Hvorfor er de så verdifulle?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Zimbabwe
HVIS en bor i Zimbabwe, kan en ikke unngå å legge merke til det rike utvalget av edelstener som tilbys i gavebutikker og juvelerforretninger. Da jeg for ikke lenge siden kjøpte et anheng til min kone, begynte jeg å lure på hva det egentlig er som gjør edelstener så verdifulle. Derfor oppsøkte jeg senere en gemmolog, en edelstensekspert, for å få svar på noen av spørsmålene mine.
«Blir alle edelstener ansett for å være verdifulle?» spurte jeg.
«Nei, strengt tatt blir de ikke det,» svarte han. «Diamanter, rubiner, smaragder, safirer, og jeg bør vel også legge til perler, blir ansett som verdifulle. Andre er egentlig halvedelstener, selv om det ikke lenger er så vanlig å trekke dette skillet.»
«Ja vel. Men hva er det som gjør dem så verdifulle? De ser jo nesten ut som glassbiter!»
Det som gjør dem verdifulle
«Edelstener kan nok se ut som glass, men de atomene de er sammensatt av, er ordnet i et regelmessig mønster. Glass, derimot, består av tilfeldig ordnede atomer. En autoritet sammenlignet forskjellen mellom edelstener og glass med forskjellen mellom en bataljon soldater som har tatt oppstilling, og en helt vanlig folkemengde.
Når det gjelder det som gjør dem verdifulle,» fortsatte han, «så er de jo for det første vakre, selv om de som eier stener av de forskjellige sortene, kanskje vil være uenige om hvilke som er vakrest. Tenk også på hva det koster å finne stenene. En må ha folk som vet hva de skal se etter, og letingen tar tid. Det kan også være svært kostbart å utvinne dem av jorden.»
«Er det noen gang blitt funnet diamanter her i Zimbabwe?» ville jeg vite.
«Det ble funnet diamanter i Somabhula i 1903, men ikke i tilstrekkelige mengder til at utvinning i stor målestokk ville lønne seg. Det blir imidlertid utvunnet andre edelstener her. Vi har for eksempel de velkjente Sandawana-smaragdene, som er av usedvanlig høy kvalitet og meget verdifulle. Det utvinnes også akvamarin her, en gjennomskinnelig, lyseblå sten som er svært verdifull. En har også kommet over små mengder av rubiner og safirer. Men edelstener som er varieteter av kvarts (et hyppig forekommende mineral rundt om i Zimbabwe), for eksempel ametyst, citrin og jaspis, er vanlige. Mtorolitt, det lokale navnet på en form for kryptokrystallinsk kvartsitt, er grønnfarget på grunn av at den inneholder krom. Ettersom den bare finnes i Zimbabwe, er den blitt en populær souvenir for turister som ønsker å ta med seg et spesielt minne fra dette landet.»
«Men hvordan ser en forskjell på disse stenene?» spurte jeg. «Noen av dem ligner jo veldig på hverandre.»
«Gemmologene har en rekke prøver de kan benytte seg av. Hvis en for eksempel slipper en citrin og en topas — to stener som ligner på hverandre — ned i en beholder med metylenjodid, synker topasen, mens citrinen uten vanskelighet flyter. Vi kan også se på hardheten. En diamant kan for eksempel bare ripes med en annen diamant. Navnet ’diamant’ kommer forresten fra et gresk ord som betyr ’uovervinnelig’, for i gammel tid trodde en at en diamant kunne tåle et hvilket som helst slag.
Slik virket det i hvert fall for en nederlandsk diamantsliper i begynnelsen av vårt århundre. Han arbeidet med den største diamanten som noensinne er funnet, Cullinan-diamanten, som den sørafrikanske regjering forærte kong Edward VII. Han brukte flere uker på å finne ut hvordan han skulle kløve stenen for å få mest mulig ut av den. Til slutt la han bladet på kløvredskapet an mot stenen og slo til med en metallhammer. Bladet brakk! Men etter mye strev klarte han da å dele stenen, og han laget 105 briljanter av den. Den største stenen pryder de britiske kronjuvelene.
Nå for tiden,» la han til, «blir diamanter saget ved hjelp av diamantstøv i olivenolje som sitter på eggen av ytterst tynne skiver laget av fosforbronse.»
Nå begynte jeg å forstå hvorfor edelstenenes varighet gjør dem så verdifulle. En kostbar diamant, for eksempel, vil praktisk talt vare evig. Men jeg fikk også vite at det ikke er alle edelstener som er fullt så harde. Blant disse er opal og turkis, som er en tanke bløtere enn sand og kan bli ripet opp av den sanden som finnes i vanlig støv. Blekk, fett eller til og med vann kan skade turkis og perler. Men hvilke andre faktorer påvirker edelstenenes markedsverdi?
«For noen år siden,» sa min venn eksperten, «var fiolett motefargen blant kvinner. Derfor kom ametysten i forgrunnen for en stund; den er jo fiolett og står godt til fiolette klær. Noen ganger blir markedet påvirket av en fremtredende kvinnes smak eller av juveler som blir båret i et kongelig bryllup. Men etter hvert blir etterspørselen mindre igjen, og stenene gjenvinner sin normale posisjon. Sjeldenhet er også en faktor.»
Verdifulle, men praktiske
«Har edelstener noe praktisk anvendelsesområde?» spurte jeg.
«Ja visst. Rubiner og safirer brukes i stiften på platespillere. I industrien blir diamanter brukt i skjære- og slipearbeid. Urmakere har i mange år brukt juveler som lagre. Og ved hjelp av kvartskrystaller lages det nå elektroniske ur, som er enda mer nøyaktige. Fordi kvarts har en overlegen hardhet og slipper igjennom ultrafiolett lys, blir kvartslinser brukt i fotografisk arbeid som krever høy presisjon. Kvarts kan også opphetes så det blir til kvartsglass, som er svært nyttig på kjøkkenet og i laboratorier, ettersom det tåler plutselig og ujevn oppvarming. Kvarts kan dessuten trekkes til tynne, silkeaktige tråder som ikke tvinner seg, slik silke gjør. Derfor er dette mineralet ideelt til kompliserte eksperimenter.»
Med dette takket jeg den travle gemmologen for den lærerike samtalen. Når jeg heretter ser på edelstener, har jeg en dypere verdsettelse ikke bare av deres verdi, men også av Skaperen, som har gjort dem tilgjengelige for menneskene. — Salme 104: 24.