Er materiell velstand nok?

DET er ikke i seg selv noe galt i å ønske å oppnå materiell velstand. Men er materiell velstand alt som skal til for å bringe sann lykke? Har kapitalismen, kommunismen og sosialismen glemt det som først og fremst må til hvis en skal oppnå sann lykke? Og kan denne vesentlige mangel i hvert fall til dels forklare hvorfor disse systemene ikke har klart å gjøre menneskene virkelig lykkelige?

Oppriktigheten til de menn som har viet hele sitt liv til kapitalismen, kommunismen eller sosialismen, kan ikke dras i tvil. Hvert av disse systemene har også klart å høyne levestandarden i visse land for visse mennesker. Men har disse systemene hjulpet det store flertall i disse landene til å oppnå sann lykke? Har de gjort slutt på kriminalitet, voldshandlinger og kriger? Har et hvilket som helst av disse systemene fjernet selvmord, narkotikamisbruk eller alkoholisme? Begår lykkelige mennesker selvmord? «Flykter» de bort fra hverdagen ved hjelp av narkotika eller «drukner sine sorger» i alkohol?

Disse forskjellige menneskelige systemenes erklærte hensikt er å fremme en levemåte som betraktes som den beste for alle eller i det minste for «det store flertall». De legger mer eller mindre vekt på frihet eller på likhet som noe som er av grunnleggende betydning for menneskenes lykke. Kapitalismen er villig til å ofre likheten til fordel for friheten. Kommunismen setter likheten foran friheten. Sosialdemokratiet forsøker å skape noe av det beste fra begge disse verdener. Men ingen av disse systemene har klart å forandre den menneskelige natur. Den menneskelige selviskhet får fram det verste i kapitalistene og tilskynder mange av dem til å gjøre bruk av urettferdige metoder og utnytte andre. Den har gjort om kommunistiske tiltak til statskapitalisme hvor det alminnelige folk blir utnyttet av staten i stedet for av kapitalistiske enkeltindivider eller av kjempesvære korporasjoner. Den har ødelagt de sosialistiske, utopiske drømmer.

Teknikk er ikke nok

Inntil ganske nylig satte politiske og økonomiske ideologer av alle retninger sine forhåpninger til teknikk og vitenskapelige fremskritt. Vi leser: «Den nye teknikken så ut til å passe [den kapitalistiske tanken om en fri utfoldelse av det private næringsliv] som hånd i hanske og å garantere en snarlig virkeliggjørelse av utilitaristiske filosofers tanke om ’flest mulig goder for flest mulig mennesker’. Selv Marx og Engels, som hørte til en helt annen politisk retning, så ikke noe annet enn godt i teknikken.» — The Encyclopædia Britannica.

Ja, alle slags mennesker — fra den mest konservative kapitalist til den mest revolusjonære kommunist — har hyllet teknikken som nøkkelen til menneskehetens framtidige lykke. Nye og bedre maskiner ville avskaffe hardt og slitsomt arbeid. Og arbeidstiden ville bli redusert, slik at folk kunne få mer fritid til reiser, kulturelle interesser eller fornøyelser. Hvordan kunne dette føre til annet enn lykke?

I dag er optimismen ikke lenger så stor. Teknikken har skapt like mange problemer som den har løst, eller du vil kanskje si enda flere. Det oppslagsverket som nettopp ble sitert, kommer videre inn på de «samfunnsmessig sett uheldige virkningene av de tekniske fremskritt, for eksempel bilulykkene, luft- og vannforurensningen, de overbefolkede byene og den økte støyen». Det nevner også det alvorlige problem som «teknikkens tyranni over menneskets individualitet og tradisjonelle livsmønster» utgjør.

Hvem vil i dag for alvor hevde at teknikken har forbedret familielivet, gitt menneskene et tilfredsstillende arbeid eller gjort jorden til et tryggere sted å bo på? Det kan ikke benektes at noe mer enn teknikk er nødvendig for å gjøre folk lykkelige.

«Ikke bare av brød»

Etter hvert som den tekniske revolusjon begynte å gjøre seg gjeldende, var det noen få framsynte menn som forutsa hvilke farer den representerte. Den britiske statsmannen William Gladstone (1809—1898) kom med en advarsel i forbindelse med «den økende dominans det som kan ses, har over det som ikke kan ses» og i forbindelse med «den maktfaktor en taus, uerkjent, ubevisst materialisme» utgjør. Den amerikanske essayisten Ralph Waldo Emerson (1803—1882) kom med denne godt uttrykte advarselen: «Tingene sitter i salen og rir menneskeheten.»

I sin bok Religion and the Rise of Capitalism går R. H. Tawney til angrep på «illusjonen om at en slekt som er altfor selvisk og overfladisk til å skjønne hvordan dens landevinninger skal utnyttes, skal kunne gjøre fremskritt ved å oppnå herredømme over de materielle ting i dens omgivelser». Han kritiserer den tanke at «det å oppnå materiell rikdom er menneskenes viktigste mål, og at velstand er et betydelig kjennetegn på fremgang». Han understreker dessuten «behovet for verdinormer . . . basert på en eller annen oppfatning av de krav hele den menneskelige natur stiller, verdinormer som legger vekt på det å dekke de økonomiske behov som noe av livsviktig betydning, men som også krever at andre behov blir dekket».

