Genspleising A/S — et risikabelt foretagende?

«DET var en handling som knapt har sitt sidestykke i vitenskapens historie,» skrev bladet Science News. I 1974, mens vitenskapsmennene så vidt hadde begynt å utvikle den grunnleggende teknikk for genspleising, lød det en kraftig advarsel om mulige farer ved slike forsøk. Hva var det som var så usedvanlig ved dette? Jo, de som kom med advarselen, var ikke dårlig informerte ulykkesprofeter, men nettopp de vitenskapsmennene som var foregangsmenn for den genetiske forskning.

Deres bekymringer kom til uttrykk i det som ble kjent som «Berg-brevet». Det fikk navn etter Paul Berg, en vitenskapsmann ved Stanford universitet som i 1980 fikk en delt nobelpris i kjemi for sitt arbeid med å spleise gener. En annen fremtredende forsker som undertegnet «Berg-brevet», var James D. Watson ved Harvard universitet. Han ble berømt i 1953, da han var med på å kartlegge DNA’s struktur (et arbeid som han fikk nobelprisen for).

Berg, Watson og ni andre fremtredende vitenskapsmenn var bekymret for at genspleisingen kunne føre til «at det ble frembrakt nye typer smittefarlige DNA-elementer hvis biologiske egenskaper ikke kunne forutsies nøyaktig». Med andre ord: Hvordan ville det gå hvis noen skapte en ny bakterie og den slapp ut og forårsaket en fryktelig sykdomsepidemi? Brevet krevde at visse typer eksperimenter skulle utsettes, og at det skulle utarbeides retningslinjer som skulle sikre at alle framtidige eksperimenter var trygge. «Berg-brevet» førte til at de amerikanske helseinstitutter utgav en omfattende samling retningslinjer for genspleising.

I mellomtiden hadde det vist seg at genspleisingen var en potensiell gullgruve, enten den nå var risikabel eller ikke. Kunne bakterier fremstille billigere og bedre insulin? Som professor i biologi Jonathan King gjør oppmerksom på, «er salget av insulin til diabetikere et foretagende som innbringer 100 millioner dollar [600 millioner kroner] om året». Kan bedre gener hos planter forbedre avlingene, redusere behovet for gjødning eller skape planter som er mer næringsrike? Prøv å forestille deg hvor stort marked slike planter ville få. «Jordbruket er fremdeles verdens største bransje,» sier Bonner, som er professor i biologi ved Caltech.

Disse mulighetene har ført til at det hurtig er blitt opprettet nye typer firmaer som spesialiserer seg på genmanipulering. Ett slikt firma, Genentech, ble opprettet som et aksjeselskap i 1976, og initiativtageren var en professor som hadde skrevet under på «Berg-brevet». Professoren skjøt inn 3000 kroner for sin andel i Genentech, men da selskapets aksjer ble solgt i 1980, var hans andel plutselig verd 240 millioner kroner! Det er innlysende at de som kjøper slike aksjer, mener at genspleising kommer til å bli et enda mer innbringende foretagende etter hvert. «Dette arbeidet har større betydning enn alt annet siden atompartiklene ble oppdaget,» skryter visedirektøren for et slikt firma.

I løpet av de siste få årene er det blitt opprettet utallige mindre firmaer i likhet med Genentech, og store konserner som Standard Oil of California, Monsanto og Du Pont bruker millioner på genetisk forskning. I juni 1980 vakte det stor røre da De forente staters høyesterett avsa kjennelse for at en kan ta patent på livsformer som blir konstruert ved genetiske forandringer, akkurat som på enhver annen oppfinnelse.

Det lukter penger, og det er ikke overraskende at vitenskapsmenn i den senere tid har stått fram og sagt at genspleising kanskje likevel ikke er så risikabelt. De peker på at de bakteriestammer som blir brukt i de fleste forsøk, ikke kan overleve utenfor laboratoriet. De sier at forandrede DNA-molekyler generelt frembringer organismer som i genetisk henseende er «krøplinger», og som derfor er mindre farlige for mennesket enn de naturlige typene. Dr. Watson gir kanskje uttrykk for det som er et typisk eksempel på den nye holdningen, når han nå omtaler det at han skrev under på «Berg brevet», som «det dummeste jeg har gjort i hele mitt liv».

Er det vektige vitenskapelige kjensgjerninger som ligger til grunn for denne nye holdningen blant vitenskapsmennene? Nei, innrømmer dr. Berg. «Vi har ikke så mye mer vitenskapelig materiale,» sier han. «Det er bare det at vi har tenkt litt mer over det; vi har kommet ned på den andre siden av gjerdet med omtrent det samme materialet.»

Dr. Berg sier at «selv om det har kommet mange overbevisende uttalelser, har alle de som har kommet med dem, åpenbare økonomiske interesser i saken».

Den vitenskapelige historikeren Susan Wright gir uttrykk for det samme. Hun sier at i hvert fall én av beslutningene om å lempe på helseinstituttenes retningslinjer «ikke er basert på erfaring, men på vitenskapsmennenes oppfatninger». Fagtidsskriftet Chemical and Engineering News innrømmer at selv om genspleisingen har foregått uten større uhell hittil, «sier imidlertid en håndfull kritikere at det materiale som ligger til grunn for at rekombinant-DNA-arbeidet blir bedømt som trygt, er langtfra overbevisende, og at det er som om en dampveivals knuser enhver gjenværende tvil uten egentlig å besvare spørsmål som fremdeles ikke er avgjort».

