Min bitterhet vek plassen for kjærlighet til Gud

JEG bor i Paris, i et strøk hvor boligblokker på 30 etasjer rager opp over bygninger som bare er halvparten så høye. I slike omgivelser kan hvem som helst føle seg liten, og jeg for min del er svært liten, bare 1,20 høy.

Da jeg ble født i 1942, skal jeg ha vært familiens største spedbarn, men dessverre også det svakeste. Åtte dager etter fødselen oppsøkte mor en lege fordi hun syntes at jeg lignet en dukke med armene av ledd. Hans diagnose lød på Lobsteins sykdoma, noe som innebar at jeg ville komme til å være vanfør hele mitt liv. Som ventet brakk jeg bena gang på gang i tiden framover. De ble deformert og vokste svært lite. Jeg kunne ikke gå.

Til tross for min tilstand fikk jeg gå på en vanlig skole som hadde tre klasser for funksjonshemmede. Jeg ble hentet hver morgen og brakt hjem igjen om ettermiddagen. Da jeg var 14 år gammel, sluttet jeg på skolen fordi jeg kom inn på et stort sykehus i Paris, et sykehus som blir drevet av nonner. Jeg ble der i flere år fordi en dyktig spesialist i bensykdommer, professor Jean Ducroquet, praktiserte der. Ham skylder jeg en av mine største gleder, nemlig at jeg er i stand til å gå litt. For å muliggjøre dette gjennomgikk jeg flere operasjoner og måtte deretter ligge ubevegelig i gips i mange lange måneder etterfulgt av uendelige og smertefulle treningsperioder. Etter hvert som jeg vokste opp, ble jeg klar over at jeg ikke var som andre, og at jeg ikke kunne få erfare de samme gleder som dem. Det verste var at jeg heller ikke kunne se noen løsning på problemet.

Det er sikkert ikke vanskelig å forstå at jeg ble bitter ganske tidlig i livet. Men jeg har klart å bekjempe denne følelsen og lært å elske den sanne Gud. Hvordan ble dette mulig?

Den katolske lære hjalp meg ikke

Under mitt opphold på sykehuset ble jeg bedre kjent med den katolske religion. Jeg var blitt døpt, men ettersom min far var kommunist, var jeg ikke blitt oppdratt til å tro på Gud. Jeg regnet meg derfor som ateist. I likhet med mange andre trodde jeg på utviklingsteorien, som jeg hadde lært om på skolen.

Du kan sikkert forstå at jeg ble svært bitter da nonnene snakket til meg om en kjærlig Gud. «Hvorfor har deres Gud latt meg bli født med et slikt handikap?» Det svaret de gav, overrasket meg: «Det er fordi han elsker deg.» Noe så meningsløst! Jeg nektet å akseptere denne forestillingen om en Gud som plager dem han elsker. Jeg oppfattet religion som et spørsmål om penger og pene seremonier. Men jeg tok imot min første nattverd i en alder av 16 år for at ikke nonnene skulle bli skuffet.

Jeg lærte et yrke

Da jeg kom hjem igjen, ville jeg gjerne føre et normalt liv. Jeg lærte stenografi og fikk deretter komme på en ny skole ved Choisy-sur-Seine for å lære bokføring. Jeg fikk min eksamen, men gjorde den erfaring på den tiden at ingen ville ansette en slik som meg.

Hvordan finner en arbeid når en lider av dvergvekst og dessuten er ute av stand til å bruke sine ben? Det var ikke lett. Og ikke nok med det — jeg måtte også finne et arbeidssted som ikke lå for langt hjemmefra, for på den tiden tok jeg meg fram med en hånddrevet trehjulssykkel som jeg ble ganske sliten av å bruke.

Det gikk flere måneder før jeg fant et arbeid. I ventetiden strikket jeg forskjellige plagg for en liten butikk. Den 10. januar 1966 kunne jeg omsider begynne i bokholderiet i et forlag, og det var en stor glede for meg. Endelig hadde jeg et arbeid akkurat som alle andre. Jeg var ansatt der i sju år, til 1973, men siden har jeg ikke arbeidet. Nå lever jeg av offentlig uførhetstrygd.

