Alkoholikere blir hjulpet
Hans fortelling
TALLENE på telefonen begynte å flyte sammen, mens jeg strevde med å slå mitt eget telefonnummer. De fem pillene som jeg tidligere hadde tatt, begynte nå å virke for alvor. Mens jeg klamret meg til apparatet i telefonkiosken, hørte jeg mors stemme i telefonen: «Hallo. Hvem er det?»
«Det er meg,» sa jeg med sløret stemme, mens jeg forsøkte å konsentrere meg så godt jeg kunne. «Jeg kommer ikke hjem i kveld; jeg skal overnatte hos en venn.» Hvert eneste ord innebar en kamp. Det var som om tungen veide ti kilo.
«Å, nei!» utbrøt mor. «Du har tatt piller igjen! Du er stein.»
Jeg la på røret og sjanglet bort til bilen min. Jeg skulle ikke overnatte hos noen venn. I stedet hadde jeg tenkt å kjøre ut til stranden. Mens jeg kjørte, ble jeg plutselig klar over at jeg befant meg på den gale siden av veien, som var en større motorvei. Den motgående trafikken klarte så vidt å styre unna da jeg kjørte over midtrabatten og inn på veien som førte til stranden. Jeg parkerte bilen og sov til neste morgen.
Dette er bare én episode som viser hvordan alkoholismen nesten kostet meg livet. ’Men hva har piller med alkoholisme å gjøre?’ spør du kanskje. På det tidspunktet forstod ikke jeg det heller. Men jeg skulle bli klar over det ved egen erfaring.
La meg først gi deg noen bakgrunnsopplysninger: Jeg begynte å ta piller mens jeg var tenåring. Jeg begynte med å stjele beroligende tabletter som min mor hadde mange av. Et par år senere ble jeg gjennom en arbeidskamerat gjort kjent med seco-barbital, et beroligende middel som har en meget sterk virkning. Nå kunne jeg ta færre piller og likevel oppnå den samme virkningen. Mor og far hadde naturligvis advart meg mot heroin og marihuana. Men de pillene som jeg tok, var ikke så farlige — trodde jeg.
Innen ett år var jeg blitt avhengig av pillene. Jeg tok 30 piller om dagen.
Det var ikke det at jeg ønsket å være «høy» hele tiden.a Jeg måtte ha pillene for overhodet å kunne fungere. Dersom jeg ikke tok dem, ble jeg fryktelig nervøs og urolig, og jeg begynte å skjelve ukontrollert.
Etter å ha ødelagt flere biler og blitt arrestert sørget mine foreldre for at jeg ble innlagt på sykehus for å få behandling. Der ble jeg sakte, men sikkert avvent. Smertene var ubeskrivelige. Jeg fikk hallusinasjoner, og jeg begynte å skjelve, og jeg ble slått av en forferdelig, ugrunnet redsel. Et eksempel: Ettersom min venninne ikke hadde telefon og hun ikke kunne ringe til meg, avtalte vi på forhånd at hun på et bestemt tidspunkt skulle vente i en telefonkiosk som jeg skulle ringe til. Men jeg var alltid redd, ja, fryktelig redd, for at hun ikke skulle være der når jeg ringte.
Etter omkring tre uker ble jeg utskrevet fra sykehuset, klar til å begynne på nytt. ’Mine problemer er over nå,’ tenkte jeg. I virkeligheten var mine problemer langt fra over.
Jeg begynte å drikke. Til min store overraskelse kunne jeg helt fra begynnelsen av konsumere store mengder alkohol uten å bli full. Men det tok ikke lang tid før jeg begynte å bli mer og mer deprimert. Jeg ble gjentatte ganger slått av en fryktelig redsel. Da var jeg redd for å kjøre bil og til og med for å snakke med andre. Jeg skalv på hendene og kaldsvettet. Noen dager var det bare så vidt jeg klarte å komme meg på arbeid, skjelvende og redd. Andre dager klarte jeg det ikke. Jeg var forvirret og paranoid — et fysisk og mentalt vrak. En dag ringte jeg så til sjefen og fortalte ham at jeg ikke kunne komme på arbeid. Han sa da: «Du vet det betyr at du får sparken.»
«Jeg vet det, men det er ikke noe jeg kan gjøre ved det. Jeg tror jeg har fått nervesammenbrudd.» Jeg la på røret, og få minutter senere ringte telefonen.
Det var sjefen. «Det er meg knekkende likegyldig hvordan du gjør det,» sa han, «men se og kom deg ned til legekontoret vårt — straks!»
