Når maten blir din fiende

Når Jean tenker tilbake på tenårene, ser hun levende for seg hvordan hun ble ertet og gjort narr av. Hva var grunnen? Hun var den høyeste og største jenta i klassen. Men det var ikke alt. «Noe som var enda verre enn å være stor, var at jeg var sjenert og sosialt ubehjelpelig,» sier Jean. «Jeg var ofte ensom og ville så gjerne passe sammen med andre, men for det meste følte jeg meg utenfor.»

Jean var overbevist om at det var størrelsen hennes som var årsaken til alle problemene, og at en slank, velformet figur ville være løsningen på alt. Ikke det at hun var tykk. Langt ifra, med en høyde på 183 centimeter og en vekt på 66 kilo var hun ikke overvektig. Likevel følte hun seg tykk, og da hun var 23 år, bestemte hun seg for å gå ned i vekt. Hun tenkte: «Når jeg blir tynn, vil andre ha lyst til å være sammen med meg. Endelig vil jeg føle meg akseptert og spesiell.»

«Den slags tåpelige logikk gjorde at jeg i tolv år var fanget i en felle ved navn anoreksi og bulimi,» forteller Jean. «Jo visst ble jeg tynn, så tynn at jeg holdt på å dø, men i stedet for å skape meg et lykkelig liv ødela jeg helsen min og påførte meg selv mer enn ti års depresjoner og lidelser.»

JEAN er ikke alene. Ifølge ett overslag får hver 100. amerikanske kvinne anoreksi som tenåring eller ung voksen, og tallet på bulimikere er kanskje tre ganger så høyt. «Jeg har arbeidet på skoler og universiteter i mange år,» sier dr. Mary Pipher, «og jeg kan ved selvsyn konstatere at det er flere enn noensinne som lider av spiseforstyrrelser.»

Det er dessuten høyst ulike personer som blir rammet. Tidligere antok man at spiseforstyrrelser var et problem som bare forekom i velstående hjem, men nå regner man med at dette er alminnelig utbredt blant alle etniske grupper og i alle samfunnslag. Selv tallet på menn som får denne diagnosen, er på vei oppover.

Det som er spesielt urovekkende, er at gjennomsnittsalderen på dem som behandles for spiseforstyrrelser, ser ut til å gå ned. «Det finnes jenter som er yngre enn ti år, ja så unge som seks år, som blir lagt inn på sykehus for å få behandling,» sier Margaret Beck, som er fungerende direktør for et senter for spiseforstyrrelser i Toronto. Hun tilføyer: «Det er fremdeles snakk om et lite antall, men det er økende.»

Alt i alt er det millioner som blir rammet av spiseforstyrrelser — først og fremst jenter og unge kvinner.a «De tenker ikke på mat og bruker ikke mat på samme måte som folk flest gjør,» sier sosialarbeideren Nancy Kolodny. «I stedet for å spise når de er sultne, spise for å få næring og holde seg friske, spise for smaksopplevelsens skyld eller spise for å ha en hyggelig stund sammen med andre får de et høyst underlig forhold til mat og gjør ting som ikke blir betraktet som ’normale’ — som å gjennomføre besynderlige ritualer før de gir seg selv lov til å spise, eller å føle behov for å få maten ut av kroppen like etter at de har spist den.»

La oss se nærmere på to vanlige spiseforstyrrelser: anoreksi og bulimi.

[Fotnote]