Den mektige Zambezi
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Zimbabwe
VI BEFINNER oss i det nordlige Zambia, nærmere bestemt på den sentralafrikanske høysletten, omkring 1500 meter over havet. Her har den mektige Zambezi, Afrikas fjerdestørste elv, etter Nilen, Kongo og Niger, sitt utspring.
Vannet kommer fra et myrlendt, sumpete område og samler seg i en liten elv. Det danser så over stokk og stein som en vilter liten gutt. Etter hvert som elven vokser og blir større og sterkere, utfolder den mer kraft og blir mer majestetisk, og til slutt ender den i Indiahavet.
Den mektige Zambezi har tjent befolkningen i Sentral-Afrika i årtusener og har spilt en viktig rolle i forbindelse med den økende velstanden i området. Kraften fra dette vannet, som nå blir utnyttet ved Karibadammen, blir brukt til å industrialisere og modernisere samfunnet for tusenvis av mennesker og opplyse dette en gang så mørke kontinentet.
Øvre Zambezi
Skulle du ønske å følge denne 3200 kilometer lange elven fra dens utspring til den løper ut i Indiahavet? Det var nettopp det den skotske oppdagelsesreisende David Livingstone gjorde i 1850-årene, men du behøver ikke å kjempe med feber, tsetsefluer og moskitoer, slik som han gjorde.
Ikke mer enn 30 kilometer fra sitt utspring er Zambezi blitt en stor og kraftig elv som er hele 14 meter bred. På grunn av de mange bielvene blir den stadig større og striere idet den baner seg vei gjennom landskapet mot det kjente distriktet Barotseland. Det er her lozi-folket i utallige generasjoner har bodd og gjort bruk av det livsoppholdende vannet ved å drikke det og benytte det i matlagningen, foruten at de har fisket og badet i det. Tradisjonene og trolldomskunstene som har utviklet seg på elvebreddene, er imidlertid aldri blitt vasket bort.
En kvinne som bor i dette området, forteller at hun ønsket seg barn, men at hennes ønske aldri ble oppfylt. Heksedoktoren sa at problemet var at en stor fugl fjernet barna fra hennes morsliv, en myte som står i kontrast til det som blir fortalt i den vestlige verden, hvor en sier at det er en stor stork som kommer med barna. Heksedoktoren sa til kvinnen at hun skulle sette opp en liten avgud utenfor hjemmet. Hun tok en halv kalebass, laget et reir av den og la et egg i det for at den store fuglen skulle ta det i stedet for barna hennes når den kom tilbake. Denne kvinnen er fortsatt ufruktbar, men avguden står fremdeles utenfor huset hennes. Når vi fortsetter turen vår på Zambezi, legger vi for øvrig merke til at det står slike avguder utenfor mange hus, som et monument over den trelldom under tradisjoner som så mange her den dag i dag befinner seg i.
Vi kaller Zambezi en elv, men i februar, mars og april ville du tro at du befant deg ved en stor sjø hvis du var her, for da ville du bare se vann så langt øyet rakk.
Vannet stiger hele 12 meter i løpet av regntiden. Hvert år når vannet stiger, drar tusener av landsbyboere opp i høyere strøk for å delta i «Kuomboka»-seremonien. Den fremste høvdingen blir padlet over til sitt sommersted i sin kongelige båt, fulgt av et kor på 1000 sangere som synger de tradisjonelle sangene. Tusener av lozi-folket hilser den store høvdingen velkommen mens de danser sine rytmiske danser.
Vi forlater høylandet og reiser gjennom andre bebyggelser inntil vi kommer til Sesheke. Det var her David Livingstone den 4. august 1851 første gang beundret den vakre Zambezi. Livingstone ville ikke se store forandringer hvis han kom hit igjen. Store flokker av ville dyr slokker fremdeles tørsten ved å drikke elvens krystallklare vann.
Victoriafallene
Vi har reist omkring 1300 kilometer, og elven er på sine steder omkring tre kilometer bred. Vi skal nå snart fylt av ærefrykt betrakte verdens vakreste og mest imponerende vannfall. Du kan kanskje allerede høre bulderet fra de 57 millioner liter med vann som hvert minutt styrter ned i det nesten to kilometer brede og over 100 meter dype gjelet. Som en mystisk tåkedis stiger skumsprøyten 300 meter eller mer opp mot den klare, blå himmelen. Den innfødte befolkningen kaller dette Mosi oa Tunya (røken som tordner).
