Hvorfor bør man være åpen for nye tanker og ideer?
ETTER hvert som tåkedisen lettet, kunne den amerikanske kommandøren Matthew C. Perry se fjellet Fuji der han stod på dekk på flaggskipet sitt, «Susquehanna». Han hadde lengtet etter å se Japan, og nå, den 8. juli 1853, etter sju måneder på sjøen, hadde han endelig nådd målet. Kommandøren hadde studert alle tilgjengelige rapporter om landet. Hvorfor hadde han gjort det? Han håpet at han kunne åpne dette isolasjonistiske rike for kontakt med verden for øvrig.
Ja, Japan hadde valgt å isolere seg. Over 200 år tidligere hadde Japan brutt alle handelsforbindelser og alle kulturforbindelser med andre land unntatt Kina, Korea og Nederland. Landet var da i en uforstyrret tilstand av selvtilfredshet. I denne tilstanden lignet det mange enkeltpersoner som er imot nye tanker og ideer og nekter å lytte til oppfatninger som er annerledes enn deres egne. På én måte kan dette være behagelig, for nye tanker og ideer kan gjøre en usikker og kan virke skremmende. Men er det forstandig å innta et slikt standpunkt? La oss se hvilke resultater Japans isolasjonspolitikk brakte.
Hva var det som forårsaket at Japan isolerte seg?
Japan isolerte seg ikke uten grunn. I 1549 kom den jesuittiske misjonæren Francisco Xavier til Japan for å utbre sin religion. I løpet av kort tid ble den romersk-katolske tro fremherskende i landet. De styrende i datidens Japan hadde opplevd religiøst opprør fra en buddhistisk sekt og mente det var fare for at det samme kunne skje blant katolikkene. Katolisismen ble derfor forbudt, men forbudet ble ikke strengt håndhevet.
Herskerne hevdet at Japan var «Guds nasjon», og de hadde derfor ingen planer om å la en «kristen» religion få true deres system. Hvorfor var de da ikke strengere når det gjaldt å håndheve forbudet mot katolisismen? Grunnen til det var at de katolske misjonærene kom med de portugisiske handelsfartøyene, og regjeringen ville gjerne ha den fortjenesten som disse skipene kunne gi dem. Ikke desto mindre var frykten for at katolikkene skulle øve påvirkning på japanerne, større enn herskernes ønske om handelsvirksomhet. Derfor utstedte de edikter for å skjerpe kontrollen med utenlandshandelen, med emigrasjon og med «kristne».
Da de «kristne», som ble forfulgt eller utsatt for stort press, gjorde opprør mot en av de føydale lensherrer, var det det som til slutt var avgjørende. Regjeringen, shogunatet, så på oppstanden som en direkte følge av katolsk propaganda og utviste portugiserne og forbød japanerne å reise ut av landet. Da dette ble kunngjort i 1639, var Japans isolasjon en realitet.
De eneste europeere som fortsatt kunne handle med Japan, var nederlenderne. De nederlenderne som var i Japan, ble tvunget til å presse seg sammen på den lille øya Deshima, som ligger i Nagasakis havn. I 200 år sivet opplysninger om vestlig kultur inn i Japan fra Deshima. Hvert år la øyas handelspostsjef fram «nederlandsk rapport», som gjorde det mulig for regjeringen å få kjennskap til hva som foregikk i verden utenfor. Shogunatet forsikret seg imidlertid om at ingen andre så rapportene. Japanerne levde altså i isolasjon helt til kommandør Perry dundret på døren i 1853.
Slutt på isolasjonen
Perrys store svarte skip spydde ut røyk der de dampet inn i Edo havn. De lokale fiskerne, som trodde det var vulkaner som beveget seg, var lamslått. Innbyggerne i Edo (nå Tokyo) ble grepet av panikk, og mange av dem tok eiendelene sine og flyktet fra byen. Flyktningestrømmen var så stor at regjeringen måtte sende ut en bekjentgjøring for å berolige folket.
Det var ikke bare dampskipene under Perrys kommando som sjokkerte disse isolerte menneskene, men det gjorde også gavene han hadde med seg. Japanerne ble forbløffet da det ble demonstrert hvordan beskjeder kunne telegraferes fra én bygning til en annen. En beretning om denne turen til Japan som ble utarbeidet under Perrys ledelse, forteller om japanske tjenestemenn som ikke kunne motstå fristelsen til å hoppe på et lilleputtlokomotiv som «vanskelig kunne bære et seks år gammelt barn». Det var til og med «en ærverdig mandarin» som klamret seg til taket på det «med den vide drakten flagrende i vinden». — Narrative of the Expedition of an American Squadron to the China Seas and Japan.
Døren til Japan ble til slutt slått på vidt gap da Perry året etter besøkte Japan for andre gang. Regjeringen bukket under for presset og åpnet landet. Noen av de mest konservative, som ønsket å bevare Japan isolert, tydde til terrorisme og myrdet statsmenn og angrep utenlandske borgere. Noen av de konservative embetsmennene satte fyr på de utenlandske flåtene. Angrepene deres stilnet imidlertid med tiden, og keiseren overtok styret etter Tokugawa-shogunatet.
På den tiden da Perry åpnet døren til Japan, hadde Vestens nasjoner allerede vært igjennom den industrielle revolusjon. På grunn av isolasjonen lå Japan langt etter. Industrialiserte land hadde tatt i bruk dampkraften. I 1830-årene var dampmotorer og maskiner som ble drevet med dampkraft, i alminnelig bruk. Japans isolasjonspolitikk hadde ført til at landet lå langt etter når det gjaldt industrialisering. Den første delegasjonen fra Japan som kom til Europa, følte dette spesielt sterkt. På en utstilling som ble holdt i London i 1862, var japanske utstillingsgjenstander laget av papir og tre og av det slaget som «skulle ha vært utstilt i en antikvitetsforretning,» sa en forlegen deltager.
Utsendinger fra Japan til Europa og De forente stater følte et desperat behov for å industrialisere landet sitt, og de presenterte ivrig moderne oppfinnelser og ideer i hjemlandet. Sekstifire år etter at Perry første gang besøkte Japan, besøkte den siste gjenlevende av besetningen igjen landet. Han sa: «Fremgangen i Japan over en periode på bare litt over 60 år var utrolig.»
Japans isolasjonspolitikk stengte følgelig i stor utstrekning mulighetene for vekst i landet. Det viste seg at det på mange måter var til gagn for landet at dørene til nye tanker og ideer ble åpnet. I dag er det imidlertid noen i Japan som peker på at «isolering av sinnet» blant enkeltpersoner er et problem som det er nødvendig å finne en løsning på. Å overvinne tendensen til å motsette seg nye tanker og ideer er selvfølgelig ikke bare en utfordring dagens japanere står overfor, men det er en utfordring som berører alle mennesker. Hvordan er det med deg og spørsmålet om «isolering av sinnet»? Vil du ha gagn av å åpne sinnet ditt for nye tanker og ideer, slik Japan gjorde i 1850-årene?