Det må stå en intelligens bak

«JA» OG «NEI», SIER EVOLUSJONISTENE

«ET HUS MÅ JO ALLTID VÆRE BYGD AV NOEN; MEN GUD ER DEN SOM HAR BYGD ALT.» — HEBREERNE 3: 4

INGEN evolusjonist ville hevde at et livløst hus kunne bygge seg selv. Men utviklingslærens tilhengere hevder dogmatisk at det livløse univers gjorde det — et univers med et ukjent antall millioner av galakser, som alle består av et ukjent antall millioner av stjerner, et univers hvor alt beveger seg på en ærefryktinngytende, storslagen måte med den største presisjon.

Og ikke nok med det. Utviklingslærens tilhengere hevder også at alle de myriader av levende organismer som finnes på jorden, er blitt til av seg selv, at de har utviklet seg fra sine forfedre, og at dette har foregått hele veien tilbake til den første begynnelse til alt, en levende organisme som oppstod av seg selv av livløse stoffer. Evolusjonistene lar seg heller ikke avskrekke av den forunderlige, kompliserte bygning og den hensiktsmessighet som preger alle levende stoffer.

Vi er imponert over menneskenes sinnrike oppfinnelser, men deres største oppfinnelser er ubetydelige sammenlignet med de enkleste levende organismer. Vitenskapsmennene nå i det 20. århundre kan ikke engang med all sin teknologi lage en liten éncellet amøbe. Likevel har de ingen problemer med å tilskrive de blinde krefters spill — tilfeldige mutasjoner med tvilsom hjelp fra naturlig utvalg — evnen til å frembringe alt liv på jorden.

Dette er i høy grad inkonsekvent. Evolusjonistene kan uten å blunke tilskrive tilfeldighetene evnen til å frembringe alle de kompliserte livsformer som finnes, og samtidig insistere på at det må stå en menneskelig intelligens bak ganske enkle gjenstander.

En arkeolog graver for eksempel i jorden og finner en avlang stein som på midten har en rille som går hele veien rundt, og erklærer uten videre at den har vært festet til en stokk og brukt som hammer eller våpen av et primitivt menneske. Den ble laget med hensikt av en intelligent skapning. Men det står ikke noen intelligens bak en fuglefjær. En fjær har mange tusen fjærstråler, som går ut fra skaftet, hundretusener av bistråler, som går ut fra fjærstrålene, og millioner av mindre utløpere eller hekter, som holder alle disse delene sammen når fuglen skal fly. Hvis fjærstrålene skulle bli skilt fra hverandre, hekter de seg i hverandre igjen når fuglen glatter fjæren med nebbet. Glidelås — lenge før slike innretninger ble «oppfunnet» av mennesker!

Står det en intelligens bak? Det mener ikke evolusjonisten, som sier: «Hvordan utviklet dette mesterverket seg? Det skal ikke så stor fantasi til for å forestille seg en fjær som et modifisert skjell, stort sett likt det en finner hos et krypdyr — et temmelig langt, løslig festet skjell som ble frynsete i kantene og spredt ut over inntil det utviklet seg slik at det fikk den kompliserte oppbygning det har i dag.» — The Birds, side 34, utgitt av Life Nature Library.

Et annet eksempel på evolusjonistens inkonsekvente resonnement: Han finner en flat stein med en skarp kant og er sikker på at den ble laget av et «steinaldermenneske» og har vært brukt som kniv eller skrape. Men evolusjonisten hevder at det ikke må stå noen intelligens bak den lille nordamerikanske billen som holder til i mimosatreet. Hunnbillen kravler opp i mimosatreet og helt ytterst på en gren, lager en fordypning i barken og legger eggene sine der. Så kravler hun tilbake til midten av grenen, lager en renne rundt grenen som er dyp nok til at den går igjennom vekstlaget eller kambiet, og enden på grenen dør og faller av. Billens egg blir spredt og klekket ut, og syklusen begynner igjen. Mimosatreet på sin side høster også gagn av dette. Det blir beskåret, og det gjør at det lever dobbelt så lenge — 40—50 år — som det ellers ville ha gjort. Mimosatreet avgir en lukt for å trekke denne spesielle billen til seg, og denne lille billen kan ikke formere seg i noe annet tre. Det måtte stå en intelligens bak den flate, skarpe steinen, men billen i mimosatreet ble til av seg selv. Det er i hvert fall det evolusjonistene vil ha oss til å tro.