Det sies at David Livingstone oppdaget disse fallene i 1855, og at han oppkalte dem etter dronning Victoria av England.
Selv om den gjennomsnittlige vannmengden pr. minutt er 57 millioner liter, skal den i regntiden ha vært oppe i 600 millioner liter. Med det vannet du på den måten får på ett minutt, ville du ha nok vann til å kunne la 10 000 mennesker få et skikkelig bad hver dag i fire år.
Ser du de skiltene som er satt opp langs elven? «Bading livsfarlig». Ja, det er det! Vannet er så vakkert og krystallklart, og likevel kan vi ikke bade her. Hvis vi badet, kunne vi risikere å miste bena eller livet, for den skjulte fare, krokodillen, holder til i denne vakre elven.
Batokadalen og Karibasjøen
Plutselig må denne store elven finne seg i å bli presset gjennom en smal dalkløft som går gjennom det sentralafrikanske høylandet. Vannstanden blir aldri lavere enn 15 meter, og i regntiden er den på over 30 meter. Vi reiser 100 kilometer gjennom denne Batokadalen, som har fått sitt navn etter batoka-folket. Det er et øde, ubebodd område. Vegetasjonen på klippeskrentene består av tørre busker. Trettisju kilometer fra Victoriafallene har elven gravd seg hele 245 meter ned i klippene.
Vi kommer nå til Karibasjøen, en av verdens største menneskelagde sjøer. Den er hele 255 kilometer lang. Årene etter 1958, da dammen ble bygd og vannet som følge av det steg, måtte omkring 50 000 av tongabefolkningen forlate hjemmet sitt og slå seg ned et annet sted.
Denne store sjøen er blitt en rik næringskilde for befolkningen. I løpet av bare én periode på 14 uker ble det produsert 700 000 kilo fersk og tørket fisk, det den lokale befolkningen konsumerte, ikke medregnet.
Vi forlater dammen gjennom en trang, 23 kilometer lang dal og kommer inn i det rene paradiset med rik, grønn vegetasjon. Bøfler, flodhester, elefanter, hyener og alle slags fugler holder til her, hvor jegere som er ute etter spennende opplevelser, ikke kan nå dem.
Halvveis til Indiahavet
Vi har nå fulgt Zambezi på den første halvdelen av dens løp, og det harde klippeterrenget har veket plassen for den vakre Chicorasletten, hvor elven bukter seg fram de neste 100 kilometerne. På hver side av den danner en rik vegetasjon av eviggrønne trær et smalt, vakkert belte.
Roen og stillheten på denne delen av reisen blir plutselig brutt. Du kan uten tvil høre bulderet fra millioner av liter med vann som styrter nedover klippene i Kebrassastrykene.
Det neste gjelet er kjent som Lupatogjelet og ligger 1220 meter lavere enn de omkringliggende fjellene. Som om elven for siste gang vil demonstrere sin kraft, styrter den nå i et vilt løp over de forrevne klippene. Den kommer veltende i stor fart, mens vannet larmer og koker og skumsprøyten står. Men når elven kommer ut av gjelet, forandrer den snart tempo. Som om den er utkjørt, styrter den ikke lenger av sted, men strømmer nå majestetisk framover mens den sprer vannet i en bredde på mellom fem og åtte kilometer og bukter seg gjennom en bred dal de neste 320 kilometerne den har igjen av løpet.
Så deler Zambezi seg i en rekke store elver som leder til deltaet, hvor den løper ut i Indiahavet. Vår spennende reise er over da elven mister sin identitet. Vannet, som var så friskt og krystallklart, er nå blitt grumsete av deltasand og blir oppslukt av det varme, blå saltvannet i Indiahavet.
Livingstone kalte Zambezi «Guds hovedvei til innlandet». Vi setter pris på Zambezi, en av de mange elvene som forskjønner jorden og forsyner dens innbyggere med vann.
[Kart på side 21]
(Se den trykte publiksjonen)
ZIMBABWE
ZAMBEZI
ANGOLA
ZAMBIA
MOÇAMBIQUE
Victoriafallene
Karibasjøen
Indiahavet
[Kart]
AFRIKA
Niger
Nilen
Kongo
Zambezi
[Bilde på side 22]
Bading livsfarlig