En narkotikasmugler leter etter tilfredshet

JEG drog ut på en seks timers tur gjennom et kupert terreng i Latin-Amerika. Den tidlige morgensolen varslet om en ny, varm dag. Likevel voldte ikke den 20 kilo tunge oppakningen jeg hadde på ryggen, noe ubehag. Dette hadde jeg gjort mange ganger før. Bak meg fulgte mine 18 cargadores (bærere). Hver og en hadde sin egen verdifulle oppakning. Hva var det som var så verdifullt? Kokablad, som inneholder kokain.

Mens jeg brøytet meg vei gjennom det tette løvverket, tenkte jeg på min dyktighet som smugler. Brått ble tankene avbrutt av geværild! Redselen fór gjennom meg: «Tatt av grensepolitiet!» Men jeg klarte å unnslippe. Noen andre i gruppen klarte seg ikke like bra. Tre ble arrestert og kunne vente seg fengselsstraffer, en fjerde ble skadd, og senere døde han.

Hvorfor var jeg villig til å sette mitt liv i fare ved å smugle narkotika? For å unnslippe fattigdommen. Jeg hadde 12 søsken, og far var en fattig tømmermann. Da jeg var seks år, var min fars helse blitt svært dårlig på grunn av den belastning det var å sørge for så mange barn. Vår økonomiske situasjon ble enda verre.

Fire år senere jobbet jeg på åkrene i nærheten av hjemmet vårt. Lønnen var minimal, og dagene virket uendelige. Jeg kan ikke telle alle de ganger mor måtte stelle de oppskrapede knærne og såre hendene mine. Hvor jeg lengtet etter en glad og bekymringsløs tilværelse, å leve et liv uten mangel!

Forandringen inntraff da jeg var 16 år. Min svoger fraktet narkotika over grensen, og han spurte meg om jeg ville arbeide sammen med ham. Tanken på hvilke muligheter dette gav, fikk det til å svimle for meg. «Så vant som jeg er til å ferdes i skog og mark, vil jeg kunne tjene en formue,» tenkte jeg.

Det tok ikke lang tid før jeg kunne knepene. Sammen med noen venner begynte jeg å velge ut forskjellige ruter gjennom de skogbevokste fjellene. Der hvor elven utgjorde grensen, valgte vi ut forskjellige steder hvor vi kunne krysse den. Dette ville forvirre grensepatruljene, ettersom vi ikke alltid ville gå over elven på samme sted. På forhånd hadde vi avtalt et tidspunkt da vi skulle møte en lastebil. Men også her var faren for å bli oppdaget alltid til stede. Tre ganger klarte jeg så vidt å unnslippe.

Ganske tidlig i min virksomhet som narkotikasmugler ble jeg kjent med en ung kvinne, og det tok ikke lang tid før vi bodde sammen. Til tross for at jeg hadde visse følelser for henne, tenkte jeg aldri på å gifte meg med henne, for jeg følte at jeg da ville bli bundet. Selv etter at vi hadde fått to barn, forble min holdning uforandret. Hun var alltid redd for min helse og trygghet.

Med skam minnes jeg hvordan jeg ved flere anledninger kom hjem i en tilstand hvor jeg var alt annet enn edru, og jeg startet tretter som endte med at jeg slo henne. Hvor egoistisk var jeg ikke blitt! Jeg var forblindet på grunn av mitt begjær etter å bli rik.

På den tiden var en bunt på 20 kilo kokablad verd et beløp som tilsvarte 750 kroner på det utenlandske markedet. En arbeider i den landsbyen hvor jeg bodde, tjente omkring seks kroner om dagen, men jeg brukte mange penger på overdådige måltider og kvinnelige bekjentskaper. Det fikk meg til å føle meg betydningsfull, men var jeg virkelig tilfreds?

Det var i disse urolige tider at jeg en dag hørte noen klappe i hendene (noe som tilsvarer å ringe på en dørklokke i andre land). En fremmed stod ved hovedporten. Etter en kort samtale leverte han et nummer av Våkn opp! til meg. I de følgende måneder fant jeg alltid nye blad når jeg kom hjem fra mine smuglerturer. Jeg overså dem fullstendig, inntil jeg så et som jeg ikke klarte å neglisjere. Jeg måtte finne gringoen som hadde Våkn opp!

Letingen tok ikke lang tid. Rolf Grankvist, som er et av Jehovas vitner, hadde startet et bibelstudium med to av mine brødre, og jeg bad med en gang om å få være med på det neste studiet. Forskjellige emner fra Bibelen ble drøftet. Jeg syntes drøftelsen virket oppmuntrende, og jeg bad om at det måtte bli ledet et bibelstudium hjemme hos meg med familien.