Det gjorde jeg. Jeg forklarte legene at jeg tidligere hadde tatt beroligende midler, og at jeg trodde jeg hadde et nervesammenbrudd.
«Fred, du har ikke fått nervesammenbrudd,» sa en av legene. «Du er alkoholiker.»
«Men det er umulig,» protesterte jeg. «Jeg drikker jo bare tre — fire øl hver kveld.»
«Det er ikke mengden du drikker, som teller, men hvilken virkning alkoholen har på deg. Problemet ditt er at du lett blir fysisk avhengig. Du må lære å leve et liv uten noen former for rusgifter — verken alkohol eller piller. Du må lære å være glad og tilfreds uten å bruke rusgifter.»
Så sendte han meg til en alkoholikerklinikk, og der var jeg i flere måneder. Der lærte jeg mye om alkoholisme. For eksempel fikk jeg vite at som alkoholiker måtte jeg unngå alle former for beroligende midler. Det spiller ingen rolle om de er i flytende form (alkohol) eller i form av piller. Virkningen i en alkoholikers kropp er omtrent den samme. På klinikken lærte jeg også betydningen av å ha et sunt kosthold, sørge for å få vitaminer, leve et ordnet liv og vise selvdisiplin.
Men det som først og fremst hjalp meg til å overvinne mitt problem, var legens ord: «Du må lære å være glad og tilfreds uten å bruke rusgifter.» En alkoholiker er fryktelig nervøs, skjønner du. Han bekymrer seg for alt. Men gjennom studium av Bibelen har jeg lært å være «glad og tilfreds uten å bruke rusgifter». Jeg hadde riktignok noe bibelkunnskap fra før. Men på grunn av et mer inngående studium av Bibelen har jeg lært å kjenne Jehova Gud. Jeg har kommet i et nært forhold til ham — som et barn til sin far. Jeg kan kaste mine bekymringer på ham, slik at jeg ikke behøver å engste meg unødig. (Matteus 6: 34) Jeg har også kommet inn i et samfunn av medkristne, som behandler meg som et familiemedlem. Jeg setter stor pris på deres kjærlighet og støtte.
Jeg er selvfølgelig klar over at jeg må holde meg helt borte fra alkohol og beroligende piller. Det har nå gått mange år. Men jeg er virkelig tilfreds og lykkelig. Jeg har min Gud, Jehova, min familie og kjærlige kristne brødre og søstre. Hva mer kan en ønske seg? — Innsendt.
Hennes fortelling
Jeg drakk alkohol i selskapelige samvær, men etter det jeg kan huske, hadde min mann og jeg sjelden alkohol i huset, unntatt ved spesielle anledninger. Men lite ante jeg at etter hvert som jeg fortsatte å drikke, ble kroppen trent opp til å tåle stadig mer, og til slutt var jeg avhengig av alkohol for å kunne fungere.
Drikkingen forårsaket gradvis en veldig forandring i min personlighet. Jeg ble aggressiv og brutal. Jeg slo barna mine og trodde jeg var i min fulle rett til å gjøre det. Når jeg nå ser tilbake på den tiden, forstår jeg at jeg i virkeligheten var sint på meg selv. Jeg ble paranoid og mistenksom. Når jeg kom inn i et rom hvor to snakket sammen, var jeg overbevist om at de snakket om meg fordi de ikke likte meg. Barna forsøkte å berolige meg ved å si: «Mamma, vi er glad i deg.» Men jeg var sikker på at de ikke var glad i meg.
Den forferdelige kampen som foregikk inne i meg, er ubeskrivelig. Hver gang jeg hadde drukket for mye, lovte jeg meg selv: «Jeg skal aldri gjøre det mer.» Men jeg gjorde det — om og om igjen.
Venner som jeg stolte på og hadde respekt for, rådet meg til å kutte ned på forbruket og å være måteholden. Jeg gjorde alt som jeg trodde kunne hjelpe meg til å få kontroll over drikkingen. Jeg flyttet til et annet sted og trodde det ville hjelpe. Deretter ble jeg overbevist om at løsningen var å drikke andre typer alkoholholdige drikker, og jeg begynte derfor å drikke vin. Men uansett hva jeg forsøkte, var jeg ikke i stand til å redusere eller kontrollere forbruket.
