Når slanking blir mani
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia
«Jeg var villig til å gjøre hva som helst for datteren min. Min mann ville ha skaffet henne det hun hadde lyst på av mat, uansett hva det måtte være. Men hun ville ikke ha noe. Vi kunne se at hun ble tynnere og tynnere. Det var forferdelig. Jeg var den eneste i familien som ikke gråt. Jeg prøvde å gråte, men hjertet mitt var som en blyklump.»
Hva var årsaken til at det oppstod et slikt problem i en familie som ellers var lykkelig og forent? Det var den samme merkelige sykdommen som den som rammet nygifte Jane. Hennes mann minnes hvordan det var:
«Jeg prøvde å resonnere med henne til jeg ble blå i ansiktet, men jeg klarte ikke å trenge igjennom. Hun hadde bestemt seg, og det var det. Jeg forstod at det eneste jeg kunne gjøre, var å forklare henne hvilken skade hun pådrog ikke bare seg selv, men også barnet, ved ikke å spise. Hun var nemlig gravid, og jeg var forferdelig bekymret for henne.»
Begge disse tilfellene fikk heldigvis et lykkelig utfall. Den første unge kvinnen kom seg etter sykdommen, men det tok fire år. Den andre kvinnen fødte en sunn og frisk gutt, og hun selv er nå på bedringens vei. Men dette er dessverre ikke alltid tilfelle. Cirka 15 av 100 i Storbritannia som lider av anorexia nervosa, dør av sykdommen. Bare halvparten av de resterende blir helt friske igjen.
Anorexia nervosa
Hva er anorexia nervosa? Hvordan får folk denne sykdommen, og hvorfor er det så vanskelig å behandle og lege den?
Det er ikke uvanlig at folk mister appetitten. Vi har alle våre dager da vi ikke har lyst på mat. Denne tilstanden kalles «anoreksi», et ord som kommer fra gresk og betyr manglende matlyst. Dette er et alminnelig avbrekk i den normale rutine, og når kroppen har fått ro og matlysten kommer tilbake, er alt som før.
Men slik er det ikke med dem som lider av anorexia nervosa. En engelsk ordbok (The Shorter Oxford English Dictionary) sier at denne «mangel på matlyst som følge av alvorlige følelsesmessige forstyrrelser fører til sterk avmagring». Det er ikke så rart at utfallet lett kan bli døden! Rent medisinsk blir anorexia nervosa betraktet som en psykosomatisk sykdom, det vil si en sykdom som berører både sinnet og kroppen. Men mange mener at dette er en altfor forenklet definisjon av en komplisert sykdom som en foreløpig ikke forstår fullt ut. Den kan føre med seg store fysiske lidelser og mange sorger og bekymringer for alle som kommer i kontakt med den.
«Det skjedde med meg!»
«Si ikke: ’Det kommer aldri til å skje med meg!’ Det hadde jeg alltid trodd. Men det skjedde med meg!» Dette er et godt råd fra Pat, som i løpet av kort tid gikk ned i vekt fra 52 kilo, som var normalt, til 34 kilo. Pat forteller videre: «Jeg hadde alltid vært fornuftig og nøktern. Jeg var glad i å lage mat og likte den maten jeg laget. Men da jeg fikk anorexia nervosa, fikk jeg en helt annen personlighet. Folk kunne ikke si noe som helst til meg før jeg skrek skjellsord til dem. Alt det jeg gjennomgikk i denne tiden, var skrekkelig og nedverdigende. Jeg kunne ligge i sengen og gråte i timevis. Jeg følte meg så ulykkelig og miserabel.»
Pat er nå en frisk ung kvinne i 20-årene. Når hun ser tilbake på den tiden da hun var syk, sier hun: «Jeg vet fremdeles ikke hvordan det hele begynte. Det kan ha vært en lang rekke grunner til det.»
Det er ikke uvanlig at det er vanskelig å avgjøre den nøyaktige årsak til at lidelsen oppstår, men flere faktorer har kommet for dagen etter at en rekke tilfelle er blitt undersøkt, og det kan være verdt å undersøke dem nærmere.
Faren ved slanking
Anorexia nervosa kan ramme unge menn også, men de fleste som rammes, er unge piker i pubertetsalderen. Hovedfaktoren i mange tilfelle er slanking som kommer helt ut av kontroll. Det er ikke farlig å slutte å spise mellom de faste måltidene, men å holde streng diett og spise uregelmessig er noe helt annet.
