Spekkhoggerne — ikke så ille likevel

Av en av «Våkn opp!»s medarbeidere

Det jeg leste om Orcinus Orca, spekkhoggeren, gav meg et skremmende bilde av denne tannhvalen. Så stiftet jeg bekjentskap med spekkhoggeren selv i San Diegos Sea World, et stort friluftsakvarium, og fant at den ikke var så ille likevel.

«DE SPISER som en hest, er grusomme som en ulv, har et mot som en bulldogg og er utstyrt med de forferdeligste kjever, som stikker opp over vannoverflaten.» Slik beskrev et oppslagsverk spekkhoggerne. De kan bli hele ti meter lange, og noen av dem veier over åtte tonn. Kjevene er besatt med omkring 50 tenner som er på størrelse med en manns tommelfinger, og som griper inn i hverandre som tennene på en stålfelle. De jager i flokk og angriper og fortærer kjempesvære hvaler som er 20 ganger større enn de selv. Delfiner og seler sluker de hele. I magen på én spekkhogger ble det funnet rester av 13 delfiner og 14 seler. I en annen ble det funnet 32 voksne seler. På spekkhoggernes meny står dessuten mange slags fisk, sjøfugl, havoter, noen ganger hai og til sine tider også blekksprut. Når spekkhoggerne ser fugler eller seler på et isflak, dykker de dypt og skyter så opp igjen og knuser isflaket, som kan være en meter tykt eller mer, slik at deres offer havner i vannet.

Det er ingen som jager spekkhoggerne. De vet ikke hva frykt er. Enorme, skrekkinngytende monstre — det var det bilde jeg hadde fått av dem ved å lese om dem.

Så drog jeg til San Diegos Sea World for å få se disse rovgriske dyrene — og fant at de var som forvoksne kattepuser. Jeg lente meg over kanten på bassenget hvor de holdt til, og en som ble kalt Kandu, kom opp av vannet og la hodet i armene mine for å få en klem. Da min kone lente seg over kanten, gav Kandu henne et kyss på kinnet. Det vil si, John Spafford, den fremste spekkhoggerdressøren på stedet, uttrykte seg litt annerledes: «Kandu berørte kinnet hennes med tungen.» Og han hadde naturligvis rett. I vår samtale med ham understreket han gang på gang faren ved å være antropomorfistisk, det vil si å «tillegge ikke-menneskelige ting menneskelige egenskaper».

Da vi ankom til Sea World, ble vi tatt imot av PR-representanten Diane Taramasco. Hun fulgte oss til Shamu Stadium, hvor John Spafford og de andre tre dressørene arbeidet med Kandu for å få henne til å perfeksjonere den baklengs saltomortalen hun laget da hun skjøt opp av vannet. Det passet nå at jeg stilte mitt første spørsmål:

«Hvordan lærer dere dem disse tricksene, om det er det rette uttrykket?»

«Vi kaller dem behavioristiske handlinger,» forklarte John. «De er tilpasset deres naturlige atferdsmønster, og derfor kaller vi dem behavioristiske handlinger.a Dressuren foregår i to etapper. Først lar vi nykomlingen bli vant til sitt miljø — hvordan den skal bruke sitt ’ekkolokaliseringssystem’ i et oseanarium i stedet for på det åpne hav, og hvordan den skal samarbeide med de andre dyrene i våre fire bassenger, som står i forbindelse med hverandre. Den må også lære å spise den frossenfisken dyrene får her, i stedet for å leve av det den selv har jaget, og så videre. Dette tar flere måneder, ja, det kan ta et helt år, men til slutt vil vi ha et våkent, interessert dyr som er rede til å samarbeide med dressørene. Fra nå av arbeider vi sammen med den i la oss si halvannet år for å dressere den til å utføre de behavioristiske handlinger som vi har i et show.»

«Legger dere dressuren opp etter de enkelte hvalenes personlighet?» spurte jeg.

«Ja, det gjør vi. Vi arbeider ikke med spekkhoggere; vi arbeider med deres personlighet. Hver enkelt har sine egne interesser, det den helst vil gjøre. Og vi fastsetter ikke noen bestemte grenser som ikke kan overskrides. Vi lar hvert enkelt dyr si ifra hvor langt det ønsker å gå.»