La oss trekke fram enda et eksempel: En liten, skarp flintstein som er formet som en pilespiss, overbeviser evolusjonisten om at den er blitt tilvirket av et menneske som har brukt den som spiss på en pil eller et spyd. Evolusjonisten trekker den slutning at disse steinene må være bearbeidet i en bestemt hensikt, ikke at de er blitt til ved en tilfeldighet. Men edderkopper er noe annet, sier han. La oss se på en art blant dem. Den har seks spinnevorter, som alle har omkring 100 tapper, hver enkelt forbundet med en tube, som igjen står i forbindelse med en separat kjertel inne i edderkoppen. Den kan lage enkelttråder eller spinne dem sammen til et bredt silkebånd. Edderkoppene lager sju slags silke. Det er ikke noen art som lager alle de sju slagene, men alle lager minst tre, og den før nevnte arten lager fem. Ikke alle dens 600 rør lager silke. Noen avsondrer lim, som skal gjøre noe av nettet klebrig. Den smører imidlertid føttene med en oljeaktig væske og blir aldri hengende fast. Hvordan ble disse spinnevortene til? Ben ble til spinnevorter, sier evolusjonistene.

Stopp opp et øyeblikk og tenk over følgende: Edderkoppen har det kjemiske laboratorium som skal til for å lage silken, de fysiske mekanismer som skal til for å spinne den, og den instinktive viten som setter den i stand til å lage nettet. En hvilken som helst av disse evnene er uten verdi uten de to andre. De må alle ha utviklet seg ved en tilfeldighet på det samme tidspunkt hos den samme edderkoppen. Evolusjonistene tror at de har gjort det. Gjør du det? Hva er mest sannsynlig — at den skarpe flintsteinen er blitt til ved en tilfeldighet, eller at edderkoppen er blitt det?

La oss nå hente et eksempel fra romalderen. Dr. Carl Sagan ved Cornell universitet sier: «Det er lett å sende ut interstellare radiosignaler som utgjør et budskap som helt opplagt må komme fra intelligente vesener.» Han tror at «den sikreste metoden er å sende bilder». Et slikt bilde kunne forestille en mann, en kvinne, et barn, solsystemet og flere atomer. Alt dette kan en oppnå ved å sende en serie prikker og streker, som hver for seg kalles en «bitinformasjon». En må ha til sammen 1271 bitinformasjoner.

Tenk litt over dette. Hvis 1271 bitinformasjoner som er ordnet på en bestemt måte, er et vitnesbyrd om og «helt opplagt» beviser at bildet kommer fra en intelligent kilde, hva så med de omkring ti milliarder bitinformasjoner som er kodet inn i kromosomene i hver eneste levende celle? Evolusjonistene sier at 1271 bitinformasjoner ’helt opplagt viser at budskapet må komme fra intelligente vesener’, samtidig som de hevder at det ikke må stå noen intelligens bak ti milliarder bitinformasjoner, at de bare er et resultat av tilfeldigheter.

Synes du ikke at et slikt resonnement er ulogisk, inkonsekvent og vitner om en fordomsfull innstilling? Hvis det er slik at det må stå en intelligens bak det som er enkelt, skulle det ikke da være langt større grunn til å tro at det må stå en enda større intelligens bak det som er uhyre komplisert? Den britiske teoretikeren Edward Milne kom til denne forstandige konklusjonen i forbindelse med universets opprinnelse: «Vårt bilde er ufullstendig uten Ham.»

[Bilde på side 15]

EN PILESPISS VITNER OM EN INTELLIGENS, MEN IKKE DNA?