Annen del

Den elektriske kirke i radio og fjernsyn

PREDIKANTEN har ikke på seg svart drakt. Han glitrer tvert imot i en tredelt, hvit polyesterdress. Han står ikke ved et alter, men går omkring på scenen i sin fjernsyns-«katedral», som er bygd opp i flere plan og ligger badet i projektørlys. Med sin speilblanke overflate, med hvert trinn strålende opplyst og med mange baktepper som stadig skifter, virker det som om selve scenen er showets stjerne.

Tiden er inne til bønn, men dette er ingen vanlig bønn. Predikanten stanser opp ved et bord som er fullt av brev fra hans «bønne-nøkkel-familie», og synker ned på kne foran bordet med hendene andektig samlet foran seg. Hans nytrimmede kor inntar sine plasser i en halvsirkel bak ham. Mens predikanten ber, nynner koret, samtidig som hvert medlem nesten berører mikrofonen med leppene på nattklubbmanér.

Mot slutten av bønnen forsvinner bildet langsomt og blir avløst av et reklameinnslag på videobånd som anbefaler predikantens «bønne-nøkkel-familie». Det er meget profesjonelt gjort. En ser en eldre kvinne, som tydeligvis er både from og ensom, sitte og skrive brev til predikanten. Hun «tenker høyt» og forteller hvordan hennes ensomhet og de fleste andre av hennes problemer har forsvunnet etter at hun sluttet seg til «bønne-nøkkel-familien».

Så vender vi tilbake til predikanten, akkurat i rette tid til hans preken. Det er ikke snakk om å bruke Bibelen. Prekenen er «elegant» og blir holdt i TV-sjargong, det vil si, predikanten snakker til deg som han ville ha gjort hvis han hadde sittet i stuen din. Om og om igjen understreker han det samme. Hvis du ønsker å få dine bønner besvart, må du slutte deg til hans «bønne-nøkkel-familie». Hvor kommer dette med nøkkelen inn? «Bønn er den nøkkelen som åpner himmelens bank,» sier han høytidelig.

Dette er bare ett eksempel på det oppsiktsvekkende fenomen i amerikansk religion som går under betegnelsen «den elektriske kirke». Dens nyervervede popularitet og måte å opptre på sender religiøse og politiske sjokkbølger gjennom De forente stater. Dens mest lysende stjerner samler inn flere penger enn de fleste av de større amerikanske trossamfunn. Hvem er de? Hvor kommer de fra? Hva står de for?

Den elektriske kirke består av TV-predikanter som kjøper sin egen sendetid og bruker den til å få inn bidrag som de kjøper enda mer sendetid for, og så videre. De fleste TV-stasjoner er naturligvis forsiktige med å selge sendetid til en predikant som bare er ute på å loppe sine seere for penger. Predikantene har derfor forskjellige metoder å unngå å gi det utseende av at de ber om penger, når de er på luften.

Hva går noen av disse ut på? De oppmuntrer for eksempel seerne til å skrive inn etter en gratis nål eller «bønne-nøkkel». De som gjør det, blir ført opp på en adresseliste i en datamaskin, og så begynner den pågående reklamen. Andre tilbyr seg gjennom fjernsynet å «gi råd og veiledning», og de som ringer for å få hjelp, blir senere kontaktet gjennom posten. Datateknikken har bidratt til å gjøre den elektriske kirke til et svært innbringende foretagende. Hvor innbringende er det? Her følger noen typiske tall:

Oral Roberts, som tidligere helbredet ved bønn innen pinsebevegelsen, har dempet seg noe ned og er blitt metodist. Han tar inn 60 millioner dollar i året.

Jerry Falwell fra Lynchburg i Virginia er baptist med et sterkt politisk budskap. Han tar inn over 50 millioner dollar i året.

Pat Robertson begynte det første populære religiøse show med intervjuing av gjester og har nå sin egen kjede av fjernsynsstasjoner som sender ut programmer fra hans nye hovedkvarter til 20 millioner dollar. Hans selskap, Christian Broadcasting Network, tok i fjor inn 70 millioner dollar.

Jim Bakker, som tidligere arbeidet sammen med Robertson, har startet sitt eget show med intervjuing av gjester, og hans bruttoinntekt er på 53 millioner dollar i året.

Rex Humbard, som har «Morgendagens katedral» med en imponerende scene, tar inn 25 millioner dollar eller der omkring.

Og slik fortsetter listen. Det viser seg at toppstjernene i den elektriske kirke kjøper sendetid for millioner av dollar i året. Hvor får de pengene fra?

De fleste av dem som ser på programmene til den elektriske kirke, er ikke rike. Benjamin L. Armstrong, som fant på uttrykket «den elektriske kirke», sier: «Det hører med til den elektriske kirke at lytterne og seerne er innstilt på å gi.» De fleste av de millioner av dollar som blir sendt til de «elektriske» predikantene, kommer i summer på 25 eller 50 dollar av gangen. Jerry Falwell kan for eksempel få 10 000 brev i posten en vanlig dag, og over halvparten av disse inneholder bidrag.

En som satt i fengsel i Pontiac i Michigan, ble overrasket over å motta en anmodning om at han måtte betale 35 dollar. Hvorfor fikk han den? Han sier: «Brevet, som var skrevet ut av en datamaskin, forklarte at en venn av meg som ikke ønsket å få sitt navn nevnt, hadde . . . anmodet om at det måtte bli bedt en spesiell bønn for meg under programmet . . . Bønnen var blitt bedt, men min venn hadde ikke svart på det etterfølgende ’bidragskortet’ som var blitt sendt til ham i posten. Ville jeg nå være så vennlig å sende en sjekk?»