«Men hvordan får dere dem til å gjøre noen av disse forbausende tricksene . . . unnskyld, disse behavioristiske handlingene?»

«Du kommer deg,» sa John smilende. «Dressuren består i å lære dem noen få, grunnleggende ting. Jeg liker ikke å si det, men det er sant: Det er ikke stort mer komplisert enn å dressere en hund. Vi gjør bruk av det vi kaller belønninger. Til å begynne med er det mat. De gjør noe du liker, og du gir dem en fisk. Vi begynner som sagt med mat. Senere gjør vi bruk av andre belønninger — berøring, massasje, fløytelyder og lek.

La meg fortelle litt mer om dressuren. Jeg sa at det egentlig ikke er mer komplisert enn å dressere en hund, at vi gjør bruk av belønninger og så videre. Men det er én forskjell som gjør det hele mer vanskelig. Du kan gripe tak i hunden, plassere den i sittende stilling, snakke strengt til den og reise den opp igjen hvis den legger seg ned. Hvalen derimot er i vannet, og du er på land, Den er altfor stor til at du kan flytte den med hendene. Du kan ikke skjenne på den. Du kan ikke opptre som herre over den. Den må gjøre tingene naturlig, og når det er noe du ønsker å bruke i et show, må du belønne den for det. Det som utgjør den store utfordringen når det gjelder hvaler, er å gjøre tingene interessante, stimulerende og spennende. Hvalen må more seg.»

Jeg hadde tidligere sett et hvalshow om formiddagen. På ettermiddagen så jeg det igjen, men det var ikke det samme, Dressøren sa at de måtte variere programmet. Ellers ville hvalene kjede seg. Han forklarte dette litt nærmere.

«Hvis vi bruker en bestemt rekkefølge i hvert show, vil hvalene vite hva som står for tur, og foregripe begivenhetenes gang ved å gjøre det rutinemessig på egen hånd. Kvaliteten på kunststykkene vil bli forringet hvis ikke dressørene stadig sørger for forskjellige effekter og belønninger. Men ikke bare det; hvalene ville komme til å kjede seg. De er svært intelligente dyr, og deres interesse må hele tiden være på topp hvis de skal samarbeide med deg. Vi sørger derfor for at det hele ikke blir rutinemessig, men forandrer på rekkefølgen, skifter dressører, forandrer omgivelsene, sørger for at det skjer noe hele tiden, slik at de må tenke og være på vakt, på utkikk etter hva som blir det neste. Det finnes en rekke forskjellige fremgangsmåter vi kan benytte for å skape et stimulerende miljø, slik at de ikke kjeder seg.»

«Tidligere nevnte du fløytelyd som en belønning. Hvordan virker det?» spurte jeg.

«La oss gå dit bort, hvor Mike arbeider med en ung hunnhval på tre år. Dette er første dagen med dressur. Mike har fløyten i munnen og vil at den skal komme for å få en klapp. Den eneste belønning den kjenner på dette tidspunkt, er fisken, og Mike forsøker å skape nye former for belønning — berøring, lek og andre interessante ting. Når den kommer for å bli kjælt med og få fisken, vil Mike blåse i fløyten. Snart vil den lære at når fløyten blåser, vil den få fisken. Til slutt vil den forstå at fløyten vil bety at den har gjort det godt og kan vente en belønning. Senere blir fløytelyden i seg selv en belønning.

Du husker sikkert at da dere kom inn, holdt vi på å jobbe med Kandu, som skulle lage en baklengs saltomortale. Hun slo ikke med halen i det rette øyeblikk og kom ikke opp på det rette sted. Vi brukte ikke fløyten. Vi sendte henne tilbake uten noen belønning. Hun kom fortsatt galt opp, men hun slo med halen. Da hun gjorde det, blåste vi i fløyten og gav henne en belønning. Når hun siden også kommer opp på det rette stedet, vil vi i samme øyeblikk blåse i fløyten. Den er et uvurderlig redskap. Med den kan vi belønne hvalen for en bestemt del av en behavioristisk handling som vi godkjenner.»

