Kan disse ismene bringe sann lykke?

Kapitalismen? Kommunismen? Sosialismen?

Å BETRAKTE materiell velstand som et middel til å oppnå lykke er ikke noen ny tanke. Mange av de gamle grekere og romere innrettet sitt liv i samsvar med den. Men i middelalderen ble denne tanken brakt i vanry, og den var lite populær i hele denne perioden. Hvorfor? Hovedsakelig av religiøse grunner.

I middelalderen dominerte religionen ethvert virkeområde. Den østlige ortodokse kirke og den romersk-katolske kirke betraktet nærmest fattigdom som en dyd. Fattigdommen var en «prøve» som de fattige måtte underkaste seg. De rike var rike, og de fattige var fattige, og dette ble omtalt som en ordning Gud stod bak. Den som frivillig valgte fattigdommen, ble betraktet som «hellig», og det å låne ut penger mot rente ble fordømt av kirkeretten.

Mens de katolske domkapitlene bannlyste de jødiske pengeutlånerne, lånte de imidlertid selv ut penger mot høye renter. Ja, pavedømmet ble «den største finansielle institusjon i middelalderen». Slik fortsatte det å være i hele den perioden da føydalsystemet og den katolske kirke satte sitt preg på samfunnet.

Kapitalismen ser dagens lys

Da føydalsystemet ble oppløst, fikk handelen mellom de mindre og de større byene et oppsving. Det samme var tilfelle med handelen mellom landene. Forskjellige tanker og idéer ble dessuten lettere spredt, spesielt etter at trykkpressen var blitt oppfunnet. Den katolske kirkes makt begynte å svekkes.

Middelalderens katolisisme hadde utgjort den største hindringen for utviklingen av et nytt økonomisk system. Likevel fantes det midt i den katolske kristenhets område mot slutten av middelalderen enklaver hvor kapitalistisk handel, produksjon og bankvesen blomstret. Dette var for eksempel tilfelle i slike katolske byer som Venezia i Italia, Augsburg i Tyskland og Antwerpen i Flandern.

Så kom reformasjonen i det 16. århundre. Selv om det ville være en overdrivelse å si at reformasjonen avlet kapitalismen, bidrog de tanker som gjorde seg gjeldende i forbindelse med den, i høy grad til kapitalismens fremgang. Kalvinismen fjernet for eksempel det brennemerke som hadde vært knyttet til lovlig forretningsvirksomhet. Visse protestantiske trosoppfatninger tilskyndte dessuten folk til å arbeide hardt, slik at de kunne ha fremgang i livet og på den måten bevise at de var blant de «utvalgte». Fremgang i forretningslivet ble betraktet som et tegn på Guds velsignelse. Den rikdom som ble resultatet av dette, ble «kapital» som kunne investeres i ens eget eller en annens forretningsforetagende. Det at protestantismen la vekt på hardt arbeid og sparsommelighet, bidrog således til kapitalismens fremgang.

Det er ikke overraskende at det kapitalistiske økonomiske system utviklet seg hurtigere i de protestantiske land enn i de katolske land. Men den katolske kirke tok fort igjen den tiden som var gått tapt. Den lot kapitalismen få utvikle seg i de landene hvor kirken hadde stor makt, og kirken ble en uhyre rik kapitalistisk organisasjon med egen formue.a

Kapitalismen bidrog uten tvil til en forbedring av føydalsystemet, om ikke annet så ved at den gav arbeiderklassene større frihet. Men den førte også med seg mange urettferdigheter. Kløften mellom rik og fattig ble større. I verste fall førte den til utnytting og krig mellom de forskjellige samfunnsklasser. I beste fall skapte den, slik den gjorde i noen land, et rikt forbrukersamfunn med mange materielle goder. Men den har også skapt et åndelig vakuum, og den har ikke kunnet bringe sann og varig lykke.

Er kommunismen veien til lykke?

Reformasjonen var et opprør mot pavedømmets misbruk av makt og privilegier. Den slapp imidlertid løs en strøm av tanker som fikk langt mer vidtrekkende følger enn de opprinnelige reformatorene hadde ventet. Disse tankene skulle før eller senere komme til å resultere i revolusjonerende omveltninger på andre områder enn det religiøse. Opprøret mot Roma fremmet ikke bare utviklingen av kapitalismen, men det bidrog også til nyskapninger innen vitenskap, teknikk og filosofi, noe som igjen resulterte i gudløse oppfatninger.

