Fordi de led skibbrudd

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan

DE HADDE allerede ventet for lenge. Ubesindig forlot de bukten ved Nagoya, hvor de lå i le, og seilte ut på det forblåste Stillehavet med kurs mot Tokyo. Sterke vinder raste og slo mot havet med voldsom kraft. Den opprørte sjøen slo hissig tilbake. Så rottet elementene seg sammen og suget båten inn i malstrømmen og utesket sjøfolkene til å kjempe til det ytterste for å få kontroll over fartøyet. Det ble kjempet på begge sider inntil kreftene ebbet ut. Så stilnet vinden, og havet la seg.

Det som var igjen av den lille japanske handelsbåten, var ikke manøvrerbart. Liv hadde gått tapt. Noen ble senere syke og døde på vraket, som var i drift. Av den opprinnelige besetningen på 14 mann var det bare tre som overlevde, og ved et forbausende sammentreff var de brødre. Iwakichi (28 år), Kyúkichi (15 år) og Otokichi (14 år) drev omkring på Stillehavet i 14 måneder før de til slutt drev i land lik vrakgods på Queen Charlotte Islands i Britisk Columbia i Canada.

I løpet av de neste fem årene skulle de komme til å lide på grunn av menneskers grusomheter, men også bli vist uventet godhet. Det er forståelig at det de opplevde, gjorde dem sterkt skuffet og følelsesmessig utmattet. I løpet av den vanskelige tiden fullførte disse tre bondeguttene, som ikke hadde noen spesiell utdannelse, ikke desto mindre en bedrift som de fleste av oss aldri ville forsøke på. Ettersom det de gjorde, har hjulpet mange av oss, kan vi si at vi indirekte er blitt berørt av det skibbruddet som fant sted helt tilbake i 1832. Men hva hendte i Canada?

De tre brødrene ble straks tatt til fange av indianerne, som satte dem til tvangsarbeid, tilsynelatende uten noen mulighet til å vende tilbake til Japan. Men fra tid til annen skjer det merkelige ting.

I mai 1834 kom det et engelsk skip som tilhørte handelsselskapet Hudson Bay Company, til Queen Charlotte Islands. Da kaptein MacNeil handlet med indianerne, så han den sørgelige forfatning de tre brødrene var i. Han syntes synd på dem og tok dem med seg. I Vancouver overlot han dem til dr. MacFarling, som var ansatt i det samme handelsselskapet. Han lovte å gjøre hva han kunne for å hjelpe dem med å komme tilbake til Japan. Endelig fikk de det litt lettere.

Ved hjelp av MacFarling drog de tre brødrene fra Vancouver med det britiske krigsskipet «Eagle», som skulle til London. Ferden brakte dem først til Hawaii. Deretter bar det rundt Kapp Horn i Sør-Amerika og så nordover til England.

«Eagle» lå ved kai i Themsen i ti dager. Mens de tre brødrene var i London, ble de tatt med rundt på sightseeing, og en mener at de var de første japanere som satte sin fot på engelsk jord. De fikk se ting som ikke kunne ses andre steder i verden — Buckingham Palace, Tower of London, Westminster Abbey og Saint Paul’s Cathedral. Det var ingen rickshawer, men det var vogner som til deres store overraskelse ble trukket av hester. Hvor mye rart ville ikke de tre brødrene ha å fortelle når de kom tilbake til Japan! Men ville de komme tilbake?

De britiske myndighetene bestemte med rette at de skulle sendes hjem. De ble derfor tatt om bord i skipet «General Palmer», som tilhørte Hudson Bay Company, og som skulle til Macau i Kina. (Hongkong var ennå ikke utbygd som havn.) En lang, lang reise lå igjen foran dem. De skulle helt ned langs kysten av Afrika og rundt Kapp det gode håp.

Skipet ankom til Macau i desember 1835, og de tre overlevende etter skibbruddet ble overlatt i Gutzlaffs varetekt — et smart trekk av de britiske myndighetene. Saken er den at Japan på den tiden var et «lukket» land. Den herskende familien av shoguner fortsatte å håndheve en 200 år gammel politikk og nektet å lytte til folket eller utenverdenen og tillate kommunikasjon og handel med utlandet. Gutzlaff var Englands mann i Macau som skulle opprettholde kontakten med kineserne. De britiske myndighetene håpet at de kunne få opprettet handelsforbindelser med Japan ved å bruke Gutzlaff til å sende japanerne tilbake til Japan. Ville det være mulig? Hva mente Gutzlaff?

