Jeg lærte å leve sammen med en alkoholiker

DET eneste mannen min gjorde i ukevis, var å drikke dag og natt. Han ble døddrukken, våknet og begynte så å drikke igjen. Han hadde fått sparken, og vår økonomiske situasjon ble verre for hver dag som gikk. Han fikk dårligere helse, og jeg var ikke sikker på hvor lenge han hadde igjen å leve. ’Hvordan skal alt dette ende?’ spurte jeg meg selv.

Før jeg forteller hvordan det gikk til slutt, skal jeg fortelle hva det var som førte til at vårt liv nådde et slikt kritisk punkt.

Jeg møtte mannen min på en dansetilstelning i 1947. Han hadde allerede drukket da han kom. Før kvelden var omme, hadde han danset på bordet. Senere den samme uken kom han for å besøke meg. Denne gangen var han edru, og jeg likte veldig godt å være sammen med ham. Vi hadde mye til felles, så vi fikk fast følge.

Den kvelden han fridde, hadde han en brennevinsflaske med seg, men han var ikke beruset. Vi snakket lenge om hvor alvorlig det er å gifte seg og stifte familie. Jeg fortalte ham at jeg ikke aktet å leve sammen med en alkoholiker. Da kastet han flasken og bedyret at han hadde tatt sin siste drink. Jeg var så lykkelig!

Men ikke lenge etter at vi hadde giftet oss, begynte han å drikke igjen. I årene som fulgte, ble jeg mer og mer redd for ham. Han var så uberegnelig. Han var som en vulkan like før et utbrudd.

Han fortsatte ikke bare å drikke mye, men han begynte også å spille om penger på arbeidet, noe som førte til alvorlige økonomiske problemer. Vi kranglet hver eneste lønningsdag. Han ville gi meg mindre og mindre penger, slik at han kunne drikke mer og mer. Inkassatorer ringte støtt og stadig.

’Hvordan kan han behandle meg på denne måten og likevel si at han elsker meg?’ undret jeg. Siden jeg hadde en deltidsjobb, kunne jeg iblant skaffe de pengene som måtte til for å betale regningene.

Noen ganger greide jeg ikke å holde meg. Jeg sa: «Kan du ikke se hva det er du gjør? Datteren din og jeg er nervevrak!»

«Du overdriver!» snerret han tilbake. «Jeg har bare tatt et par drinker. Jeg drikker ikke engang en flaske i uken.» Egentlig drakk han en flaske om dagen!

Mitt sinn var fylt av motstridende tanker. Ved én anledning kunne han gi meg blomster eller konfekt. ’Han elsker meg likevel!’ Så fikk jeg skyldfølelse på grunn av alt det fæle jeg hadde tenkt om ham. Siden han var så hyggelig, måtte det være min skyld at han drakk. Slik tenkte jeg. Om jeg bare kunne forandre meg, så ville han kanskje ikke drikke så mye.

Han lovte rett som det var å skjære ned på forbruket, og etter noen få dager var jeg sikker på at han ved min hjelp kunne slutte å drikke. Men i slutten av uken tok han igjen det forsømte — han drakk mer enn noensinne. Jeg syntes alt så håpløst ut.

Han gikk til Anonyme alkoholikere (AA) flere ganger. De snakket om alkoholisme, men han syntes at han ikke trengte å høre om det. Han mente at problemene var i hjemmet. Der brast håpet mitt igjen. Jeg følte det som om jeg var fanget i en felle, og jeg ble sint.

Jeg hadde alle slags følelser — glede, skyld, selvhat, sinne og bitterhet. Jeg næret også hat til ham og skulle ønske at han ville reise ifra meg, men jeg var også redd for at han kanskje kom til å gjøre det. Alt virket håpløst.

Etter at jeg hadde prøvd å mestre alt dette i en årrekke, mistet jeg helt kontrollen over meg selv. En dag jeg var fortvilt, satte jeg meg inn i bilen og begynte å kjøre på måfå. Jeg havnet ved en elv. Den var så rolig og fredelig. Mens jeg satt der på elvebredden, tenkte jeg på hvor håpløs situasjonen min var. Den ro som preget elven, virket som en magnet. Om jeg bare kunne gli ned i vannet . . .

Plutselig hørte jeg at noen ropte på meg. En kvinne som bodde i nærheten, hadde sett meg og var kommet for å se om det var noe i veien med meg. Da satte jeg meg inn i bilen og kjørte hjem.

Ikke lenge etterpå ble forholdene verre. Mannen min begynte å snakke om å ta livet av seg, og han beskrev til og med for meg hvordan han skulle gjøre det. «Du kommer til å få det bedre uten meg,» sa han. På en måte var jeg glad for å høre det, men samtidig var jeg helt ute av meg!

Neste morgen visste jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg satte meg i forbindelse med AA, og de sa jeg skulle kontakte en kvinne i nabolaget som hadde vært oppe i noe lignende. Hun anbefalte en gruppe på stedet som bestod av folk som hadde en alkoholiker i familien. Så jeg gikk på noen møter.

