Jeg var allergisk mot giftige kjemikalier
«Jeg reagerte alltid på insektmidler, kosmetikk og malinglukt. Jeg fikk utslett og hodepine. Det var ikke noe å bekymre seg for — tenkte jeg. Jeg var ikke klar over hva dette kunne føre til.» Slik begynte Millie sin beretning.
Hun fortsatte:
«UFF, disse fluene!» Så hengte jeg opp noe fluepapir som var innsatt med et insektdrepende middel. Snart var det ikke en flue å se. Jeg tenkte: «Så fantastisk moderne teknologi er!» Men dette betydde et vendepunkt for min helse.
Jeg begynte å bli plaget av hjertebank, musklene ble svake, jeg kastet opp, og jeg kunne plutselig begynne å gråte. Hva var det som var i veien? Jeg var lykkelig gift og hadde gledet meg over livet. Så flyttet vi. Det var kakerlakker i den nye leiligheten, så vi måtte sprøyte.
Plutselig fikk jeg ikke puste. Mannen min, Jerry, fikk meg i all hast på sykehus. Da jeg kom hjem igjen, var jeg deprimert og forvirret og kunne nesten ikke snakke. Det gikk ikke lang tid før jeg var tilbake på sykehuset. Legen sa til Jerry: «Din kone har en sinnssykdom — hun er schizofren.» Men da vi flyttet inn i en husvogn, forsvant symptomene.
Så kom maurene. Det kom noen fra et desinfeksjonsbyrå og sprøytet et insektmiddel. Depresjonen, kvalmen og gråteanfallene vendte tilbake. I 18 timer kastet jeg opp hver halvtime. Jeg hadde diaré. Hvert eneste ben i kroppen verket. I vår fortvilelse drog vi til et psykiatrisk sykehus.
Blodprøver som ble tatt på sykehuset, viste at jeg hadde for få hvite blodlegemer, noe som kanskje tydet på en immundefekt. Men jeg satte ikke dette i forbindelse med mine andre problemer. Psykiateren som undersøkte meg, sa: «Du er så visst ikke schizofren. Du har bedre psykisk helse enn de fleste ute på gaten.» Jeg ble bedre mens jeg var på sykehuset. Så reiste jeg hjem. Da begynte jeg straks å se uklart. Og alle de andre symptomene kom tilbake!
«Hver gang jeg får henne inn på sykehuset, blir hun bedre, men så snart hun kommer hjem, blir hun verre,» sa Jerry oppgitt til legen. «Hun har ikke vært seg selv siden vi sprøytet mot maur.»
«Der har vi det!» utbrøt legen. «Hold henne hjemmefra en tid, så skal vi se.»
I tre netter sov jeg i en campingvogn, og symptomene forsvant. Jeg tvilte likevel på at problemet hadde med huset å gjøre, så jeg flyttet inn. Straks snørte strupen seg sammen, og leppene svulmet opp. Nå visste jeg det! Jeg var allergisk mot giftige kjemikalier i mitt eget hjem. Med tiden begynte jeg å reagere på parfyme, vaskemidler, hårfargemidler, kosmetikk, bensinlukt, eksos — og til og med på syntetiske klær!
Millie led av noe som er blitt kalt det 20. århundres syndrom. Hun var riktignok et ekstremt tilfelle. De fleste reagerer på forurensning ved nysing, kløe og rennende øyne. Men verden over meldes det stadig om flere tilfelle som minner om Millies. Er dette et varsel om at miljøforurensningen griper enda mer om seg? Er menneskene i ferd med å ’ødelegge jorden’, slik Bibelen forutsa for mange hundre år siden? — Åpenbaringen 11: 18.