Min første kontakt med Jehovas vitner

Jeg bodde fremdeles sammen med min mor den første gangen jeg fikk besøk av Jehovas vitner. Jeg tok imot to blad, spesielt fordi de kostet så lite, men jeg leste dem ikke. Senere flyttet mor og jeg hver for oss.

En lørdag kom to andre vitner og ringte på døren i min nye leilighet. Jeg tok imot bladene, men leste dem heller ikke denne gangen. Fordi jeg ikke hadde noe til overs for religion, bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle lukke opp når de kom tilbake etterfølgende lørdag. Men jeg ombestemte meg, for jeg tenkte at det ikke ville være særlig høflig å la være å lukke opp når jeg hadde sagt at de kunne komme.

Jeg må ha sagt til dem det jeg trodde den gangen — og som er en vanlig oppfatning — at Bibelen er skrevet av mennesker, og at menneskene stammer fra apene. Men det de sa, skjerpet mitt vitebegjær. Den unge damen viste meg at det finnes gode grunner for å tro på en Skaper. Hun henviste til sir Isaac Newtons resonnement i forbindelse med solsystemet, som står omtalt i boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse?b Denne logiske tankegangen gjorde inntrykk på meg og fikk meg til å begynne å tvile på min overbevisning om at det ikke fantes noen Gud.

Hun forklarte også at Gud har lovt å fjerne alle menneskehetens lidelser. Hun minnet meg om at Jesus hadde helbredet alle former for uførhet da han var på jorden. I samtalens løp viste hun meg tre bøker som behandlet de emnene vi snakket om. Det som grep meg mest, var håpet om evig liv. Jeg spurte: «Har du noe håp om å få leve evig?» «Ja, selvfølgelig!» svarte hun, og hun viste meg også ut fra Bibelen hvilken grunn hun hadde for en slik overbevisning. Jeg tenkte ved meg selv at «tross alt virker det ikke som om denne unge piken er fanatisk, og heller ikke som om hun er mindre begavet». Det var antagelig hennes tiltalende personlige fremtreden og avbalanserte holdning som fikk meg til å akseptere hennes tilbud om et bibelstudium. Før hun gikk, tilbød hun meg boken Den sannhet som fører til evig liv, men jeg spurte om jeg ikke kunne få alle de tre bøkene.

Det gledet meg at studiet var gratis. Jeg var ikke gjerrig, men jeg hadde en følelse av at religion hadde altfor mye med penger å gjøre. Jeg hadde allerede en bibel som jeg hadde fått av en kollega. Jeg hadde også forsøkt å lese den, men uten å få noe ut av det. Da jeg kom til slektsregistrene i 1. Mosebok, gav jeg opp. Hvorfor skulle jeg da avslå når jeg nå ble tilbudt et bibelstudium? Kanskje jeg likevel ikke var 100 prosent ateist. Kanskje jeg ubevisst var på leting etter noe annet, selv om det ikke var noe som hadde gitt meg grunn til å tro at religionen hadde noen løsning på mine problemer. Jeg hadde tvert imot inntrykk av at handikappede som var religiøse, i alminnelighet ikke var noe lykkeligere enn jeg selv.

Jeg lærte å elske Gud og hans folk

Bibelstudiet hjalp meg til å få en dypere forståelse av de tankene den unge damen hadde gitt uttrykk for. Jeg kunne godta argumentasjonen i Romerne 5: 12: «La oss sammenligne dette med det som skjedde da synden kom inn i verden. Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» Denne bibelske forklaringen syntes jeg virket fornuftig. Jeg forstod at mitt fysiske handikap var én blant utallige følger av Adams synd. Jeg godtok også det håp om fysisk helbredelse som ligger i slike skriftsteder som Jesaja 35: 6, hvor det står: «Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge.»

Det aller vanskeligste for meg var å lære å elske den guddommelige personlighet som har navnet Jehova. Jeg mente at religionen ikke skulle være som en gulrot det blir viftet med foran øynene på et esel, men likevel ville jeg gjerne oppnå fordelene øyeblikkelig. Senere satte jeg Bibelens lære på prøve og konstaterte hvilke gode resultater det bringer å følge den. Første Timoteus 6: 11 oppfordrer oss for eksempel til å jage etter utholdenhet, og dette hjalp meg mentalt til å leve med mitt handikap.