Tenåringen Mary innrømmet: «Jeg ville gå ned et par kilo og bestemte meg for å holde diett. For å gå ned litt til kuttet jeg ut måltidene. Vennene mine sa riktignok til meg: ’Å, nå er du tynn — du har virkelig gått ned!’ Men hver gang jeg så meg i speilet, syntes jeg at jeg var som jeg alltid hadde vært. Jeg kunne merkelig nok ikke se noen forskjell og syntes fremdeles at jeg var svært overvektig. Men det tok ikke lang tid før jeg var blitt nokså syk.» Hva sier moren hennes? «Hvis den andre datteren min skulle komme til meg og snakke om diett, ville jeg ikke ta det så lett. Jeg ville ta henne for meg og si: ’Vi får sette opp en diett sammen.’ På den måten kunne jeg sørge for at hun likevel fikk den næringen hun trenger. Problemet er at da Mary hadde anorexia nervosa, var det helt umulig å snakke fornuft med henne.» Hva er det så som går galt?
Av grunner som en fremdeles ikke forstår fullt ut, er, det slik at når kroppen først har nådd et visst stadium av underernæring, kan underlige ting skje. Hos en ung pike opphører menstruasjonen. En liten stund senere kan det begynne å vokse ekstra hår på armene og leggene, mens hun føler seg frastøtt av mat og har et overveldende ønske om å holde seg tynn. I begynnelsen er også en kunstig vitalitet fremherskende. Og noe som Marys mor oppdaget for sent, er at uansett hvor mye en snakker, klarer en ikke å overbevise pasienten (for på dette stadium er hun blitt en pasient) om at hun oppfører seg unormalt, eller at helsen hennes — kanskje til og med livet hennes — er i fare.
Hvordan kan du vite om en som står deg nær, har anorexia nervosa? Et påfallende vekttap er et tegn å være på utkikk etter, men merkelig nok er det ikke alltid så lett å legge merke til det. Hvorfor ikke? Fordi de som har denne sykdommen, ofte gjør seg store anstrengelser for å skjule tilstanden både for seg selv og for dem som prøver å hjelpe dem. Ved å ta på seg mange lag med klær eller gå med noe i lommene som veier tungt, bedrar de seg selv på en måte som er vanskelig for deres venner å forstå. Noen går så langt som til å stikke fingeren i halsen for å kaste opp eller misbruker avføringsmidler, men dette er igjen noe som vanligvis skjer uten at omgivelsene merker det.
Mange tror at sykdommen er særegen for den vestlige verden, men det er ikke tilfelle. «Afrikanerne er blitt mestere i å etterligne andre kulturer,» sier dr. Daniel Kabithe i Kenya. «Hvis slanking er en mani i den vestlige verden, er også afrikanske kvinner offer for slankepress.» Dr. Kabithe trekker denne slutning av sine studier: «Anorexia nervosa blir fremkalt bevisst, og piken nekter å spise for å nå et bestemt mål.» Sykdommen kan være mer enn bare et spørsmål om mat. Følelser og stress spiller også en stor rolle.
Hvorfor rammer den stort sett ungdommer?
Ungdomstiden kan være en svært vanskelig tid, særlig i dag, da tenåringene står overfor mange uvanlige problemer og skuffelser. Hva har dette med anorexia nervosa å gjøre? Den engelske legen dr. Michael Spira sier om årsaken: «Det ser ut til at den mest sannsynlige forklaring er at piken egentlig er redd for å bli voksen. Ved å gå ned i vekt prøver hun å forhindre eller snu de forandringer som inntreffer i puberteten når det gjelder kroppens former og kjønnslige karaktertrekk, som hun forbinder med det voksne liv og det ansvar som hun er redd for å påta seg.»
Pasientens forhold til selve livet og til den nærmeste familie og miljøet er det som er av størst betydning når en skal vurdere sykdommen. Psykiateren dr. Joan Gomez sier i denne forbindelse: «Hormonforandringer er absolutt av underordnet betydning og ikke årsaken til anorexia nervosa. Årsaken er å finne i familien.»
