Hvordan han vil sette en stopper for det
FOR lenge siden ble en ulastelig og rettskaffen mann satt på en ildprøve som han ikke kunne forstå — han mistet sin familie og alt det han eide, og fikk en smertefull sykdom. Han følte det uten tvil som mange i dag føler det når de blir hjemsøkt. De spør: ’Hvorfor akkurat jeg?’ Job klandret Gud og sa: «Den Allmektiges piler sitter i min kropp, . . . Å, om han besluttet å knuse meg!» Senere utbrøt han: «Venner, vær milde og nådige mot meg! Guds hånd har rørt ved meg.» — Job 6: 4, 9; 19: 21.
Den trofaste Job klandret Gud. Hvis vi ser på hva som fant sted i himmelen, vil vi imidlertid finne ut hvem den skyldige var. Foran en forsamling av engler henledet Jehova Satans oppmerksomhet på Job med disse ordene: «Han . . . frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt.» Satan bet ham av: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle måter vernet om ham?» Og så tilføyde han: «Men rekk bare hånden ut og rør ved det som hører ham til, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet.» Og: «Rekk bare hånden ut og rør ved hans ben og kjøtt, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet.» Dette viser at Satan tidligere hadde utfordret Gud og påstått at han ikke kunne ha mennesker på jorden som ville bevare sin trofasthet hvis de ble satt på prøve. I dette tilfellet hevdet Satan at han ikke hadde fått anledning til å prøve Job. Jehova sa derfor: «Han er i din makt. Spar bare livet hans!» — Job 1: 6—11; 2: 1—6.
Det var således Satan som med Jehovas tillatelse hjemsøkte Job. Job forstod ikke dette og klandret Gud, men ikke desto mindre bevarte han sin ulastelighet overfor ham og viste at Satans påstand var falsk. (Job 2: 7; 27: 5, NW; 31: 6) Trofaste mennesker opp gjennom tidene og fram til i dag har fulgt den samme handlemåte. (Hebr. 11: 1—39; Åp. 7: 9, 10; 14: 1, 4) Nå i de siste dager blir vanskelighetene stadig større. Åpenbaringen 12: 12 viser hva grunnen til det er: «Ulykkelige jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.» Det er bare Jehova som kan sette en stopper for det onde som denne usynlige kilden står bak, og han vil snart også gjøre det. — Joh. 12: 31; Åp. 20: 1—3.
Men hva med alt det onde og alle de lidelser som de menneskelige samfunnsordninger står bak — korrupt politikk, grådig kommersialisme og krigshissende militarisme? Og hvordan vil det bli satt en stopper for det onde som uforbederlige individer som utnytter andre, gjør seg skyldige i? Ærlige og oppriktige mennesker som hater alt det onde, har forsøkt å sette en stopper for det ved hjelp av lover, rettsavgjørelser, fengsler og rehabiliteringsprogrammer — men uten hell.
Se kjensgjerningene i øynene!
Det går ikke an å komme utenom denne harde kjensgjerning: Hvis det skal bli slutt på krigene, må krigshisserne fjernes. Hvis det skal bli slutt på hungersnøden, må de som utnytter situasjonen for å tjene penger, fjernes. Hvis det skal bli slutt på forurensningen, må de som er årsak til den, fjernes. Hvis det skal bli slutt på kriminaliteten, må de kriminelle elementer og de som avler dem, fjernes. Hvis det skal bli slutt på umoralen, som ødelegger familiene og er årsak til sykdommer, må de som praktiserer umoral, fjernes. I 6000 år har reformatorer, sosialarbeidere, politikere, politifolk og fredsorganisasjoner gjort sitt for å rette på situasjonen, men alle har kommet til kort. Hvis de onde nekter å forandre seg, finnes det da noen annen løsning enn å fjerne dem? Ville det være trygt å ha rever sammen med hønsene i hønsehuset eller ulver sammen med fårene i hjorden? Nei, og det kan heller ikke bli fred på jorden så lenge det er fullt av onde mennesker på den. Det vil bli slutt på det onde, som Gud inntil nå har tillatt, ved at Satan og alle de som insisterer på å praktisere det onde, blir fjernet. Den tid Satan har fått til å bevise sin påstand, er nå i ferd med å løpe ut. — 2. Mos. 9: 16.
Vanskelighetene begynte i virkeligheten med de to første menneskene. Jehova Gud skapte jorden og overgav den til mannen idet han sa til ham at han skulle ta seg av den og råde over plantene og dyrene på den. Adam og Eva fikk de guddommelige retningslinjer. Hvis de adlød dem, ville de leve. Hvis de nektet å adlyde dem, ville de dø. Satan bestred riktigheten av dette. Adam og Eva var skapninger med en fri vilje. De kunne følge den handlemåte de selv ønsket, og de lot seg lede av Satan. Helt siden den gang har menneskene misbrukt sin frie vilje.
Den frie vilje i dag
Følgene av dette misbruk gir seg tydelig til kjenne ved alt det onde som den dag i dag omgir oss. Menneskene har selv valgt å så det som er ondt, og resultatet er at de har høstet lidelser. Har deres sørgelige historie lært dem noe? Har de merket seg at alle slags menneskelige regjeringer har kommet til kort, slik at de er blitt klar over behovet for Guds rike med Kristus som konge? Har de lagt merke til hvilke ulykksalige ting grådige mennesker og nasjoner som har forurenset jorden og gjennombløtt den med blod, har høstet? Har de av egen bitter erfaring lært at når millioner av mennesker har brukt sin frie vilje på en gal måte og valgt materialisme, umoral, en kriminell handlemåte og å tilfredsstille sine egne lyster uten å ta hensyn til andre, har de ført over seg selv usigelige lidelser og fryktelige kvaler?
Har det at Gud har tillatt det onde, lært dem å bruke sin frie vilje til å velge å følge Jehovas retningslinjer, til å behandle andre slik som de ønsker at andre skal behandle dem, til å elske sin neste som seg selv og til å bevare sin ulastelighet overfor Gud, slik at de kan oppnå hans godkjennelse? Forholdene i verden viser at det ikke er tilfelle. Har 6000 år med kriger, hungersnød, sykdom og død brakt mange i den stilling at de vil kunne sette spesielt stor pris på alle de velsignelser som vil bli menneskene til del på en paradisisk jord under Guds rikes styre? La oss håpe det, for det er slike velsignelser Gud har lovt lydige mennesker. I 2. Peter 3: 13 leser vi: «Vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.»
Gud har ikke behag i de ondes død. Han ønsker i stedet at alle skal angre og omvende seg, og i sin barmhjertighet vil han sørge for at den hensikt han hadde da han skapte jorden, vil bli gjennomført. Han ’skapte den ikke til å være øde’. Han «dannet den til bolig for folk», for mennesker som av egen fri vilje ville velge fred og rolige forhold. Han har ikke glemt alle dem som «sukker og stønner over all den styggedom som foregår». Han vet at «alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag». — Jes. 45: 18, EN; Esek. 9: 4; 18: 23; Rom. 2: 4; 8: 22; 2. Pet. 3: 9.
Og Gud vil bringe lindring. Han vil la menneskene få oppleve det de lengter etter. Han vil holde sitt løfte og rense jorden for det onde, slik at de tålsomme og fredsommelige blant menneskene vil få sitt hjertes ønske oppfylt:
«Om en liten stund er den ugudelige borte; ser du etter på hans sted, så er han der ikke. Men de tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred. De rettferdige skal arve landet og alltid få bo i det.» — Sal. 37: 10, 11, 29.