Det Gutzlaff hadde kjempet for hele sitt liv, var ikke å fremme handelen for Storbritannia, men likevel ønsket han disse japanske unge mennene velkommen med åpne armer og takket Gud for dem. For å forstå dette trenger vi å vite litt mer om Gutzlaff.

Gutzlaff var født i Pommern, det nåværende Polen. Under oppveksten skrev han: «Jeg ønsker å lære seks språk og bli en budbringer av evangeliet om Kristi rike alle steder under himmelen.» Hans mål ble etter hvert redusert til å omfatte Østen.

Da han var 23 år gammel, drog han til Batavia (det nåværende Djakarta) i Indonesia. Her benyttet han anledningen til å lære kinesisk, malayisk og litt japansk. Da han ikke var i stand til å forkynne på Sumatra, slik han hadde fått i oppdrag, drog han til Thailand, studerte thaispråket og oversatte Lukas’ evangelium og Johannes’ evangelium. Alt i alt studerte han minst ti språk, slik at han kunne komme i kontakt med folk fra mange nasjoner.

Mellom 1831 og 1834 gikk Gutzlaff om bord i kinesiske djunker og andre fartøyer og foretok tre «bibelreiser». Han forkynte langs hele kysten av Kina, fra sør til nord. Han forkynte i Mandsjuria og i den vestlige delen av Korea, hvor det sies at han var den første kristne misjonær som besøkte Cheju, Okinawa og Taiwan. Han hadde også lyst til å dra til Japan, men hvordan skulle han komme inn i et lukket land?

Kontakt med Japan

Det var i 1835 at Gutzlaff trådte i de britiske myndigheters tjeneste, og i desember samme år overlot «General Palmer» de tre brødrene til ham. Gutzlaff hadde nå en dyrebar kontakt med japanere. Han kunne undervise de tre japanerne i kristendommen og samtidig selv lære japansk. Han tok begeistret imot dem i sitt hjem i Macau.

Å få sendt de japanske brødrene tilbake til sitt hjemland var ingen lett oppgave. Det ble holdt streng kontroll, og bare ett nederlandsk skip fikk komme til Nagasaki i Vest-Japan én gang i året. Japanerne ble tvunget til å leve avsondret fra den øvrige verden. Det var en lov som forbød alle å forlate landet, og en annen lov som forbød å bygge skip på over 50 tonn. Det var derfor lite sannsynlig at det skulle komme en japansk båt til Macau. Brødrene måtte vente tålmodig på en anledning til å få vende tilbake til sitt kjære hjemland.

En original oversettelse

I mellomtiden hjalp brødrene til med å oversette Johannes’ evangelium og Johannes’ tre brev — ingen liten oppgave når en tar språkbarriéren i betraktning. Det var også andre vanskeligheter. Det var bare den eldste av de tre brødrene som kunne lese og skrive japansk. Og selv han kunne bare skrive det ene av de to sett fonetiske bokstaver og ingen av de kinesiske skrifttegnene (kanju), som vanligvis brukes for å skrive hovedordene, for eksempel substantiver, adjektiver, verb og så videre. Disse unge mennene kom fra beskjedne kår og hadde ikke fått noen spesiell utdannelse. Den japanske dialekten de kjente og talte, var dialekten på deres hjemsted, Owariryo, i nærheten av Nagoya. Deres oversettelse er derfor skrevet fonetisk på et frodig bygdemål og er rik på idiomer.

Shintoistiske og buddhistiske fortolkninger av Bibelen ble også anvendt. Et fremtredende eksempel er oversettelsen av det greske ordet «baptisma», som vanligvis oversettes med «dåp» og «neddykking». Det ble gjengitt med uttrykket kori wo toraseru, som sikter til en gammel japansk religiøs skikk som går ut på å helle kaldt vann over seg selv for å rense seg når en kommer med en anmodning til gudene. Noen andre interessante ord er:

Gud (theos) paradis, himmel

Ord (logos) den vise

den hellige ånd (pneuma) gud

engler himmelske guder

herre, mester keiser, Mikado

brød riskake

Disse oversettelsene var ferdige i november i 1836. På grunn av vanskeligheter mellom britene og kineserne ble manuskriptene sendt til Singapore, hvor de ble trykt i mai 1837. Gutzlaff håpet at de trykte oversettelsene av Johannes’ skrifter skulle bli ferdige før brødrene drog til Japan. Men mens postbåten, som skulle ha brakt biblene til Macau, var forsinket, åpnet det seg en mulighet for de tre brødrene til å komme med et skip til Japan.