Av og til er forsøkene på å få tak i penger mer listige. «Jeg så et fjernsynsshow forleden som bekreftet min frykt for betalte religiøse sendinger,» sa en seer. «Predikanten viste to telefonnumre på skjermen under programmet. Det ene var et avgiftsfritt nummer for de seere som ønsket å gi bidrag, mens det nummer folk som ønsket råd og veiledning, kunne ringe, ikke var avgiftsfritt.»

Hvorfor dette stadige krav om penger?

Én grunn er at den elektriske kirke er blitt mulig ved hjelp av en god del svært kostbart teknisk utstyr. De fleste religiøse kringkastingsprogrammer ville aldri kunne konkurrere med vanlige programmer om den store amerikanske tilhører- og seerskare. Når det blir sendt et religiøst program i fjernsynet, slår de fleste av. Den elektriske kirkes problem er: Hvordan kan vi nå den minoritet av seere som ønsker å se religiøse programmer?

Hva er svaret? «Revolusjonen i satellitt-teknologien, gjennombruddet i anvendelsen av datamaskiner, TV-systemer med kabeloverføring og nye stasjoner har forandret USA til en global landsby og gjort det økonomisk lønnsomt å kringkaste programmer som bare når ut til en forholdsvis liten gruppe tilhengere,» som bladet Forbes sier. «Hva så om ikke alle ønsker å se et religiøst program? . . . TV kan nå i likhet med tidsskrifter imøtekomme spesielle grupper blant seerne.»

Resultatet er en annen økonomi for den elektriske kirke. Seerne støtter ikke disse programmene indirekte ved å kjøpe såpepulver som er blitt avertert i showet. I stedet må de støtte programmene direkte ved å gi bidrag. For de fleste stjerner i den elektriske kirke er det blitt en omfattende virksomhet å anmode om slike bidrag og opprettholde strømmen av dem. De har derfor tatt i bruk datamaskiner. Datamaskinen er like viktig for den elektriske kirke som fjernsynsrøret.

Behovet for stadig å skaffe penger har brakt den elektriske kirkes predikanter inn i en ond sirkel. Store prosjekter, for eksempel «katedraler» eller universiteter eller sykehus blir påbegynt, og så følger fortvilte bønner til de troende om flere penger til å «fullføre Guds gjerning». Som en bankmann sa om en av den elektriske kirkes superstjerner: «Det er bare ett problem med en slik tjeneste som Jerrys. Han kan ikke slutte å skaffe penger; hvis han gjør det, faller det hele fra hverandre.»

Denne siden ved den elektriske kirke minner tenkende kristne om Jesu ord i Bergprekenen. «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» — Matt. 6: 24.

I betraktning av at predikantene i den elektriske kirke stadig har behov for store bidrag fra sine seere, kan en spørre: Er det sannsynlig at de vil risikere å støte disse seerne? Det er det neppe. Det er derfor ikke overraskende at den elektriske kirkes teologi er enkel og selvtilfreds. «Spør ikke om hva du kan gjøre for din religion; spør heller om hva din religion kan gjøre for deg,» som Forbes sier.

Selv de som stiller seg velvillig til den elektriske kirke, innrømmer at den har lite innhold. Teologen Carl F. Henry sier: «En stor del av fjernsynsreligionen konsentrerer seg for mye om opplevelser og er for fattig på læresetninger til å være et fyllestgjørende alternativ til den moderne religiøse og moralske forvirring.» TV-religion kan med andre ord ikke virkelig hjelpe deg med å løse livets problemer.

Som en professor i teologi ved Harvard universitet, Harvey Cox, sa om predikantene i den elektriske kirke, forsøker de i stedet «bare å sikre og øke verdiene i en materialistisk forbrukerkultur. De hjelper folk til å godta noen svært overfladiske verdinormer, mens de i en høyst kommersiell stil lover en lettvint frelse».

Hvordan stemmer dette budskapet med Jesu advarsel om at den vei som fører til livet, ikke er lett, men vanskelig? Han sa: «Trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» (Matt. 7: 14) Høres dette ut som om du kan oppnå evig liv bare ved å stille inn på kanal 21?

Legg merke til hva Jesus Kristus videre sa: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp hver dag, og følge meg.» (Luk. 9: 23) Fornekter en seg selv og tar opp sitt «kors» hver dag ved å slå seg ned foran fjernsynet? Vil Jesus Kristus virkelig godkjenne en religion som lover folk en lettvint frelse — ingen torturpel, ingen selvfornektelse — ved bare å sende en sjekk i måneden til støtte for en eller annens «verdensomfattende TV-forkynnelse»?

Det ser snarere ut til at den elektriske kirke er et eksempel fra det 20. århundre på noe som apostelen Paulus advarte Timoteus om da han sa: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» — 2. Tim. 4: 3, 4.

Hvorfor er folk villige til å gi millioner av dollar for å støtte den elektriske kirke? Fordi de får høre det de ønsker å høre. De blir forsikret om at Gud vil besvare deres bønner. De behøver ikke å fornekte seg selv eller ’bære et kors’ eller gjøre den gjerning Kristus gjorde, men de er «frelst», og Gud elsker dem — likså lenge som de fortsetter å sende inn sjekker.

Men selv om den elektriske kirkes teologi er svevende og upresis, er dens politikk klar og tydelig. Den neste artikkelen tar for seg det emnet.

[Uthevet tekst på side 5]

Teologien i den elektriske kirke er enkel og selvtilfreds

[Uthevet tekst på side 6]

Selv de som stiller seg velvillig til den elektriske kirke, innrømmer at den har lite innhold.

[Uthevet tekst på side 7]

«De hjelper folk til å godta noen svært overfladiske verdinormer, mens de i en høyst kommersiell stil lover en lettvint frelse»