Årene gikk, og jeg fortsatte å drikke i smug og konsumerte større mengder enn noen kunne ane. Du skjønner, jeg fungerte bra når jeg var påvirket av alkohol. Jeg klarte å gjøre arbeidet mitt og ta hånd om familien og huset — så lenge jeg hadde alkoholen. Jeg ble en mester i å gjemme flaskene for familien. Flaskene i barskapet i stuen var bare en fasade. Familien helte alkoholen i vasken, eller de tynnet den ut med vann. Men jeg hadde gjemt unna andre flasker. Ja, på et tidspunkt hadde jeg 25 flasker gjemt forskjellige steder i huset — på badet, i garasjen, i bilen, i lintøyskapet, i håndvesken min og i komodeskuffene mine.
På dette tidspunktet hadde jeg problemer med å sove om natten. Det var ikke nok å drikke alkohol for å falle i søvn. Derfor gikk jeg til legen og fikk en resept på sovepiller. (Jeg fortalte ham ikke om mine drikkevaner.) Hver kveld tok jeg pillene sammen med alkohol for å få sove.
Til tross for alt dette klarte ikke familien å overbevise meg om at jeg var en alkoholiker. «Se på meg!» sa jeg for å forsvare meg. «Jeg er ingen lassis! Jeg har oppdratt barna samtidig som jeg har hatt arbeid. Hvordan kan dere tro at jeg er så fryktelig?»
Så en kveld oppdaget jeg at jeg hadde glemt å skaffe meg ny forsyning av alkohol. I omkring åtte år hadde jeg vært avhengig av den og pillene mine for å få sove. Det viste seg å bli den frykteligste natten i hele mitt liv. Jeg hadde hallusinasjoner og hørte merkelige ting. Jeg innbilte meg, ja, faktisk overbeviste meg selv om, at noen ville drepe meg. Etter hvert som natten gikk, ble det verre og verre. Jeg var sikker på at jeg ville være død før morgenen kom.
Men neste morgen gikk jeg straks av sted for å kjøpe alkohol. Jeg helte drinkene i meg. Hvilken forandring! Jeg følte at jeg plutselig fikk kontroll over meg selv igjen. Men senere på dagen mistet jeg fullstendig kontrollen over meg selv. Jeg slo min datter meget stygt. Nå måtte jeg erkjenne at jeg hadde behov for profesjonell hjelp, og sa meg villig til å bli innlagt på en alkoholikerklinikk. Men jeg trodde fortsatt ikke at det var alkoholen som var mitt problem! Jeg var sikker på at jeg var i ferd med å miste forstanden, og at det var grunnen til at jeg måtte drikke.
«Drikker du?» spurte rådgiveren på klinikken meg.
«Ja, men jeg drikker ikke så mye,» forsvarte jeg meg. Så viste han meg en oversikt over forskjellige symptomer på alkoholisme og bad meg om å krysse av for dem som passet på meg. Da jeg var ferdig, begynte jeg å tenke: ’Kanskje jeg er alkoholiker.’ Jeg ble redd.
Under mitt tre måneder lange opphold på klinikken lærte jeg mye om alkoholisme og om hvordan den hadde forandret meg. Da jeg møtte andre alkoholikere som fikk behandling, og hørte det de hadde å fortelle, ble jeg klar over at de hadde det på samme måte som meg.
Men mitt behandlingsprogram, som fortsatt pågår, innebærer også noe annet som har vært til stor hjelp for meg. Klinikken skrev følgende om meg i et brev: «Hennes religion har hjulpet henne til å oppnå større likevekt i sitt behandlingsprogram.» Du skjønner, som et av Jehovas vitner overværer jeg regelmessig møter hver uke, hvor jeg lærer å anvende bibelske prinsipper. Det har gjort det mulig for meg å være glad og tilfreds uten å drikke. Og fordi jeg deler de vidunderlige ting jeg har lært ut fra Bibelen, med andre, har jeg oppnådd enda større glede og tilfredshet.
Etter hvert som jeg har kommet i et nærere forhold til Jehova Gud, har jeg personlig erfart sannheten i det som står skrevet i Filipperne 4: 6, 7: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har å be om, fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» Ja, «Guds fred, som overgår all forstand» hjelper meg til å ta EN DAG AV GANGEN mens jeg er under behandling. — Innsendt.
[Fotnote]
a Beroligende midler kan få en til å føle seg «høy» i den forstand at en blir langt mindre engstelig, de hjelper en til å slappe av og til å føle seg mindre urolig enn tidligere.
[Uthevet tekst på side 10]
«Dersom jeg ikke tok dem, ble jeg fryktelig nervøs og urolig»
[Uthevet tekst på side 10]
«Du må lære å være glad og tilfreds uten rusgifter,» forklarte legen
[Uthevet tekst på side 12]
«Jeg lovte meg selv: ʼJeg skal aldri gjøre det mer.ʼ Men jeg gjorde det — om og om igjen!»