Psykiateren R. L. Palmer støtter denne oppfatningen og skriver: «De ungdommene som får anorexia nervosa når de går ned i vekt, har hatt vanskelig for å mestre livet sitt, følelsene sine og særlig overgangen til et voksent liv. Disse vanskelighetene kan arte seg på mange forskjellige måter.» Hvilke vanskeligheter er det? Legg merke til hva to som har hatt sykdommen, sier:
«Sykdommen begynte for cirka fire år siden. De som eide det huset far hadde leid, kom tilbake fra utlandet, og det betydde at vi en tid var hjemløse. Far, mor, broren og søsteren min måtte bo på forskjellige steder, og vi så ikke så mye til hverandre.
Det er først nå, når jeg tenker tilbake på den tiden, at jeg forstår hvor bekymret jeg egentlig var på grunn av alt dette. Jeg følte meg svært usikker. Jeg sluttet å spise og havnet på sykehus. Og da jeg ville spise, klarte jeg ikke å gjøre det. Jeg ble tvangsfôret, men legene sier at den leddgikten jeg nå har, er et direkte resultat av anorexia nervosa forårsaket av stress.»
«’Så tykk du er blitt!’ ’Nå har du virkelig lagt på deg!’ Sanne ord som ble sagt mest for spøk, men i mine tenåringsører traff de et ømt punkt.
Da jeg var 16 og var ferdig med skolen, virket det som om de lykkeligste, mest fremgangsrike og penest kledde pikene var de som var slanke. Jeg, som var så sjenert og tilbakeholden, syntes at det var et mål å arbeide mot, så jeg begynte å slanke meg. Men snart hadde jeg gått mye lenger enn den egentlige dietten foreskrev. Jeg hoppet over måltider og kuttet ut mat for å gå enda mer ned i vekt. Sulten var uutholdelig, men det at jeg på en eller annen måte klarte å ignorere denne følelsen og til slutt seiret over den, gav meg stor tilfredshet.
Jeg ble svakere og svakere, helt til det var med største vanskelighet at jeg klarte å gå opp trapper. Selv det å løfte en pute ble en stor byrde for meg. Anorexia nervosa hadde slått til. Det tok fem lange, vanskelige år å bli frisk.
Det var naturligvis også problemer hjemme da jeg var i tenårene, men jeg vet nå at mye skyldtes den måten jeg reagerte på når noen kom med bemerkninger om mitt valpefett. Jeg vil derfor si: Kom aldri, aldri med personlige kommentarer til en tenårings vekt, figur eller størrelse! Du kan gjøre større skade enn du kan forestille deg.»
Kjærlighetssorg, et mindreverdighetskompleks, press foran eksamen, anstrengelser for å «komme seg fram» i verden, forsøk på å leve opp til visse normer som foreldrene eller andre med myndighet har fastsatt — alt dette og mye annet kan føre til at en som er usikker, får anorexia nervosa. Alle terapier kan ha sin verdi når det gjelder behandling av symptomene (og det er tilrådelig å søke legehjelp så snart som mulig), men til syvende og sist avhenger det av den syke selv om hun eller han skal bli frisk. Hvordan? Følg disse forslagene:
[Uthevet tekst på side 25]
Femten av 100 i Storbritannia som har anorexia nervosa, dør av sykdommen
[Uthevet tekst på side 26]
Alle terapier kan ha sin verdi for behandlingen av symptomene, men hvorvidt den syke skal bli frisk, avhenger egentlig av henne eller ham selv
[Ramme på side 27]
Noe av det en ikke må og må gjøre
IKKE isoler deg. Det er så lett å bli innadvendt. Det er så lett å komme bort fra den vei som fører til moden, voksen tenkning. Det var en svært vis mann som sa: «Den som omgås vismenn, blir vis» (Ordspråkene 13: 20) Skaff deg venner! Sett pris på å kunne ha en fortrolig venn!
IKKE føl at du må følge alle moteluner. De kristne er ingen del av verden. Hvis du står helt alene i et prinsippspørsmål, så se på din stilling som et tegn på styrke. — Johannes 17: 16, 17.
FINN noe oppbyggende å gjøre, fortrinnsvis noe som er til hjelp for andre. Jesus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» Når du gjør noe for andre, vil du ikke tenke så mye på deg selv. — Apostlenes gjerninger 20: 35
VÆR klar over at Skaperen, Jehova Gud, bryr seg om deg. Hvis du vender deg til ham i bønn, kan han gi deg «den kraft som er over det normale» når du har behov for det. — 2. Korinter 4: 7, NW.
VÆR klar over at andre som har hatt anorexia nervosa, er blitt friske. Det kan også du bli. Men det avhenger for en stor del av at du tenker positivt.