De hjalp meg til å forstå at jeg ikke kunne klandre meg selv for at mannen min drakk. Han hadde begynt med det før jeg ble kjent med ham. De som var på møtene, så ut til å ha kontroll over seg selv. De var muntre og drøftet åpent sine følelser. De tok en dag om gangen. Det var det jeg måtte gjøre! Og selv om problemene ikke forsvant, måtte jeg innse at hver dag hadde nok med sine egne bekymringer. Jeg kunne huske det Jesus sa i Matteus 6: 34: «Vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.»

Samtidig virket det som om noen av kvinnene der fortsatt var bitre og sinte på mennene sine. De klaget på dem og beskrev de feilene de hadde. Jeg var ikke med på det og sa ingenting.

Men mens jeg hørte på at de snakket om å leve med en alkoholiker, lærte jeg mye som hjalp meg. Det viktigste jeg lærte, var dette: Jeg skulle ikke unnlate å fortelle mannen min hvilke følger det fikk at han drakk, noe jeg hadde unnlatt å gjøre. Isteden måtte jeg få ham til å innse hva slags problemer han skapte ved å drikke. Det krevde stor styrke å slutte å tenke negativt etter så mange år, men jeg var fast bestemt på å gjøre det. Jeg begynte å følge de forslagene jeg hadde fått.

Ikke så lenge etter dette bød det seg en anledning. Vi måtte sitte barnevakt for barnebarnet vårt, som var sykt og hadde feber. Siden jeg måtte ut en stund, bad jeg mannen min se etter gutten. Jeg ringte ham fra arbeidet og sa at han ikke måtte drikke. Han forsikret meg om at han skulle passe godt på gutten.

Like etter at jeg hadde gått, ringte datteren vår hjem for å høre hvordan det var med gutten. Til hennes overraskelse var det den lille gutten som tok telefonen. «Bestefar sover,» forklarte han. Hun ble helt redd! «Rusk i ham og prøv å få ham til å våkne.» Men barnebarnet vårt greide ikke å vekke bestefar — han var døddrukken. Da la datteren vår på røret og fortet seg hjem til oss.

Omtrent en time senere, etter at jeg hadde kommet hjem, kom han endelig til seg selv igjen. Han lurte på hvorfor vi ikke hadde vekket ham. Siden han fortsatt var beruset, sa vi ikke stort. Hadde det vært før, hadde jeg ikke gått noe lenger med saken. Jeg hadde vært altfor redd til å si noe. Men nå visste jeg at jeg ikke kunne unnlate å fortelle ham om de følger det fikk at han drakk. Han måtte få vite hva det var som hadde skjedd. Så neste morgen forklarte jeg akkurat hva det var som hadde hendt. «Er du klar over hva som kunne ha skjedd med det lille barnebarnet vårt?» spurte jeg. Det gikk ganske sterkt inn på ham. «Jeg kunne ha drept gutten,» tilstod han.

Likevel drakk han en hel kveld noen måneder senere. Men da han stod opp dagen etter, bad han meg kjøre ham til sykehuset. Han greide det ikke lenger. Jeg fikk ham til å ringe legen og treffe en avtale. Han ble innlagt på sykehuset, og han var under behandling i to måneder.

Det er gått flere år siden dette hendte, og nå har vi det stadig bedre sammen. Det har ikke vært lett for noen av oss. Vi må hele tiden passe på vår tenkemåte og våre motiver.

Det er også noe annet som har vært til stor hjelp for meg — mitt forhold til Jehova. Det har hjulpet meg slik at jeg ikke lenger er bitter og sint, for jeg visste at Jehova ikke fant behag i slike følelser, uansett hva mannen min hadde gjort. (Kolosserne 3: 13, 14) Hvor godt var det ikke å vite at Jehova er en kjærlig og barmhjertig Far som ikke leter etter feil hos oss! Dette gjør at jeg ikke lenger plages av skyldfølelse. — Salme 103: 9—12; 130: 3, 4.

Jeg bad dag og natt, og han gav meg av sin ånd og styrket meg. Ved at jeg regelmessig snakket med andre om min kristne tro, kunne jeg holde mitt håp levende. Jeg er også dypt takknemlig for de kristne møtene som jeg går på, og for det kristne samfunn som består av kjærlige brødre og søstre. Uten dem tror jeg ikke at jeg kunne ha greid å holde ut.

Jeg et selvsagt glad for at jeg lærte å leve med en alkoholiker. Når det gjaldt bekymringer, var det en stor hjelp å lære å ta en dag om gangen. Jeg hadde spesielt nytte av å lære at jeg ikke skulle unnlate å la mannen min få føle hva det at han drakk, førte til. Jeg vet ikke hva som kunne ha skjedd, hvis jeg ikke hadde fått en slik forståelse. — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 23]

Jeg måtte få ham til å innse hvilke problemer han skapte i sitt liv ved å drikke

[Bilde på side 22]

Det viktigste jeg lærte, var at jeg ikke skulle unnlate å fortelle mannen min hvilke følger det fikk at han drakk, noe jeg hadde unnlatt å gjøre