De unge spør

Hvorfor er jeg så sjenert?

«JEG er 21 år, har blondt hår og blå øyne, er 1,72 høy og veier omkring 60 kilo, og alle sier at jeg tar meg godt ut,» skrev en ung kvinne i et brev som ble trykt i en avisspalte. Men så sa hun videre: «Jeg har vanskelig for å snakke med folk. Hvis jeg ser noen inn i øynene mens jeg snakker, rødmer jeg, og jeg føler det som om jeg holder på å kveles — særlig hvis jeg snakker med en mann. Hvis noen sier meg en kompliment, kan jeg føle hvordan jeg rødmer, og må se en annen vei. Når jeg er sammen med flere mennesker som snakker med hverandre, sier jeg aldri noe, fordi jeg snakker så lavt at ingen hører meg likevel. På min arbeidsplass har jeg hørt flere si at jeg er overlegen fordi jeg ikke snakker med noen. . . . Jeg er ikke overlegen; jeg er bare sjenert.»

Føler du det på samme måte? Øker pulsen din når du er sammen med fremmede eller med noen som har myndighet? Merker du at du rødmer, når noen sier deg en kompliment? Hamrer hjertet i brystet ditt når du står overfor en gruppe mennesker? Begynner du å svette sterkt og er ikke i stand til å snakke?

Hvis det er slik med deg, er du ikke den eneste som har det på den måten. En undersøkelse viste at 80 prosent av dem som ble spurt, hadde vært sjenert på et eller annet tidspunkt i livet, og 40 prosent mente at de fortsatt var det. Det betyr at omkring halvparten av dem du treffer, har det på samme måte som du, i det minste til en viss grad.

Sjenerthet har vært et problem som menneskene har stridd med helt fra de tidligste tider. Bibelens beretning viser at Moses var tilbakeholden og kom med alle mulige unnskyldninger for å slippe oppgaven som Guds talsmann overfor Israels folk. (2. Mosebok 3: 11, 13; 4: 1, 10, 13) Det ser også ut til at den kristne disippelen Timoteus var sjenert og usikker når han skulle snakke og håndheve sin myndighet. — 1. Timoteus 4: 12; 2. Timoteus 1: 6—8.

Fatt derfor mot! Du er ikke noe uvanlig tilfelle, og det kan gjøres noe for å hjelpe deg. Men hva er egentlig sjenerthet?

Hva sjenerthet er

En som er sjenert, føler seg usikker og unnselig når han er sammen med andre — særlig med noen han ikke kjenner, eller med noen som han ikke føler seg trygg på. Det kan være fremmede eller noen som har myndighet, noen av det motsatte kjønn eller til og med kamerater. Sjenerthet er en form for sterk jeg-bevissthet når en er sammen med andre. Det er en reaksjon på det en tenker om seg selv.

Sjenerthet gir seg utslag på forskjellige måter. Noen reagerer som den unge kvinnen som er nevnt tidligere. De blir forlegne, pulsen slår raskere, og de får sommerfugler i magen. Med nedslåtte øyne og et hjerte som hamrer i brystet, føler de seg ute av stand til å snakke. Eller de snakker så lavt at nesten ingen kan høre hva de sier. De har mest lyst til å løpe sin vei. Andre blir helt forfjamset. De mister fatningen og begynner å skravle i ett sett, mens tonefallet blir høyere og høyere av bare nervøsitet. Det kan ende med at de sier og gjør noe som de skulle ønske at de ikke hadde sagt eller gjort. Andre finner det vanskelig å hevde seg — å åpne munnen og gi uttrykk for hva de mener eller foretrekker.

Noen er alltid sjenert. Andre er bare sjenert i visse situasjoner. Men uansett hvordan det forholder seg, har de fleste sjenerte mennesker lyst til å gjøre noe med det. Har du det?

Forstå hvorfor du er sjenert

En god begynnelse er å forstå problemet. «En forstandig mann er den som skaffer seg kyndig veiledning,» sier Bibelen. (Ordspråkene 1: 5, NW) Sjenerthet er en reaksjon på en situasjon. Den har å gjøre med hva du gjør, ikke med hva du er. Den har å gjøre med hva du tenker om deg selv, med din egen selvaktelse. Den er et atferdsmønster som du har lært å godta og følge på grunn av det du har opplevd før. Men det en har lært, kan en også glemme.

Sjenerthet er ikke noe som er inngrodd. Du har godtatt den betegnelsen at du er sjenert. Sjenertheten er blitt forsterket gjennom dine opplevelser med andre. Du har lært å oppføre deg i harmoni med den oppfatning at du er sjenert. Sjenertheten er bare et utslag av de tanker du måtte ha om at du er annerledes og merkelig eller andre underlegen. Du tror at andre har et negativt syn på deg, at de ikke liker deg. Du tror at andre er bedre eller mer normale enn du. Du tror at det vil gå galt hvis du forsøker å snakke med andre. Og så oppfører du deg som om alt dette virkelig var sant. Du venter at det skal gå galt, og det gjør det ofte — fordi du blir anspent og handler i samsvar med din oppfatning.

