Psykiatrien gjør bruk av hunder
— og katter og fugler og fisker og rotter!
HUNDER lykkes der hvor psykiatere har kommet til kort. De bruker ikke en behandlingsbenk eller medikamenter, men deres opptreden overfor pasientene gjør dem uimotståelige — de er åpne, varme og fulle av humør og stiller ingen betingelser. Og det er ikke bare hunder, men også en rekke andre dyr av varierende slag og størrelse som går psykiaterne en høy gang. Kjæledyrene vinner innpass på psykiatriske sykehus og barnehjem og på institusjoner for hjemløse eller utviklingshemmede barn.
Dr. Anthony Calabro ved Feeling Heart Foundation i USA forteller hva hundene utretter: «Problemet med dem som bor på disse institusjonene, er ofte at de ikke har kontakt med hverandre. De isolerer seg, er følelseskalde, har ingenting å gjøre, og det er ingen som bryr seg om dem. Mange har mistet all ansvarsfølelse, og enkelte har svært få eiendeler. De eksisterer bare; de lever ikke.» Hundene bryter gjennom det skall disse menneskene omgir seg med.
Dr. Calabro forklarer: «Hundene gir dem kjærlighet — ubetinget kjærlighet. De ber om oppmerksomhet, og når noen reagerer positivt, gir de til gjengjeld vedkommende kjærlighet, trygghet og varme uten å stille noen betingelser.» Enkelte psykiatere er ifølge Calabro imot kjæledyrterapien. «De sier: ’Her har vi gått mellom ti og 15 år på skole for å lære alt om psykiatri og medikamenter, og alt det disse folkene gjør, er å ta inn en hund, og se hva som skjer. Det er nødt til å være noe mer som skal til, enn det!’»
Det er naturligvis mer som skal til, enn det. Men når «det» gir pasientene en følelse av at de blir vist kjærlighet ’uten at det blir stilt noen betingelser’, er det virkningsfullt. Calabro sier videre: «Dyrene helbreder ikke folk, men de åpner muligheter for kommunikasjon og behandling. De bryter isen. De får en person til å åpne seg.»
Dr. Samuel Corson, som er professor i psykiatri, har brukt hunder og til sine tider katter som medterapeuter og har «oppnådd overraskende resultater i forbindelse med 28 av 30 pasienter som ikke reagerte positivt på tradisjonelle behandlingsmåter, elektrosjokkbehandling og medikamenter innbefattet».
Lima statssykehus i Ohio, en streng sikringsanstalt for sinnssyke kriminelle, benytter mindre dyr i sitt kjæledyrterapiprogram — fugler, fisker, ørkenrotter, marsvin og så videre. Her er noen eksempler:
En pasient hadde ikke sagt et ord på fire måneder. Så gav personalet ham en nymfekakadue. Denne papegøyen sov i et bur ved siden av sengen hans om natten og satt på skulderen hans om dagen. Han begynte å snakke med fuglen, og i løpet av to måneder snakket han også med mennesker.
En nedtrykt pasient ble interessert i to marsvinunger. De var blitt forlatt av moren, og pasienten overtok dem derfor og gav dem flaske annenhver time. De var avhengige av ham. Det var noen som trengte ham.
En pasient som hadde forsøkt å begå selvmord, satt inne for væpnet ran. Han var asosial og uvillig til å samarbeide. Så fikk han en fugl å ta hånd om. «Jeg hadde aldri hatt medfølelse med noen,» sa han. Nå fant det sted en forandring. Han begynte å studere ornitologi, og når han blir løslatt, håper han å kunne oppmuntre andre institusjoner til å innlemme kjæledyrterapi i sitt behandlingsprogram.
Pasientenes angstfølelse ble mindre, og de kunne gi uttrykk for kjærlighet overfor kjæledyrene uten å behøve å frykte for å bli avvist. Senere åpnet de seg for mennesker. Først snakket de om kjæledyrene. De begynte å føle ansvar. De følte at det var behov for dem, at det var noen som var avhengig av dem.
Gutter i alderen sju til 18 år blir i USA etter en rettskjennelse sendt til et bestemt barnehjem. Noen har aldri hatt noe virkelig hjem, andre er blitt mishandlet av foreldrene, noen er mentalt tilbakestående, og andre blir overflyttet fra statlige forbedringsanstalter. Men disse guttene har alle noe felles — Tiger, en ganske alminnelig huskatt. En av guttene som var svært vanskelig, vill og umulig å holde styr på, begynte å være sammen med Tiger dagen lang. Han og katten ble glad i hverandre, og gutten ble rolig og tillitsfull. Resultatet ble at forholdet mellom ham og de andre elevene og mellom ham og lærerne ble forbedret.
På et psykiatrisk sykehus for barn i Michigan streifer Skeezer, en hund av blandingsrase, omkring på en avdeling og tilbyr sitt vennskap til hvem som helst av barna. Det er få som kan motstå ham, og de kan vise ham vennlighet uten å behøve å frykte for å bli avvist. Stopp opp et øyeblikk og tenk: En hund som vil bli vist hengivenhet, legger kanskje hodet i fanget ditt og ser på deg med store, brune øyne. Eller en katt maler og stryker seg kjælent mot bena dine. Det er ikke til å ta feil av hva de vil, og de fleste av oss kan ikke motstå dem.
Andre undersøkelser har vist at kjæledyr også kan være til hjelp ved fysiske lidelser. Ved Maryland universitetssykehus i Baltimore fant en ut at hjertepasienter som hadde et kjæledyr, hadde langt større sjanser for å overleve etter at de hadde forlatt sykehuset, enn de som ikke hadde noe kjæledyr. Av 92 pasienter hadde 11 av de 39 som ikke hadde noe kjæledyr, dødd etter et år, mens bare tre av de 53 pasientene som hadde et kjæledyr, hadde dødd. Psykiateren Aaron Katcher ved Pennsylvania universitet sier: «Etter hvert som folk blir eldre, har familie og venner mindre behov for dem, og de føler seg ofte forlatt. Denne følelsen av ikke å være til nytte fører til depresjon. Et kjæledyr fyller dette tomrommet.»
Andre undersøkelser viser at det å ha et kjæledyr reduserer blodtrykket. I et fjernsynsprogram angående «berøring» sa Katcher: «Hvis du forsiktig prøver å berolige dyret, vet vi at dyrets hjerte begynner å slå roligere, akkurat som et menneskes hjerte begynner å slå roligere.» Ved en annen anledning hevdet Katcher at «en hjertepasients sjanser for å overleve blir tre ganger så store hvis han har et kjæledyr».
Det kan således avgjort være en fordel for enkelte å ha et kjæledyr, selv om det forståelig nok er nødvendig å legge likevekt for dagen. Men når kjæledyrene blir holdt på sin rette plass, er det ikke tvil om at de kan være til gagn for visse mennesker.