Hvorfor er det nødvendig å ha en regjering?

HVOR du enn måtte befinne deg på jorden, har du noe til felles med alle andre mennesker, nemlig det at du er underlagt en regjering. Du kan enten være enig eller uenig i den politikk denne regjeringen fører, men du er sannsynligvis enig i at det er nødvendig å ha en regjering.

Hvorfor er det slik? Hvorfor har menneskene i tusener av år vært fortrolig med at de må ha en regjering over seg? Hvilke forskjellige regjeringsformer finnes det? Hvilke fordeler har du som enkeltperson av å være underlagt en regjering, selv om du kanskje er uenig i dens politikk?

Behovet for en eller annen form for politisk styre meldte seg for alvor da menneskene begynte å bo i byer. Byens liv måtte reguleres til beste for alle. Vårt ord «politikk» er faktisk avledet av det greske ordet for «by», polis, og det tilhørende adjektiv politikos, «som angår borgere». Samfunn som var langt eldre enn de gamle greske bystatene, var selvfølgelig også klar over behovet for en eller annen styreform. For flere tusen år siden var Sumer, Egypt, Israel og Babylon organisert under forskjellige styreformer. — 2. Mosebok 18: 13—27.

Men det gamle Hellas blir jo ofte kalt demokratiets vugge, og det var antagelig her menneskene først begynte å utforme en klarere politisk filosofi og legge fram nye ideer. Platon og Aristoteles og andre filosofer gjorde seg til talsmenn for forskjellige politiske systemer. Aristoteles mente at politikk er kunsten å sørge for at hele fellesskapet har det godt. Hans tanke var at staten skulle organisere samfunnet slik at flest mulig oppnådde størst mulige goder. Denne grunntanken går igjen til en viss grad i de fleste styreformer ved at de sørger for viktige goder til beste for alle statens borgere — veier, utdannelse, kloakkvesen, politi og rettsvesen, for å nevne et lite utvalg.

I tusener av år har menneskene eksperimentert med nesten alle tenkelige styreformer og med forskjellige politisk-filosofiske systemer. De har forsøkt seg med alt fra monarkier (som nå i mange tilfelle er erstattet av republikker) til forskjellige former for demokrati (som egentlig skal bety folkestyre) og forskjellige former for oligarki og diktatur. (Se definisjonene i rammen på side 4.) Siden 1917 har også kommunismen gjort seg gjeldende og likeledes fascismen og nasjonalsosialismen (nazismen i Tyskland).

«De rivaliserende ideologiers tidsalder»

Erfaringene i det 20. århundre viser at kunsten å regjere er blitt satt på store prøver. Professor Burns skriver om dette i sin bok Ideas in Conflict: «Det er meget sannsynlig at framtidens historikere kommer til å se på det 20. århundre som en av de mest kritiske perioder i menneskenes historie. De kommer utvilsomt til å finne opp treffende betegnelser for å karakterisere den. Kanskje de vil kalle den verdenskonfliktenes tidsalder, revolusjonenes og motrevolusjonenes tidsalder, de rivaliserende ideologiers tidsalder eller ganske enkelt lidelsenes tidsalder.»

Det er ikke til å komme forbi at ikke noe system har frembrakt en styreform som tilfredsstiller alle undersåtter. Viser dette i seg selv at de politiske systemer har sviktet? Ikke nødvendigvis. Mange mennesker har så selviske eller snevre interesser at bare deres egen spesielle filosofi kan tilfredsstille dem. Og deres filosofi ville kanskje være utilfredsstillende for flertallet. Hvordan kan vi da avgjøre om en styreform eller en politisk filosofi er fullt ut i stand til å dekke menneskenes behov på dette område?

Jesus Kristus fastsatte en regel som vi også kan anvende på politikk: «Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt . . . Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.» (Matteus 7: 17—20) La oss ta utgangspunkt i denne regelen når vi bedømmer de politiske systemer i det 20. århundre for å komme på sporet etter den styreform som er den beste for hele menneskeheten.

[Ramme på side 4]

Forskjellige politiske retninger og styreformer

Følgende definisjoner er hentet fra Riksmålsordboken, Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, de samme forlags ettbinds leksikon og Lille Fokus.

Anarki: Mangel på styre, lovløse samfunnsforhold uten statsstyre.

Aristokrati: Samfunn hvor overklassen (adel, rikmenn) har den politiske makt.

Autokrati: Enevelde.

Demokrati: Folkestyre, folkets herredømme, flertallsstyre.

Diktatur: Styreform hvor all politisk makt er samlet hos én person (diktator), én gruppe personer (f.eks. en militærjunta) eller ett parti.

Fascisme: Nasjonalistisk, autoritær politisk bevegelse oppstått i Italia under Mussolinis ledelse.

Føydalisme: Lensvesen, samfunnssystem som bygger på gjensidig forpliktende troskapsforhold og økonomisk vederlag for ytte tjenester mellom en herre og hans håndgangne menn.

Kapitalisme: (Av «kapital», en beholdning av økonomiske goder) Et økonomisk system basert på at den økonomiske virksomhet organiseres av kapitaleiere, som benytter sin kapital til å anskaffe produksjonsmidler og råvarer m.v., og til å lønne arbeidskraft.

Kommunisme: Samfunnsform basert på felles eie av produksjonsmidlene samt statlig forvaltning og fordeling av varer og tjenester.

Monarki: Konge- eller keiserdømme, styreform hvor statens øverste representant, monarken, er konge eller annen fyrste.

Nazisme: Nasjonalsosialisme. Politisk bevegelse som behersket Tyskland 1933—45, med Hitler som leder. Nasjonalsosialismen hevdet nasjonal enhet og ekspansjon, og alle deler av samfunnet skulle underordnes partiets myndighet. Særlig uhyggelig var nasjonalsosialismens raseteoretiske konsekvenser.

Oligarki: Fåmannsvelde.

Plutokrati: Rikmannsvelde.

Republikk: Statsform hvor statsoverhodet velges for et visst antall år, og hvor statsoverhodet ikke er en monark (men f.eks. president).

Sosialisme: Politisk ideologi som beskriver målet for samfunnsutviklingen som et klasseløst fellesskap. Ideologien kalles sosialisme fordi den som middel til å etablere det egalitære samfunn tar til orde for å gjøre samfunnets viktigste virksomheter, særlig de økonomiske, til sosiale — eller felleseide — virksomheter. Den fremste av sosialismens teoretikere var Karl Marx. Tilhengerne av Marx’ form for sosialisme er etter hvert blitt kalt kommunister.

Teokrati: Gudsstyre, statsform der den politiske makt i teorien direkte er tillagt en gud, og i praksis utøves av presteskapet.

Totalitarisme: Politiske systemer hvor myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet, selv den som foregår i familien.