En mor forteller
VI VAR i midten av 20-årene, og vi skulle snart bli foreldre. Som vi gledet oss til dette barnet! Jeg passet nøye på hva jeg spiste, gikk regelmessig til svangerskapskontroll og gjorde alt hva jeg kunne for at barnet skulle bli normalt og friskt.
Da veene begynte, drog vi forventningsfulle til sykehuset. Men hvor lenge måtte vi ikke vente! Etter at det hadde gått over et døgn, var legen redd for at barnet begynte å vise tegn på stress, og ordinerte medikamenter for å stimulere veene.
Jeg våknet flere timer senere og fikk vite at vi hadde fått en liten pike. Hvor begeistret var vi ikke da vi så Jessica for første gang! Vi la imidlertid merke til at hun var svært rød i huden — mye rødere enn andre nyfødte. Legene forsikret oss om at hun var frisk og normal. Den røde hudfargen var en midlertidig tilstand som skyldtes den vanskelige fødselen.
De første tre månedene med et hvilket som helst spedbarn kan være en stor påkjenning. Men når det gjaldt Jessica, syntes hun å skrike i svært lange perioder av gangen. Legen bagatelliserte det og sa: «Hun vil komme over det.» Da Jessica var omkring seks måneder, begynte hun å krabbe. Hun var full av energi og beveget seg raskt fra én ting til en annen. De som iakttok henne, sa ofte: «Jeg får hodepine bare av å se på henne.»
Da Jessica var nesten to år, ble det verre. Hun falt til stadighet og slo seg. Hun tok lett til tårene og ofte uten noen tilsynelatende grunn. Måltidene var vanligvis en tårefylt opplevelse. Det verste var raserianfallene. «Hvorfor?» spurte vi. «Var det bare fordi vi sa: ’Du får ikke mer kake’?»
Hennes oppførsel kunne imidlertid også av og til vekke munterhet. Da vi en gang var inne i et stormagasin, kom hun seg inn i et utstillingsvindu, tok klærne av en utstillingsdukke og begynte å bære den bort! ’Men hvorfor finner hun på slike ting?’ spurte vi oss selv.
Så var det alle uhellene hjemme. Hun laget alltid et forferdelig rot. Jeg begynte å få tynnslitte nerver. Hvordan skulle jeg kunne holde tritt med dette barnet, som bare var to år, men som ikke falt i søvn før midnatt og stod grytidlig opp? Også utenforstående som så henne, sa: «Hun er sannelig ikke lett å styre.» Vi forsøkte å være bestemt, men hvorfor var det ikke noe som virket?
Er hun hyperaktiv?
Omtrent på denne tiden fortalte en venninne som var på besøk, og som så hvordan vi hadde det, at sønnen hennes var hyperaktiv, og hun spurte om vi noen gang hadde tenkt på å oppsøke en lege som var spesialist i behandling av hyperaktive barn. Hun var overbevist om at gutten hennes var blitt hjulpet, og hun oppfordret oss til å gjøre noe.
Var det mulig at Jessica var hyperaktiv? spurte vi oss selv. Vi ønsket ikke å trekke forhastede slutninger. Men etter en lengre samtale med legen og etter at det var blitt foretatt visse observasjoner av Jessica, ble det ganske riktig stilt den diagnosen at hun var hyperaktiv. Legen anbefalte at hun fikk mat uten sukker, og at hun skulle ha visse vitaminer. Han mente at mangelen på forskjellige næringsstoffer i kroppen hennes forårsaket en kjemisk ulikevekt som fremkalte hyperaktivitet.
Når vi tenkte over det, hadde vi i lang tid lagt merke til at når Jessica hadde spist en bestemt slags mat, særlig noe som inneholdt «tomme kalorier», virket det som om hun fikk en overladning med energi. Vi følte at det nå omsider var noe vi kunne gjøre. Vi begynte å skrive ned hva hun spiste, og hvordan hun oppførte seg etterpå. Det så ikke ut til at det bare var sukker som var skyld i tilstanden. En del matvarer som inneholdt sukker, så ikke ut til å ha noen virkning på henne.
En tid senere kom vi over en avisartikkel om en allergolog og en bok han hadde skrevet om hvordan kunstige farge- og smaksstoffer i matvarer var blitt knyttet sammen med hyperaktivitet. Vi syntes dette hørtes mer spesifikt ut. Da vi leste boken, fant vi den svært fornuftig. Kunne det være dette som var Jessicas problem?
Vår mistanke så ut til å være korrekt. Når vi passet på at hun ikke fikk i seg kunstige farge og smaksstoffer, gav det oppsiktsvekkende resultater. Jessica ble mye roligere. Det var som om hennes motor, som før hadde arbeidet under høytrykk i forhold til kroppen hennes, nå var kommet ned i et normalt tempo.
Det skulle ikke være så vanskelig å unngå kunstige farge- og smaksstoffer, trodde vi — inntil vi begynte å lese etikettene på forskjellige matvarer. Slike stoffer finnes i nesten alt! Og når en dessuten av og til spiser ute på restaurant eller hjemme hos venner, er det ingen lett oppgave. Det hendte imidlertid at Jessica kunne spise slike tilsetningsstoffer uten at det skjedde noe. Det viste seg at hun ikke var allergisk overfor alle slags kunstige farge- og smaksstoffer.
Problemer på skolen
Tiden gikk. Da Jessica var fire og et halvt år, kom hennes bror, Christopher, til verden. Vi mente nå at vi endelig kunne slå oss til ro og leve et mer normalt liv. Andre la merke til forandringen i Jessicas oppførsel. For første gang begynte vi å se hennes virkelige personlighet komme til uttrykk.