I og med oppfinnelsen av dampmaskinen og andre maskiner spredte kapitalismen seg fra handelen til industrien. I den senere del av det 18. århundre og i det 19. århundre vokste det opp en mengde svære fabrikker som krevde en stor arbeidsstokk. Den ble hentet blant bønder og håndverkere og til og med blant barn. Men denne «menneskets utnyttelse av mennesket», som ble en følge av kapitalismen, resulterte igjen i arbeiderbevegelser og revolusjonære filosofier, slike som kommunismen.

Rent teoretisk står uttrykket «kommunisme» for «samfunnsformer som er basert på prinsippet om felleseie eller en likelig fordeling av inntekter og rikdommer». I praksis i vår tid er kommunismen et regjeringssystem som er basert på at det er staten som har eiendomsretten og kontrollerer økonomien ved hjelp av et politisk ettpartisystem.

Millioner av fattige verden over satte sitt håp til at kommunismen skulle gi dem bedre levevilkår. Det så ut til at kommunismen var best i stand til å fjerne de åpenbare sosiale ulikheter som var blitt skapt av det kapitalistiske system. Mange var til og med beredt til å gi avkall på sine forhåpninger om å oppnå større frihet hvis det var mulig å oppnå bedre leveforhold ved hjelp av en revolusjon. Frihet ville de oppnå senere, tenkte de. Men årene har gått. Det kommunistiske system i mange land har hatt tid til å vise hva det er i stand til å utrette. Resultatene har vært skuffende, også når det gjelder materiell velstand, for ikke å snakke om frihet og lykke.

I en rekke år følte mange unge — og også noen som ikke var så helt unge — i den vestlige verden seg tiltrukket av den kommunistiske ideologi. Men de vedvarende dårlige nyheter som siver ut fra mange kommunistiske land, og strømmen av flyktninger fra disse landene, har gjort at mange er blitt desillusjonert.

Har sosialismen noe bedre å tilby?

Ordet «sosialisme» kommer fra det latinske ordet socius, som betyr «kamerat» eller «forbundsfelle». Det ble først brukt i England i begynnelsen av det 19. århundre, og litt senere ble det også brukt i Frankrike. Det ble knyttet til de sosiale teorier som ble framsatt av engelskmannen Robert Owen (1771—1858) og franskmennene Saint-Simon (1760—1825) og Charles Fourier (1772—1837).

Owen kritiserte den kapitalistiske organisering av industrien, som var basert på konkurranse og utnytting av arbeiderne. Han anbefalte et kooperativt system hvor menn og kvinner skulle bo i «byer som var preget av enhet og samarbeid» og nyte fruktene av sitt arbeid innen både landbruk og industri. Det ble opprettet flere samfunn etter Owens mønster i Skottland og Irland og til og med i De forente stater. Men de ble til slutt oppløst.

I Frankrike gikk Fourier inn for dannelsen av mønstersamfunn som han kalte phalanstéres, som skulle bestå av folk som ville arbeide for å fremme deres vekst. I motsetning til Owen, som tok imot hjelp fra myndighetene da han opprettet sine «landsbyer», mente Fourier at hans system ville virke helt og holdent på frivillig basis. De som tilhørte hans samfunn, ville dessuten få betaling i samsvar med de anstrengelser de gjorde seg, og de ville få lov til selv å ha eiendom. Fourier mente at han dermed hadde funnet en samfunnsform som var i samsvar med menneskenes naturlige ønsker i deres søken etter lykke. Fouriers samfunn ble opprettet både i Europa og i De forente stater. Men heller ikke de klarte å overleve.

Franskmannen Saint-Simons tanker var mer i tråd med moderne sosialisme. Han satset på felleseie av produksjonsmidlene og mente at det hele burde administreres av eksperter på det vitenskapelige, tekniske, industrielle og finansielle område. Han mente at samarbeid mellom vitenskap og industri ville skape et nytt samfunn hvor folk ville ha like muligheter til å oppnå velstand ut fra de forutsetninger de hadde, og i forhold til arbeidsinnsatsen og kvaliteten av det arbeid de utførte.

