De unge spør . . .

Bryr Gud seg virkelig om meg?

«JEG syntes rett og slett ikke at det var rettferdig,» sa Inger, som var 24 år gammel. Hun tenkte tilbake til tidlig i barndommen, da moren hennes plutselig ble syk og døde. «Jeg syntes synd på meg selv. Hvorfor akkurat meg? Hvorfor kunne andre ha mødre å være glad i, mens jeg ikke hadde det? Jeg stilte meg selv spørsmålet: ’Bryr ikke Gud seg om meg?’»

Mange ungdommer har hatt lignende kvaler. Men mange andre har mistet den ene av foreldrene av andre grunner enn dødsfall. Noen foreldre har latt seg skille eller separere. Andre har ganske enkelt forlatt sin ektefelle. En regner med at to av fem barn idag kommer til å oppleve en barndom uten den ene av foreldrene. Selv om dette ikke skulle være tilfelle for deg, ser du ganske sikkert at den verden vi lever i, er fylt av tragedier som er forårsaket av sykdom, kriger, kriminalitet, barnemishandling, urettferdighet og fattigdom. Ser det ikke av og til ut som om ekte kjærlighet og tillit har forsvunnet? Også noen som tror at det finnes en Gud, spør: ’Bryr han seg virkelig om meg?’

Men først og fremst kan vi spørre: Siden ikke noe menneske noen gang har sett Gud, hvordan kan vi da være sikre på at det finnes en Gud?

Noe som vitner om en Formgiver som bryr seg om oss

At det finnes en Gud, og at han bryr seg om oss, ser vi av den måten kroppen vår er laget på. Ta for eksempel en grundig kikk på hendene dine. Legger du merke til hvor lett de kan holde dette bladet og bla i det? Hver dag bruker du hendene for å utføre over 1000 oppgaver! Du kan bruke dem til å vri, bøye, skyve, dra og gripe med. En voksen mann kan prestere et trykk på 70 kilo med den høyre hånden. Men det er noe annet som gjør at hendene våre skiller seg ut.

Visste du at det bare er menneskehender — dine hender — som er i stand til å utføre slikt presisjonsarbeid som å tre i en nål eller skrive med en blyant? Ja, bare menneskets hånd er dannet med en motstilt tommel som kan berøre tuppen av den fingeren som er nærmest. Denne evnen gjør det mulig for deg å føre en malerpensel med sikker hånd, å bruke et treskjærerredskap eller en lommeregner. Er ikke en slik tilpasningsevne noe som vitner om en Formgiver som vil at vi skal kunne sette ut i livet de idéer som oppstår i vårt oppfinnsomme sinn? Hvor nedslående ville det ikke være hvis vi i vårt sinn kunne se for oss vakre kunstverk uten at våre hender kunne føre en malerpensel! Har du noen gang prøvd å bruke en malerpensel eller en blyant ved å holde den uten å benytte tommelen?

Fordi menneskehånden er så bevegelig og kan innta så forbausende mange stillinger, er den blitt beskrevet som «instrumentenes instrument». Synes du det er fornuftig å tro at et slikt ypperlig formet instrument er blitt til bare som følge av tilfeldigheter? For ikke så lenge siden laget høyt utdannede teknikere en kunstig, elektrisk hånd. Den funksjonerer på grunnlag av små impulser fra armstumpen. Den etterligner noen av de bevegelser som en normal hånd utfører. Dette var absolutt ingen liten oppgave! Mye penger, tid og avansert teknologi var nødvendig for å lage denne og andre kunstige kroppsdeler. En forholdsvis ny vitenskap som kalles bionikk, har etterlignet en rekke kroppsdeler. Det har den gjort ved hjelp av høyt utviklet datamaskinteknikk. Men en som refererte biomedisinsk stoff i bladet Science Digest, sa: «Hva størrelse, virkeevne, raffinement og antall funksjoner angår, finnes det ingen sammenligning mellom den beste kunstige etterligning og det naturlige organet.»

«Ingen sammenligning»! Tenk på det. Det beste innenfor menneskenes moderne teknologi kan ikke lage en kunstig kroppsdel som kan tilsvare den dugelighet som vårt medfødte organ har. Synes ’du ikke da at det er innlysende at originalen må ha vært laget av en Formgiver med langt mer enn menneskelig visdom?

