges i den tredje verden, inneholder dobbelt så mye kreftfremkallende tjære som de samme merkene gjør i andre land.» — World Press Review, april 1980.

Tobakksindustrien begynte å betrakte landene i den tredje verden som et veldig, udekket marked da salget viste en synkende tendens i Nord-Amerika og Europa. Den satte i gang med en aggressiv reklame for å skape og utnytte et behov i disse landene. Denne reklamen har tragisk nok vist seg å være meget effektiv. Sigarettforbruket pr. innbygger steg mindre enn fire prosent mellom 1970 og 1980 i USA, men det økte med 33 prosent i Afrika og 24 prosent i Latin-Amerika. Hvert år mellom 1971 og 1974 lå den gjennomsnittlige verdi av tobakk eksportert av USA på 650 millioner dollar. I 1979 var tallet kommet opp i over to milliarder dollar.

Statsstøtte bidrar til unødvendige dødsfall

Penger som amerikanske skatteytere har betalt til staten, har bidratt til å øke tobakksforbruket og tobakkseksporten. I 1979 brukte staten over 337 millioner dollar av skattepengene på å oppmuntre til tobakksproduksjon i USA. Og staten bruker ikke bare skattepenger til å subsidiere dyrking av tobakk. Den bruker også slike penger til å kjøpe opp en del av overskuddslagrene. Millioner av tonn er blitt sendt til U-land som ledd i et program som kalles «Food for Peace» (Mat for fred). Skulle tobakk gi fred? Eller være mat for de sultende millioner? For noe tøv!

Så sent som i 1977 ble over 13 millioner tonn tobakk, til en anslått verdi av 55 millioner dollar, sendt til andre land av USA. Amerikanske skattepenger brukes til å støtte Verdensbanken og FN’s Utviklingsfond, og disse institusjonene finansierer prosjekter som tar sikte på å dyrke tobakk i andre verdensdeler.

I USA forlanger staten at det utenpå sigarettpakkene skal stå en advarsel om at sigaretter er farlige for helsen, men samtidig gir den oppmuntring og finansiell støtte til sigarettforbruk i land i den tredje verden. New York Times for 13. april 1980 forutsa hva som vil bli resultatet: «Alt er nå klart for utbruddet av en ny epidemi av sykdommer fremkalt av røkning i de underutviklede land.»

Og artikkelen i World Press Review, som vi siterte fra innledningsvis, sier: «Joseph Califano, tidligere amerikansk minister for helse, undervisning og velferd, sa på et møte i WHO [World Health Organization, Verdens helseorganisasjon] i Stockholm at for unge mennesker er ’reklameord om «deilig aroma» i realiteten en billett til kreftsykehuset’. WHO’s ekspertutvalg i spørsmål vedrørende røkning sa det mer direkte: ’Den internasjonale tobakksindustriens uansvarlige opptreden er direkte årsak til et betydelig antall unødvendige dødsfall.’»

«Dødsdalen»

I EN by i Brasil fører forurensning til døden for barn som ennå ikke er kommet til verden. Derfor er den blitt kalt «dødsdalen». Det renner fire elver gjennom Cubatão, men alle fire er blitt døde elver. Byen selv ligger under en giftig dis. Over dette området, som dekker om lag 130 kvadratkilometer, daler det hver dag ned 473 tonn karbondioksyd, 182 tonn svoveldioksyd, 148 tonn forskjellige partikler, 41 tonn nitrogenoksyd og 31 tonn hydrokarboner. I et slumområde som er omgitt av tre av byens 24 storbedrifter, opplevde man i 1977 at et apparat som ble brukt til å registrere forurensningen, brøt sammen fordi forurensningen ble for intens.

En av de livløse elvene i Cubatão er fylt med såpeskum fra kjemiske vaskemidler. En annen formelig koker på grunn av de kjemikaliene som er sloppet ut i den. En tredje elv er så oppvarmet at man kan finne den bare ved å gå etter dampen som stiger opp fra den. I havet like utenfor utløpet av elvene fanger man fisk som er blind og deformert på grunn av kvikksølv den har fått i seg. Byen har ingen fugler, ingen sommerfugler og ingen insekter av noe slag. Når det regner, faller det surt regn som svir på huden.

For hvert 1000 fødte barn er 40 døde ved fødselen, og ytterligere 40 dør i løpet av den første uken etter fødselen. De fleste av disse dødsofferne er også født deformert. Tallet på dødfødte og deformerte fostre har økt dramatisk. Gjennomsnittsvekten på normalt fødte barn er gått merkbart ned. Av 40 000 legebesøk hos kritisk syke gjaldt 10 000 tilfelle tuberkulose, lungebetennelse, bronkitt, emfysem, astma og andre nese- og halssykdommer.

De som kan, flytter

Borgermesteren i denne byen med 80 000 innbyggere nekter å bo der selv. En gruppe statsfunksjonærer reiste sin vei da de ble nektet de gassmasker de hadde rekvirert. Av de 55 000 arbeiderne i byen er det bare en tredjedel som bor der — de har ikke råd til å flytte. Industrien har riktignok gitt byen den høyeste inntekt pr. innbygger som noen brasilsk by har, men fortjenesten er ikke likelig fordelt. Hele 35 prosent av arbeiderne bor i bydeler som består av falleferdige skur, uten noen som helst sosialhjelp. I de typiske arbeiderstrøkene finnes det mange små, nedslitte hytter med en soveplass som kalles «en varm seng». Om dagen sover en som har nattskift i den; om natten er det en dagarbeider som ligger der.

Den administrerende direktør ved et av Cubatãos stålselskaper bemerket at sterk forurensning fra industrien ikke lenger blir godtatt i utviklede industriland med sterke fagforeninger. «I lys av dette,» sa han, «er støperiet en arbeidsplass som passer bedre for landene i den tredje verden.»

Politikken ser ut til å være: Forurens overalt hvor det gir fortjeneste og er tillatt. Og selg sigaretter overalt hvor du kan, uten å ta hensyn til hvor mange unødvendige dødsfall det fører til.

«FOR KJÆRLIGHETEN TIL PENGER ER EN ROT TIL ALLE SLAGS SKADELIGE TING.» — 1. Timoteus 6: 10, NW