Et annet vitne, som var baker, ble sendt til oss. Mitt første spørsmål dreide seg naturligvis om min virksomhet som narkotikasmugler. «Hva sier Bibelen om det?» spurte jeg. Vennlig, men bestemt, trakk han fram grunnene til at narkotikasmugling ikke har Guds godkjennelse. Blant de skriftstedene han brukte, var 1. Johannes 4: 20 (’den som ikke elsker sin bror som han ser, han kan ikke elske Gud som han ikke kan se’). Tanken var klar: det er hykleri å si at en tjener Gud, samtidig som en deltar i en virksomhet som skader ens neste.

Dette fikk meg til å tenke. Det jeg gjorde, mishaget virkelig Gud, men hvorfor hadde ikke presten fortalt meg dette? Han kjente til at jeg og andre smuglet narkotika.

Jeg måtte se kjensgjerningene i øynene. Helsen ble stadig dårligere, forholdene i familien var elendige, og jeg manglet tilfredshet. Oppriktig måtte jeg stille meg selv spørsmålet: «Er du overhodet i stand til å foreta en forandring?» På den tiden hadde jeg gjort enkelte forberedelser med tanke på å utvinne kokain av kokablad, noe som gjorde at jeg ble enda mer involvert i narkotikavirksomheten. Men jeg hadde bestemt meg for å tjene Jehova, og denne beslutning gav meg styrke til å si fra til mine medarbeidere at jeg ville trekke meg ut av denne virksomheten. De ble meget overrasket og sinte. Men jeg holdt fast ved min beslutning — aldri mer narkotikasmugling!

Etter hvert som jeg fikk mer kunnskap, forstod jeg at de problemer jeg hadde, kunne løses. Jeg leste Hebreerne 13: 4: «Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet.» Derfor inngikk jeg et lovformelig ekteskap. I boken Den sannhet som fører til evig liv studerte vi kapitlet «Bygg opp et lykkelig familieliv». Ved å anvende den veiledning som der ble gitt, fikk min kone og jeg større respekt for hverandre, og sønnene våre frydet seg over den fredelige og kjærlige atmosfæren i hjemmet. Hebreerne 10: 25 råder oss til å «ikke holde oss borte når vår menighet samles». Vi fulgte denne formaningen, og resultatet var at familiens åndelighet ble styrket. I januar 1976 innviet jeg mitt liv til Jehova.

Forkynnelsen førte til en stor økning i antall Jehovas vitner. Presten på det stedet hvor vi bodde, som aldri hadde tatt avstand fra narkotikasmugling, ble rasende på vitnenes forkynnelse av det gode budskap om Guds rike. I et radioprogram som han ledet hver søndag, raste han mot vitnene. I virkeligheten laget han ris til egen bak, for ved å henlede folks oppmerksomhet på vårt arbeid bidrog han til at vi fikk en økning på 200 prosent i de etterfølgende fire år.

Mine slektninger ble meget nysgjerrige da de så at båndene som knyttet oss sammen som mann og hustru, ble stadig sterkere, og at jeg helt og holdent sluttet med narkotikasmugling. I begynnelsen ventet de at disse forandringene ville bli av kort varighet. Men da vi fortsatte å gjøre fremskritt i å anvende Bibelens prinsipper i vårt liv, ble nysgjerrigheten erstattet av interesse. Hvor glade ble vi ikke over å se to av mine brødre og dere hustruer bli Jehovas vitner! Jeg har også gleden av å være tilsynsmann i vår menighet.

For ikke lenge siden fikk jeg anledning til å kaste et tilbakeblikk på det mangfoldige liv jeg hadde levd. Minnene fra fortiden dukket opp der jeg tok meg fram gjennom det vanskelige terrenget med en pakkhest ved siden av meg. Rett bak meg fulgte to medarbeidere. Hadde ønsket om å oppnå rikdom ved å smugle fått overtaket igjen? Langt ifra. Lasten som pakkdyrene bar, inneholdt ikke et eneste kokablad! Nei, mine medarbeidere og jeg hadde med oss bibler og bibelsk litteratur som var øremerket for bøndene som bodde langt inne i dette fjellandet. — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 26]

Redselen fór gjennom meg: «Tatt av grensepolitiet!»

[Uthevet tekst på side 27]

Det er hykleri å si at en tjener Gud, samtidig som en deltar i en virksomhet som skader ens neste

[Uthevet tekst på side 28]

Jeg holdt fast ved min beslutning — aldri mer narkotikasmugling!

[Bilde på side 27]

Fra å smugle kokablad til å frakte bibelsk litteratur

[Bilder på side 28]

Å smugle dette . . . eller å forkynne dette?

Kokablader