Ja, for å oppnå sann lykke må en ha visse «verdinormer» å gå etter. Men forholdene i verden i vår tid viser uten skygge av tvil at verken menneskelig filosofi, politikernes økonomiske programmer eller vitenskap og teknikk har kunnet gi menneskene sanne verdier. Vi gjør derfor vel i ikke å forkaste den eneste bok som inneholder pålitelige verdinormer, nemlig Bibelen.

Både i de hebraiske og i de greske skrifter finner vi denne grunnleggende sannhet: «Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» (Matt. 4: 4; 5. Mos. 8: 3) Bibelen legger vekt på det som det bør legges vekt på — på åndelige verdier. Den peker på en grunnleggende betingelse for å oppnå lykke når den sier: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» — Matt. 5: 3, NW.

Menneskene har vist seg å være ute av stand til å dekke dette åndelige behov. Ved å sette teknikk og materialistiske mål på førsteplassen er de blitt stilt overfor en krise som kan beskrives på denne måten: «På tross av all sin intelligens opptrer menneskene i de forskjellige samfunn overfor sine omgivelser med en tankeløshet som kan resultere i selvmord. Det kan derfor diskuteres hvorvidt teknikken er en velsignelse eller en forbannelse [ved å være årsak til sorger, død eller ødeleggelse]. Teknikken fikk sin begynnelse da mennesket som verktøymaker laget de første tekniske oppfinnelser, og den har ledet menneskeheten dithen at den nå, i den siste tredjedel av det 20. århundre, står ved en korsvei hvor den er stilt overfor et valg —  valget mellom selvutslettelse og 1000 år med en eventyrlig vekst og utfoldelse.» — The Encyclopædia Britannica.

Tusen år med sann velstand

Bibelen gir oss ikke bare her og nå de åndelige verdier som i første rekke må til for at vi skal oppnå lykke, men den gir oss også et enestående håp om 1000 år med fred, rettferdige forhold og materiell velstand her på jorden. (Se side 13.) Godt og vel to millioner Jehovas vitner i 206 land og øysamfunn med regjeringer som representerer hele registret av økonomiske og politiske systemer — fra kapitalisme til kommunisme — har funnet lykke nå ved å følge Bibelens moralnormer og samtidig sette sitt håp til Guds sikre løfte om fred og rettferdige forhold i en ny ordning. — 2. Pet. 3: 13.

Mange som nå er Jehovas vitner, satte tidligere sin lit til forskjellige politiske og økonomiske systemer som mennesker står bak, eller de trodde at noe kunne gjøres for å reformere dem. Noen var ivrige tilhengere av den kapitalistiske tanke om fri utfoldelse av det private næringsliv. Andre trodde at den sosialistiske velferdsstat ville kunne løse menneskehetens problemer. Andre igjen var ivrige kommunister. En av de sistnevnte, som bor i Frankrike, skriver: «Jeg trodde at marxismen ville gi hele arbeiderklassen materiell velstand og lykke. I omkring 12 år var jeg et aktivt medlem av kommunistpartiet. Jeg solgte L’Humanité [en fransk kommunistisk avis] på gatene og satte opp propagandaplakater på veggene sent om kvelden. Jeg var fullt ut overbevist om at kommunismen var det eneste som kunne sette en stopper for menneskenes utryddelse av hverandre. Men til slutt ble jeg lei av partiet. Vi var noen ganske få som alltid ble bedt om å utføre det som skulle utføres. De andre kjøpte bare medlemskortet.»

Han forteller hvorfor han ble et av Jehovas vitner, og tilføyer så: «Vitnene kunne besvare alle mine spørsmål. Jeg ble klar over at Guds løfter var mer realistiske enn kommunistpartiets løfter. Jeg var overbegeistret over å møte vennlige mennesker som virkelig elsket hverandre. Jeg lærte nå at det paradis som jeg hadde håpet at kommunismen skulle skape, ville bli til virkelighet ved Guds rike.»

Andre vitner har av egen erfaring lært at det skal mer til enn materiell velstand for å oppnå lykke. De har erfart sannheten i disse ordene i Bibelen: «Kjærlighet til penger er en rot til alt ondt.» (1. Tim. 6: 10) Dette har vist seg å være tilfelle når det gjelder både rike og fattige. Uansett hvilken samfunnsklasse Jehovas vitner tilhører, følger de denne bibelske veiledningen: «Øv deg . . . i gudsfrykt. . . . gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.» — 1. Tim. 4: 7, 8.

Det framtidige liv som Bibelen holder fram, er evig liv med åndelig og materiell velstand på en paradisisk jord, endeløst liv i lykke for dem som viser seg å være trofaste mot den «lykkelige Gud», Jehova. (1. Tim. 1: 11, NW; Åp. 21: 1—5) Dette er et håp verken kapitalismen, kommunismen eller sosialismen våger å holde fram.

[Uthevet tekst på side 11]

«Selv Marx og Engels . . . så ikke noe annet enn godt i teknikken»