John forklarte også andre fremgangsmåter for oss. Det finnes en høyttaler i vannet som overfører forskjellige signaler til hvalene. Ett bipp betyr å lage en pipelyd, flere bipp kan bety å gjøre noen hopp, en annen rekke med bipp kan bety kom hit, og så videre. En ung hval kan vite at et dunk på et bestemt sted betyr at den skal gjøre en bestemt ting, men dressøren vil at den skal gjøre det bare ved at han peker. Han peker så før dunkelyden kommer, og snart gjør hvalen det den skal, bare ved at dressøren peker. En tre år gammel spekkhogger åt fisk, men ville ikke ete blekksprut. Denne hunnen spyttet gang på gang ut blekkspruten, men åpnet munnen når den fikk fisk. Så fikk den ikke noe fisk. Men en gang slukte den blekkspruten, og straks fikk den fisk! På den måten lærte den at den måtte spise både blekksprut og fisk. Det minnet meg om en som lærte barnet sitt å spise spinat før det fikk is.

«Hvor lenge har du arbeidet her, John?»

«I seks år.»

«Diane sa at nybegynnerne starter med å skjære fisk. Gjorde du også det?»

«Ja, det var stort sett det jeg gjorde til å begynne med. Det er ikke noen særlig ærefull oppgave, men det er en del av jobben. Vi gjør det som er nødvendig for å holde dyrene friske.»

«Måler dere temperaturen deres?»

«Ja, og vi kan bruke termometret, men det er en annen metode som også er effektiv. Vi holder hånden over blåsehullene og kan føle varmen fra dyrets åndedrett på huden vår.»

«Hender det at dere tilkaller lege?»

«Vi har én lege og to veterinærer her.»

Namu, den store hannen, forstyrret oss ved å hoppe opp av vannet og gli bortover gulvet ved bassenget med løftet hale. «Det er det vi kaller en utglidning,» forklarte John.

Jeg hadde lest at i vill tilstand hopper spekkhoggerne opp på isflak på den måten for å få tak i seler. «Hvor mye spiser Namu?»

«Den vil få over 90 kilo blekksprut, makrell og sild i dag. Den er nesten sju meter lang og veier over fire tonn, og enda er den ikke helt fullvoksen.»

«Er det noen forskjell mellom å dressere spekkhoggere og å dressere delfiner?»

«Ja, det er lettere å dressere spekkhoggere. De eier ikke frykt og kommer bort til deg straks, mens delfinene er forsiktige til å begynne med. Delfinene har dessuten flere problemer seg imellom. De påvirker hverandre. De grynter til hverandre og vimser omkring. Den tid en kan holde deres oppmerksomhet fangen, er kortere. Spekkhoggeren er det mest intelligente dyret i havet. Noen som har arbeidet både med spekkhoggere og med sjimpanser, regner hvalene for å være mer intelligente enn sjimpansene. Dette gjelder i forhold til deres respektive miljø, det vil si, spekkhoggerne er mer intelligente i sitt miljø enn sjimpansene er i sitt miljø, mener vi.»

«Jeg har lest at en elefant på sju tonn hadde en hjerne på fem og et halvt kilo, mens en ung spekkhogger hadde en hjerne på litt under seks og et halvt kilo,» skjøt jeg inn.

«Vi pleide å la Kandu tilbringe omkring 20 sekunder sammen med en person fra tilskuerne,» sa John. «Deretter lot vi denne personen og to andre stille seg opp på plattformer, og Kandu tok så i ni av ti tilfelle ut den hun hadde stiftet bekjentskap med før. Jeg vil se det menneske som har vært sammen med en spekkhogger i 20 sekunder, og som så kan plukke ut den hvalen når den er sammen med to andre.»

«Ikke be meg gjøre det! For meg ser de like ut alle sammen,» utbrøt jeg. «Tidligere nevnte du lek. Kan du ikke fortelle litt mer om det.»

«Vi forsøker å la oppvisningene bli som leker, for å holde deres interesse fangen. Da finner de selv på forskjellige leker. La oss ta et eksempel. Under vannet har vi elektroniske summere som vi bruker for å sende ut signaler. Hvalene leker med dem, og noen ganger går det ganske hardt for seg. Vi fjerner dem derfor etter at showene er over. Hvalene lager en lek av det. En dykker går ned for å hente summeren, og hvalen dekker den med kroppen. Dykkeren later som om han er opptatt med noe annet, og hvalen svømmer bort, men er på vakt som en høk. Dykkeren beveger seg mot summeren, og hvalen kaster seg over den på et øyeblikk, foran ham. Det er en lek de begge liker.»