Nå dukket det imidlertid opp en ny side av saken. Vi visste allerede at Jessica var svært klosset. Hun falt ofte og sølte til stadighet. Hun var alltid full av skrammer og blå merker. Men snart skulle hun begynne på skolen. Vi var bekymret. Hvorfor var det så vanskelig for henne i en alder av fem år å holde i en fargeblyant og fargelegge en tegning? Ville hun få problemer med å lære?
Skolen begynte. Jessica var opprømt og glad og ivrig etter å lære. Og så begynte all fargeleggingen, klistringen og klippingen som følger med førskolen. Men det ble snart tydelig at hun hadde problemer med disse ferdighetene.
Vi arbeidet mye med henne hjemme. Dette var ofte anstrengende og slitsomt, både for henne og for oss. Da det første skoleåret var slutt, tenkte vi: Hvorfor er det så vanskelig for et ellers oppvakt barn å lære å skrive alfabetet? Noe annet som var en gåte for oss, var: Hvorfor stavet hun alltid navnet sitt Jesscia? Og hvorfor byttet hun ofte om på bokstavene, for eksempel b og d?
I første klasse gjorde Jessica hurtige fremskritt på visse områder. Hun syntes å ha lett for å lese, men var svært svak i regning og rettskrivning. Det virket merkelig at hennes skriftlige oppgaver enten var svært gode eller svært dårlige. Som en forklaring på det pleide hun å si: «Jeg fikk ikke tak i det,» eller: «Jeg kunne ikke se tavlen.»
Vi sørget straks for at hun ble underkastet en hørsels- og synsprøve, som til vår store overraskelse viste at både hørsel og syn var normalt. Situasjonen ble imidlertid bare verre. Hun hadde altfor ofte hodepine og magesmerter i tilknytning til skolen, og det var altfor mange situasjoner da hun gråt i klasseværelset og også når hun kom hjem.
Også hjemme la vi merke til at til tross for at hun nå var nesten sju år, måtte vi gjenta det vi ville ha henne til å gjøre, om og om igjen, fordi hun ikke hørte hva vi sa. Hun virket svært åndsfraværende. Skoene satt alltid på feil fot, og klærne hadde hun tatt på seg på vrangen eller bak-fram. Rekkefølgen av ukens dager var ubegripelig for henne, og hun kunne ikke skjelne mellom i går, i dag og i morgen.
I annen klasse ble Jessicas problemer på skolen enda verre. Hvordan kunne det ha seg at hun oppfattet ordene riktig én dag, og så under skriftlige prøver en annen dag byttet om på bokstavene og for eksempel skrev fra i stedet for far? I regning gikk det ikke bedre. Et slikt enkelt regnestykke som 2 + 2 = 4 fant hun liten eller ingen mening i. Læreren skrev stadig: «Dere må hjelpe Jessica hjemme.» Vi var fortvilt!
Har hun også manglende evne til å lære?
Ved et av våre mange besøk på skolen bad vi til slutt om å få snakke med den spesialisten som tok seg av barn med lærevansker. Vi fortalte om Jessica og hennes problemer. Det ble ordnet med en undersøkelse hos skolepsykologen. Vi ventet spent på resultatene.
De var avgjørende. Jessica hadde absolutt lærevansker. Hun hadde problemer både med høresansen og synssansen. Når det gjaldt å huske syns- og hørselsinntrykk, lå hun langt under gjennomsnittet, og hun hadde betydelige problemer med koordineringen av musklene.
Det var smertelig å bli stilt overfor disse kjensgjerningene, men vi godtok dem. Psykologen fortalte oss hva det de hadde funnet ut, betydde i Jessicas tilfelle. Hvis hun fikk den rette hjelp og spesiell opplæring, kunne hun lære det hun hadde gått glipp av på skolen, og med tiden ta igjen de øvrige elevene i klassen.
Det var en stor lettelse for oss. Hun hadde prøvd å følge med hele tiden! Det var ikke hennes skyld at hjernen tolket de signalene den fikk fra øynene og ørene, galt. For første gang forstod vi nå virkelig datteren vår.
Det har nå gått noen år siden det ble fastslått at Jessica har lærevansker. Det eneste vi beklager, er at verdifulle år gikk tapt fordi det tok så lang tid før vi fant ut hva som var årsaken til hennes problemer. Foruten den spesielle hjelpen hun får på skolen, har vi hatt stor nytte av en privatlærer. Hun har gjort større fremskritt enn vi hadde ventet. Hun har igjen fått selvtillit. Hun vet nå at hun kan lære, og er ikke lenger et skuffet og motløst barn som står overfor alvorlige følelsesmessige problemer. Hun er mye mer glad og fornøyd, og kjærlighetens bånd mellom oss er blitt sterkere.
Når det gjelder framtiden, er vi klar over at det kanskje vil ta Jessica lengre tid enn andre å nå fram til modenhet som voksen. Men etter at vi nå har fått konstatert hva som er problemet, og har lært hvordan vi skal arbeide med det, vil vi gjøre alt vi kan for å hjelpe henne til å utnytte sine muligheter fullt ut. — Innsendt.
[Uthevet tekst på side 12]
Vi hadde i lang tid lagt merke til at når Jessica hadde spist noe som inneholdt «tomme kalorier», var det som om hun fikk en overladning med energi
[Uthevet tekst på side 13]
Hvordan kunne det ha seg at hun oppfattet ordene riktig én dag, og så under skriftlige prøver en annen dag bytter om på bokstaver og for eksempel skrev fra i stedet for far?