Spørsmålet om sikkerheten er spesielt viktig nå, for det er ikke de små forsøkene som er innbringende; det er masseproduksjonen som gir de store inntektene. «Nå da teknologien beveger seg ut av laboratoriet og inn i store fabrikker for kommersiell masseproduksjon, har behovet for sikkerhetsforanstaltninger økt kolossalt,» sier sikkerhetseksperten George Taylor. Det er innlysende at det er stor sikkerhetsmessig forskjell mellom å ha noen få bakterier på en petriskål og å ha svære beholdere fulle av bakterier som pumper ut store mengder insulin, interferon og andre proteiner.

De retningslinjer som helseinstituttene kom med, var beregnet på forskningen i laboratoriene, og det var opp til forskerne om de ville følge dem. Disse retningslinjene blir stadig gjort mer lempelige, og det er ikke engang noen som håndhever de lempelige retningslinjene som nå finnes, overfor industrien. Biologen King klager over at «retningslinjene er blitt så svekket at de i stedet for å beskytte folkehelsen beskytter dem som er engasjert i teknologien, mot reguleringer og spørsmål fra offentligheten».

Kan menneskenes hastverk med å utnytte denne nye teknologien føre til en biologisk katastrofe?

Det er også et annet spørsmål som må bli besvart: Kan genspleisingen virkelig utrette det som vitenskapsmennene hevder? De håper for eksempel at planter som de har forandret arvestoffet i, vil kunne binde nitrogen fra jorden, slik at gjødning blir unødvendig. På den måten vil de kunne spare mye penger og arbeid. Lar det seg gjøre å fremstille slike planter?

Vitenskapsmennene vet at visse planter, for eksempel soyabønner, ikke trenger ekstra nitrogen, for de har bakterier i rotsystemene som binder nitrogen for dem. Bakteriene på sin side får næring fra plantene. Denne ordningen, som kalles symbiose, er en fordel for både soyabønnene og bakteriene, og det er tydelig at den skriver seg fra Skaperen. Vitenskapsmennene ønsker å forbedre denne ordningen.

Men dette er forbundet med problemer. For det første er det på langt nær så enkelt å få fremmede gener til å funksjonere i planter, som det er å få dem til å funksjonere i bakterier. Det er ingen plasmider som kan hjelpe til, og plantene er mer komplisert enn bakteriene.

Men selv om de genetiske problemene kan overvinnes, gjenstår det et enda større problem som har med grunnleggende kjemi å gjøre. Nitrogenatomene er fra naturens side bundet til hverandre to og to. Før en plante kan nyttiggjøre seg nitrogenet, må disse parene lirkes fra hverandre. Dette krever mye energi, enten nitrogenatomene blir delt av mennesker under fremstillingen av gjødning, av bakterier eller av planten selv. «Det er ikke lite energi planten må betale med for å få i stand denne prosessen,» sier en biolog. Energitapet ville sannsynligvis føre til at plantene ble mindre, og at avkastningen pr. mål ble mindre.

Det er tydelig at den måten Skaperen ordnet det hele på, ikke er så dum likevel.

Det er sant at mennesker ved hjelp av genspleising kan få bakterier til å frembringe visse kjemiske stoffer. Men fører det til at bakteriene blir bedre? Nei. Når disse små «fabrikkene» fremstiller produkter som er verdiløse for dem, kaster de bort energi som de kunne ha brukt til å vokse hurtigere og bli sterkere. Fra bakterienes synspunkt er de spleisede varietetene dårligere.

Når så menneskene ikke kan forbedre bakterier, kan de da regne med å kunne forbedre plante- eller dyreceller, som er langt mer komplisert oppbygd? Vitenskapsmennene undrer seg over humlens lukt, som fra et aerodynamisk synspunkt er «umulig», trekkfuglenes instinkter, som gjør det mulig for dem å navigere, hvalenes kommunikasjon over lange avstander og benvevets geometriske og arkitektoriske fullkommenhet. Er de virkelig rede til å forbedre det Skaperen har frembrakt? Et lite barn klarer kanskje å plukke farens lommeur fra hverandre, men betyr det at barnet kan lage et bedre ur?

Slik er det også med vår tids vitenskapsmenn. De har tatt noen få, enkle organismer fra hverandre, og de innrømmer at de ikke fullt ut forstår hva det er de har funnet. Ettersom de ikke forstår hvilken funksjon lange stykker av DNA har, hevder de at disse er «rudimentære» eller «meningsløse». (Legene pleide å si det samme om blindtarmen og mandlene før de kom til noe annet.)

Det er ikke galt å være opptatt av hvordan livsformene virker. Hvis menneskene bruker sin medfødte nysgjerrighet til å lære ydmykhet av Jehova Guds skaperverk, vil de ha stort gagn av det. Men hvis de på en grisk og hovmodig måte prøver å omskape Guds skaperverk radikalt for å oppnå materielle fordeler, kommer utfallet før eller senere til å bli til sorg og skuffelse for dem.

[Uthevet tekst på side 10]

Sett at noen skapte en ny bakterie og den slapp ut og forårsaket en fryktelig sykdomsepidemi

[Uthevet tekst på side 11]

Mange vitenskapsmenn ser at det er penger å tjene på genspleisingen, og hevder nå at det ikke er så risikabelt likevel