Selv om ingen av disse tidlige sosialistiske ideologiene slo igjennom, bante de vei for senere bevegelser. De utgjorde begynnelsen til våre dagers sosialisme, som er blitt definert som en samfunnsform basert på prinsippet om felleseie og offentlig kontroll av produksjonsmidlene og distribueringen av varene. Selv om de grunnleggende mål våre dagers sosialdemokrati setter seg, minner om de mål kommunismen har, skiller sosialdemokratiet seg ut fra marxismen ved at det går inn for fremadskridende reformer, men ikke for revolusjon og et ettpartisystem.

Til tross for at sosialismen i høyere grad enn kommunismen respekterer enkeltindividets frihet, har denne samfunnsformen ikke klart å skape internasjonal fred og lykke. Hvorfor ikke?

Hvorfor har den ikke ført fram?

Sosialismen har blant annet ikke vist seg å være mektigere enn nasjonalismen. Angående Den annen internasjonale, en sammenslutning av sosialistiske partier og fagforeninger som ble grunnlagt i 1889, leser vi at den «vedtok mange bevegede og oppildnende manifester mot krig, men da krigen brøt ut [i 1914], var det tydelig at den var lammet. De fleste av dens nasjonale medlemmer gjorde felles sak med sine egne regjeringer og forlot tanken om solidaritet overfor en internasjonal arbeiderklasse». — The Encyclopædia Britannica.

Siden den gang har den sosialistiske bevegelse vært splittet, og den har betydd forskjellige ting for forskjellige mennesker. Uttrykket «sosialistisk» blir nå brukt om forskjellige regjeringer verden over, hvorav noen skiller seg svært lite ut fra fremskrittsvennlige konservative regjeringer, mens andre er autoritære og endog totalitære. Ordet «sosialistisk» har derfor mistet mye av sin betydning for mange oppriktige mennesker som trodde at sosialismen skulle skape et verdensomfattende brorskap i et klasseløst samfunn med materiell velstand og lykke.

Det er derfor ikke noe å undres over at den franske fagforeningslederen Edmond Maire skrev i avisen Le Monde: «Den historiske kjensgjerning at arbeiderbevegelsens planer om å skape et sosialistisk samfunn har slått feil . . . [har] fått en rekke krigersk innstilte personer — både blant arbeidere og intellektuelle — til å miste de forhåpninger de lenge har hatt. . . . Det ser ut til at de unge i særlig grad er blitt berørt av denne svekkelse av det sosialistiske håp.»

Vi ser således at verken kapitalismen, kommunismen eller sosialismen har klart å oppfylle menneskenes ønske om en samfunnsordning som kan bringe materiell velstand og sann lykke. Den amerikanske sosiologen Daniel Bell innrømmer: «For den radikale intelligentsia har de gamle ideologiene mistet sitt preg av ’sannhet’ og sin evne til å overbevise. Det er få seriøse mennesker som fortsatt har noen tro på at en kan sette seg ned og lage ’arbeidstegninger’ og ved hjelp av ’sosial ingeniørkunst’ skape en ny utopi om et samfunn med harmoniske forhold.» — The End of Ideology.

Det er likevel ikke til å komme utenom at det er naturlig å søke å oppnå materiell velstand og lykke. Hva er så grunnen til at menneskenes økonomiske og politiske systemer ikke har klart å oppfylle menneskenes ønske hva dette angår? Den etterfølgende artikkelen vil ta for seg dette spørsmålet.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 7]

Mange er blitt skuffet over kommunismen, noe strømmen av flyktninger fra de kommunistiske land viser

[Ramme på side 8]

Kapitalismen

Et økonomisk system hvor produksjonsmidler og råvarer (jord, gruver, fabrikker, jernbaner, og så videre) helt eller delvis eies av privatpersoner (kapitalister) som driver virksomhet for å oppnå profitt, og som leier personer uten kapital (arbeidere) for at de skal utføre visse tjenester i form av arbeid.

Kommunismen

En samfunnsordning som er basert på at all eiendom skal tilhøre kommunen eller staten, som planlegger og kontrollerer økonomien ved hjelp av et politisk ettpartisystem

Sosialismen

Et samfunnssystem som er basert på at det offentlige skal eie og kontrollere de viktigste produksjonsmidlene og føre tilsyn med distribueringen av varene; skiller seg ut fra kommunismen i den vestlige verden ved at den går inn for progressive reformer i et demokratisk samfunn

[Bilde på side 6]

Et barn som arbeider i en kullgruve i England i 1842