«Er det noe annet av generell interesse du kunne ha lyst til å nevne, John?»

«La meg se. Vi har ikke kunnet konstatere at de har noen luktesans, men det er mulig at de har smakssans. Og følesansen er godt utviklet. De har ingen stemmebånd, med de lager lyder gjennom blåsehullene, og de hører ved at lydbølgene blir overført via underkjeven og ørene. De har et godt utviklet ekkolokaliseringssystem. I enkelte oppvisninger vil hvalen med bind for øynene finne en liten plastring som flyter i vannet, og gi den tilbake til oss. De har en kolossal styrke. Etter et kort tilløp skyter Shamu rett opp av vannet og treffer en ball som henger godt og vel sju meter oppi luften.»

Det jeg hadde lest om spekkhoggerne, hadde gjort meg kjent med at de har en slik styrke. De kan hoppe over 12 meter gjennom luften, og tidsskriftet National Geographic hadde et bilde som viste en hval som med et slag med halefinnene kastet en sjøløve på over 45 kilo omkring ni meter opp i luften. De kan dykke over 300 meter dypt.

«Føler du deg knyttet til dem, John? Tenker du på dem når du er borte?»

«Ja, det gjør jeg. Jeg tenker på dem hele tiden. Jeg savner dem når jeg er på ferie. Vi føler sterkt for hvalene våre og respekterer dem som det de er. Vi forsøker ikke å fremstille dem som om de skulle ha menneskelige egenskaper. Vi kler dem ikke ut i hatter og lignende. De er hvaler, men de er vidunderlige. Vi vil gjerne presentere dem som det de er, som hvaler.»

Ja, spekkhoggerne er virkelig vidunderlige. De dreper riktignok, men de gjør det for å spise, for å leve. Og husk at offerne deres gjør det samme. Det er heller ingen av dem som er vegetarianere! Når spekkhoggerne har stilt sin sult, er de dessuten som forvoksne kattepuser. Under en oppvisning masserte en sju år gammel pike tungen i det svære gapet til et av disse dyrene, som var tydelig tilfreds med behandlingen. Og vi var også svært tilfreds, med Sea World og den mottagelse vi hadde fått, og spesielt med Kandu, da hun lot oss gi henne en klem, og da hun — unnskyld, John, at jeg uttrykker meg slik — gav oss et kyss.

JEG FORLOT SEA WORLD svært tankefull. Salmistens ord kom for meg: «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom; jorden er full av det du har skapt. Der er havet, så stort og vidt, med et mylder som ingen kan telle, både av små og store dyr.» (Sal. 104: 24, 25) Ja, det er virkelig sant — et mylder som ingen kan telle, fra de mikroskopiske plankton til de kjempesvære hvalene!

De to første menneskene, tenkte jeg, ble satt i Eden for å «dyrke og passe hagen», og når det gjaldt dyrene, fikk de dette oppdraget: «Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!» (1. Mos. 2: 15; 1: 28) Hvilken tillit ble de ikke dermed vist! Og hvilket vidunderlig oppdrag fikk de ikke på den måten av Skaperen! De skulle ta seg av jorden og dens planter og dyr — ikke bare hvalper og kattunger, men alle skapninger, både «små og store dyr». Også de fryktinngytende, men enestående vakre spekkhoggerne!

Alt dette og mye mer fór gjennom hodet mitt da jeg tenkte over alle de vidunderlige ting som er i beredskap for lydige mennesker i et paradis på en renset jord under Guds rikes styre. Ja, «vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor». — 2. Pet. 3: 13; Jes. 45: 18; Fork. 1: 4, EN.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 18]

Den må spise blekkspruten for å få fisk, akkurat som en far eller mor lærer barnet sitt å spise spinat før det får is

[Uthevet tekst på side 19]

«Spekkhoggeren er det mest intelligente dyret i havet»

[Uthevet tekst på side 20]

«Vi forsøker å la oppvisningene bli som leker, for å holde deres interesse fangen»

[Helsides bilde på side 17]