Hjem, «kjære» hjem

Amerika gjorde direkte forsøk på å opprette forbindelser med Japan. I begynnelsen av juli 1837 ankret et amerikansk skip som het «Morrison», opp i havnen i Macau på sin historiske reise til Japan. De tre brødrene gikk om bord i dette 564 tonn store seilskipet. Endelig kunne de dra til Japan! Endelig ville de snart være hos sine kjære igjen! Endelig skulle de hjem!

«Morrison» kom inn i Tokyobukta den 27. juli. De tre brødrene var nesten ute av seg av begeistring. De kunne se Japan! Gutzlaff innledet forhandlinger for å få overlevert de tre japanerne han hadde med seg. Det sviende svaret Gutzlaff fikk fra de japanske myndighetene, var en henvisning til et dekret fra 1637 som sa at enhver japaner som forlot landet, bare kunne vende tilbake under trusel om dødsstraff. De tre brødrene kunne ikke komme inn i Japan! For å understreke ordene og gjøre det helt tydelig at et utenlandsk fartøy ikke var velkomment, åpnet japanerne ild mot «Morrison» og drev skipet ut av Tokyobukta.

Verken Gutzlaff eller amerikanerne ville imidlertid gi opp så lett. «Morrison» seilte deretter mot Nagoya, men vinden var så sterk at skipet ikke kunne kaste anker. «Morrison» seilte derfor ned til Kagoshima, på sørspissen av Japan, for å gjøre et nytt forsøk. Også her ble skipet utsatt for kanonild. De tre brødrene var dypt skuffet. De hadde sett fjellene og trærne og jorden i det landet som de var så glad i, men de kunne ikke gjøre det til sitt hjem igjen.

Da de kom tilbake til Macau, ordnet Gutzlaff med at det ble satt av en bestemt tid hver dag til videre oversettelse av Bibelen. Men til tross for deres harde arbeid var det bare de første manuskriptene av Johannes’ skrifter som ble trykt. Det lyktes aldri Gutzlaff å få med seg sin bibel til Japan. I 1841 var det imidlertid en kjent amerikansk misjonær som het Hepburn, som kom over den japanske bibelen i Singapore. Han gjorde bruk av den noen år senere da Japan ble åpnet for utlendinger.

Hvordan gikk det med Iwakichi, Kyúkichi og Otokichi? Det er det ingen som vet med sikkerhet. Noen sier at en av dem muligens drog til Amerika med «Morrison», mens de to andre tok imot Gutzlaffs tro og satte seg som mål å forkynne i Japan. Andre sier at de ble en del av det kinesiske samfunn og ble glemt. Det finnes ingen beretning om at noen av dem vendte tilbake til sitt hjemland.

Det ville være en nokså sørgelig historie hvis den endte her. Men heldigvis vil Iwakichi, Kyúkichi og Otokichi snart komme tilbake i den alminnelige oppstandelse, som Jesus Kristus gav løfte om. (Johannes 5: 28, 29) Hvor overrasket kommer de ikke til å bli når de får høre at deres ringe oversettelse av Guds Ord, som var den aller første oversettelse til japansk, fikk innvirkning på alle andre senere japanske oversettelser! Saken er den at Hepburn og hans medarbeidere brukte den da de laget oversettelsen av 1880—1888, en oversettelse som er blitt brukt i stor utstrekning av Jehovas vitner i Japan.

Hvis du treffer noen japanske kristne og spør dem om hva de mener om Hepburns bibel, vil de vanligvis svare: «Språket er vanskelig å forstå.» Da kan du, ettersom svært få vet hvorfor det er slik, fortelle om den innflytelse de første oversetterne, Iwakichi, Kyúkichi og Otokichi, har hatt på den så lenge etter — disse tre enkle bondeguttene som nesten ikke kunne skrive, men som fullførte en bemerkelsesverdig «førsteutgave». Og det skjedde alt sammen fordi de led skibbrudd.

[Kart på side 10]

(Se den trykte publikasjonen)

ENGLAND

London

AFRIKA

Kapp det gode håp

KINA

JAPAN

Queen Charlotte Islands

Vancouver

NORD-AMERIKA

SØR-AMERIKA

Kapp Horn

[Kart på side 13]

(Se den trykte publikasjonen)

MANDSJURIA

KINA

KOREA

JAPAN

Tokyo

Nagoya

Nagasaki

Kagoshima

Cheju

Okinawa

HONG KONG

TAIWAN

MACAU

THAILAND

STILLEHAVET

Singapore

Sumatra

Djakarta

INDONESIA

[Bilde på side 11]

Karl Gutzlaff

[Bilde på side 14]

Johannes’ evangelium, trykt i Singapore, basert på oversettelsen og manuskriptet til de tre japanerne og Gutzlaff

New World Translation av Johannes’ evangelium på moderne japansk