Andre trekk ved menneskekroppen vitner også om en Formgiver som bryr seg om oss. Husker du for eksempel sist du så en regnbue, en solnedgang eller en blomst? Ville du ha gledet deg like mye over det hvis du bare hadde sett dette i svart og hvitt slik noen dyr gjør? Og tenk på hvordan smakssansen øker vår glede. Forestill deg at du ikke kunne smake forskjell på yndlingsdesserten din og grønnsaker! Likevel kunne du leve uten fargesyn. Du kunne godt ta til deg næring uten å kjenne smaken på maten. Men viser ikke det at vi har disse sansene, at vår Skaper bryr seg om oss? Han ønsker at vi skal glede oss over livet, ikke bare eksistere.

Vi forstår også at Gud viser kjærlighet, når vi legger merke til noen av de egenskaper som han har nedlagt i forskjellige dyr.

En Gud som viser kjærlighet

Har du noen gang sett noen lekne kattunger som tumler omkring og leker med alt fra et garnnøste til sin egen hale? Eller kanskje du har lest om eller sett otere som rutsjer ned sin hjemmelagde sølesklie og havner med et plask i en dam. Kanskje har du holdt på å knekke sammen av latter i zoologisk hage når du har sett aper holde på med sine narrestreker. Men hvem er det som har lært disse små «bajasene» humor? Ingen. Den er de født med.

Det samme gjelder en mors kjærlighet til sitt barn. Ja, han som har gitt disse skapningene livet, må selv ha følelser, humoristisk sans innbefattet. Han må være, som Bibelen sier, «den lykkelige Gud». Han må være oppriktig interessert i hver og en av oss. — 1. Timoteus 1: 11, NW.

«Men hvis alt dette er tilfelle,» gråt Inger, som vi siterte innledningsvis, «hvorfor lot han da moren min dø?» Ja, vi kan fortsette å spørre: Hvorfor behøver i det hele tatt noen mor å dø? Tenk på de utallige offer for vold og sykdommer. Tenk på alle de hjelpeløse barna deres. Ja, hvorfor er verden full av lidelser?

En som er så mektig at han har kunnet skape det enorme universet, kunne helt sikkert sette en stopper for lidelsene på jorden. Siden vi har mye som vitner om at Gud bryr seg om oss, må han ha noen svært gode grunner for at han tillater disse forholdene. Flere år etter at moren til Inger døde, så Inger i sitt eget liv beviser for at Gud brydde seg om henne. Hun fikk tilfredsstillende svar på de spørsmålene som plaget henne. I neste nummer av Våkn opp! vil disse svarene bli drøftet. Men hun fant noe mer — og akkurat på det tidspunkt da hun trengte det mest.

«Jeg var kommet så langt at jeg når som helst kunne ta mitt eget liv på grunn av den sorg, følelse av tomhet og mangel på kjærlighet jeg opplevde,» sa denne unge kvinnen. Etter at moren hennes døde, var hun blitt sendt fra det ene barnehjemmet til det andre. Hun var blitt vist svært lite kjærlighet. «Men med tiden innså jeg at Gud var interessert i meg og forstod min sorg. Jeg er overbevist om at han ledet forholdene i livet mitt slik at jeg kom i kontakt med noen av Jehovas vitner. I deres menigheter fant jeg sann kjærlighet. Disse menneskene viste meg ekte omsorg. Jeg fikk mange ’mødre, fedre, brødre og søstre — ja, til og med hjem’, akkurat som Jesus lovte i Bibelen. Jeg så hvordan Gud besvarte mine bønner om hjelp til å klare å takle mitt problem. Da visste jeg at Gud virkelig bryr seg om meg.» — Markus 10: 29, 30.

[Uthevet tekst på side 14]

Den kjente vitenskapsmannen Isaac Newton skrev etter at han hadde studert den måten menneskenes tommel er dannet på: «Hvis det ikke fantes noen andre beviser, ville tommelen i selg selv overbevise meg om at det finnes en Gud.» Hvorfor sa han dette?

[Bilder på side 13]

Kroppen vår ble dannet ikke bare med tanke på at vi skulle leve, men for at vi skulle kunne glede over livet. Øynene våre ser i farger, ikke bare i svart og hvitt. Smakssansen øker gleden ved å spise. Hendene våre kan utføre presisjonsarbeid. Alt dette vitner om en Formgiver som bryr seg om oss

Skaperen, som gav dyrene evnen til å leke og nedla morskjærligheten i dem, må selv ha følelser

Hvis det kreves høy teknologisk kunnskap og stor dyktighet for å lage denne kunstige etterligningen, bør vi ikke da regne med at det må en svært dyktig Formgiver til for å lage originalen?