For å forstå dette kan du tenke over hva som vanligvis foregår i sinnet ditt. I andres nærvær begynner du å tenke forskjellige tanker. Du begynner å lure på hva de tenker om deg, hvordan du kan kontrollere det inntrykk de får. Du tenker negativt om deg selv — hvor ubehagelig situasjonen er, og hvordan du kan komme ut av den. Du er usikker på deg selv og snakker lavt, hvis du i det hele tatt sier noe. Du unngår å få øyekontakt med noen og å gjøre noe — alt sammen fordi du er så sjenert. Du mangler selvtillit; du tror at du er andre underlegen.

Men det betyr ikke at du er underlegen, eller at andre mener at du er det. Da du var barn, var det kanskje noen av dine skolekamerater som hakket på deg eller gjorde narr av deg på grunn av ditt utseende eller din personlighet. Barn oppfører seg ofte slik. Men nå skal du møte de voksnes verden. Verdinormene forandrer seg; du vil bli betraktet på en annen måte. Og hvis noen voksne fortsatt oppfører seg barnslig, bør du forstå at det er deres problem. Bibelen sier det slik: «Tankeløs er den som forakter sin neste, en forstandig mann tier stille.» (Ordspråkene 11: 12) Det er nok så at folk kan gjøre seg opp en feilaktig mening om deg, men de som det er verdt å ha som venner, vil ikke bedømme deg etter det ytre. De vil tvert imot bedømme deg etter det du står for, det du er i ditt hjerte og i ditt sinn.

Hvordan sjenerthet berører ditt liv

Sjenerthet slår vanligvis tilbake på en selv. Når du er tilbakeholdende og ikke sier noe eller er så opptatt av deg selv at du ikke legger særlig merke til andre, kan du gi inntrykk av å være overlegen eller uvennlig eller av å kjede deg — eller til og med av å være uinteressert eller avvisende. Sjenerthet kan gjøre det vanskelig for deg å tenke klart og kommunisere med andre på en tilfredsstillende måte. Når tankene er rettet mot en selv, er det vanskelig å konsentrere seg om den samtalen som er i gang. En følger derfor ikke med og tilegner seg ikke de opplysninger som blir gitt. Da skjer det en frykter mest — en virker dum. En forholder seg taus og er tilbakeholdende. En lukker seg inne bak en mur av sjenerthet, som blir som et fengsel, og kaster bort nøkkelen. Andre mennesker får ikke se ditt virkelige jeg. De får et galt inntrykk av deg og dine evner.

Hvis du er svært sjenert, vil du sannsynligvis gå glipp av en god del ved ikke å utnytte de muligheter som byr seg, for ikke å nevne hvor nedtrykt og engstelig det kan gjøre deg. Du vil kanskje godta ting eller situasjoner som du egentlig ikke ønsker å godta — bare fordi du er redd for å ta til orde og si hva du mener. Du går også glipp av gleden ved å treffe og skaffe deg nye venner eller å foreta deg noe som kan gjøre livet rikere. Ved å unnlate å kommunisere og vise hvilke evner du har, kan du gå glipp av mulighetene for å bli forfremmet på arbeidsplassen. Men også andre går glipp av noe. De lærer deg ikke å kjenne og går derfor glipp av ting de kunne ha hatt glede av ved å bli nærere knyttet til deg.

Et fint punkt å ha i tankene er imidlertid at det finnes visse positive sider ved å være litt sjenert. Sjenerthet er i slekt med beskjedenhet og ydmykhet, og en av de ting Gud ser etter og roser, er at vi ’vandrer ydmykt med ham’. (Mika 6: 8) Det kan sies å være et gode å være taktfull og beskjeden og ikke være anmassende og altfor pågående. En som er sjenert, blir ofte betraktet som en god tilhører.

Vi er alle sjenerte under visse omstendigheter. Men når sjenertheten hemmer oss i å utnytte våre muligheter og har en skadelig innvirkning på vår helse, vårt arbeid og våre følelser, er det nødvendig å gjøre noe. Hva kan en gjøre for å overvinne sin sjenerthet? Dette spørsmålet vil bli tatt opp i neste nummer av Våkn opp!

[Ramme på side 16]

Du har lært å være sjenert på grunn av:

● Skader påført i barndommen; alvorlig kritikk

● Dine foreldres urealistiske forventninger

● At andre har ydmyket deg og satt deg i bås (negative opplevelser)

● Ukjente eller stressbetonte omgivelser

● Engstelse over utseende, tale eller yteevne

● Følelsen av å være andre underlegen; at du tenker negativt om deg selv

● Mangel på kjennskap til de «rette» sosiale omgangsformer

● Forlegenhet som lett blir vakt; menneskefrykt

● Frykt for å ta en sjanse; overdreven bekymring for sikkerheten

● Overdreven vekt på å være konkurransedyktig; press for å utmerke seg

● At du føler at alt du sier, må være interessant, underholdende eller dypsindig