Religion og politikk — et varig kompaniskap?
EN DAG bestemte den russiske fyrsten Vladimir I at hans hedenske undersåtter skulle bli «kristne». Han var selv blitt omvendt i 987 e.Kr., etter at han hadde giftet seg med en gresk-ortodoks prinsesse, og nå gav han befaling om massedåp for sine undersåtter. De som vegret seg, ble truet med sverdet. Litt etter litt oppnådde den russiske kirke uavhengighet av sin «mor», den greske kirke, og med tiden ble den en del av staten. Og selv om sovjetlederne i dag offisielt benekter at det finnes en Gud, eksisterer det fremdeles et kompaniskap mellom kirke og stat der i landet, om enn et noe anstrengt sådant.
Flere hundre år senere lyktes det også kong Henrik VIII av England å få i stand et kompaniskap mellom kirke og stat, skjønt han benyttet helt andre metoder. I 1532 ble han bekymret fordi hans kone, Katarina av Aragon, ikke hadde gitt ham noen mannlig tronarving. For å løse dette problemet giftet Henrik seg i all hemmelighet med sin venninne Anne Boleyn. Dette skjedde i full forståelse med erkebiskopen av Canterbury, som annullerte Henriks første ekteskap. I 1534 utropte denne ekteskapsbryteren og tyrannen seg til overhode for den engelske kirke, en tittel som monarken har den dag i dag. Synodenes beslutninger må godkjennes av Parlamentet, og biskopene, som er medlemmer av Overhuset, deltar i Storbritannias styre og stell. Den britiske kirke og stat har på denne måten levd sammen i «ekteskap» i over 450 år.
«Ekteskap» mellom kirke og stat i nyere tid
Oppstanden mot folkefrontregjeringen i Spania i 1936 førte til borgerkrig, og general Franco kom til makten. Til venstrefløyens forferdelse gav Franco presteskapet betydelig makt til gjengjeld for at det hadde støttet ham.
I 1983 holdt Kirkenes verdensråd et møte i Vancouver i Canada. Rådets generalsekretær, Philip Potter, oppfordret rådets medlemmer til å ’fortsette sitt politiske engasjement’. Rådets økonomiske støtte til militante politiske grupper i en rekke land har skapt alvorlig bekymring blant mange kirkegjengere.
Det er følgelig ingen tvil om at religionen blander seg opp i politikken. Det avgjørende spørsmålet er: Bør den gjøre det? Er det riktig eller galt? Fører religionssamfunnenes politiske engasjement til at politikkens moralnormer blir hevet, eller fører det til at religionssamfunnene blir fordervet? Og hva med framtiden? Kommer dette ’kjærlighetsforholdet’ mellom religion og politikk til å fortsette, eller kommer følelsene til å kjølne? Vil det komme til et sammenstøt mellom disse to partene?
[Bilde på side 3]
Den engelske kirkes første overhode