Jocelyne, det vitnet som ledet bibelstudiet med meg, inviterte meg ofte til møtene i Rikets sal. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ta imot denne innbydelsen fordi jeg tenkte at disse sammenkomstene lignet de katolske gudstjenestene. Til sist gav jeg likevel etter, og Jocelyne kom og hentet meg med drosje. Jeg må innrømme at jeg ikke forstod så mye av det som ble sagt i det foredraget som ble holdt, men jeg ble dypt rørt over den varme og vennlighet jeg ble møtt med. Enda jeg ikke kjente noen, kom de og håndhilste på meg og snakket med meg. Et annet av vitnene og hans familie kjørte meg hjem. Han viste stor vennlighet og sa at han kunne komme og hente meg uken etter. Jeg ville ikke lyve og hadde ingen gyldig grunn til å avslå og tok derfor imot tilbudet. På denne måten kom jeg etter hvert til å være regelmessig til stede på Jehovas vitners møter.

Min takknemlighet overfor Gud vokste etter hvert som jeg ble velsignet av ham i åndelig henseende. Jeg forstod at Bibelen utgjorde et solid moralsk grunnlag å bygge på. Den gav meg mange velsignelser. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre, og hva jeg skal tro. Det var ikke bare håpet om å slippe å være funksjonshemmet som tiltalte meg, selv om det naturlig nok var viktig. Jeg ønsket å finne trøst, og jeg fant det også, takket være den glede jeg hadde av samværet med mine nye kristne venner og av å kunne hjelpe andre i åndelig henseende.

Omkring ti måneder etter at jeg begynte å studere Bibelen, ble jeg døpt. Det var i august 1971.

Mitt nye liv som kristen

Det er på mange måter fordelaktig for meg som rullestolbruker å bo i det strøket med høyblokker hvor jeg har min leilighet. Ved hjelp av heisene kan jeg ta kontakt med mange mennesker som bor like ved meg. Jeg har også tre kristne familier i nærheten.

I april 1978 gjennomgikk jeg en operasjon på skinnebenet og måtte i den forbindelse være på et rekreasjonshjem i tre måneder. I menigheten på stedet ble jeg kjent med kristne brødre og søstre som inviterte meg hjem til seg. Deres godhet varmet meg i høy grad. Vitnene i min hjemlige menighet benyttet anledningen mens jeg var borte, til å tapetsere leiligheten min. Det er en stor velsignelse for meg å få slik hjelp.

Trass i mitt fysiske handikap har jeg funnet glede i å hjelpe mine medmennesker åndelig sett. Mange blir forbauset når de ser meg utenfor døren sin. Noen tror at jeg kommer for å tigge. Andre tar imot kristne skrifter for å glede meg. En sjelden gang hender det at noen blir oppbrakt og beskylder Jehovas vitner for å benytte seg av funksjonshemmede for å påvirke folks følelser. Men de fleste er høflige mot meg, og Jehovas navn er meget godt kjent i nabolaget. Jeg fryder meg ved tanken på at jeg kan være til nytte ved å framlegge bibelske sannheter for slike som ikke kjenner Gud.

Ja, kristendommen har gitt meg det som jeg egentlig søkte, nemlig «løfte både for dette liv og for det som kommer». (1. Timoteus 4: 8) Siden 1976 har jeg også flere ganger i året hatt det privilegium å bruke 60 timer i måneden i forkynnelses- og undervisningsarbeidet. Ja, i september 1981 hadde jeg faktisk anledning til å utvide min virksomhet, slik at jeg siden da har kunnet bruke 100 timer i måneden i dette arbeidet.

Livet mitt har nå mening

Alt i alt er jeg blitt operert 12 ganger — én gang i armen og 11 ganger i bena. Det sårer meg fremdeles når noen kommer med bemerkninger om hvor liten jeg er, eller om min vanførhet, men det håpet Bibelen gir om at jeg en gang vil kunne få full førlighet i armer og ben, virker opplivende på meg.

Når jeg begynner å synes synd på meg selv, går jeg i en arkivskuff hvor jeg har samlet noen oppmuntrende artikler fra Vakttårnet og Våkn opp! Blant disse er artiklene «Verdier som gir livet mening» og «Lær å leve med det som ikke kan forandres». Jeg tenker også på artikler om andre funksjonshemmede, for eksempel om et vitne som var lam og lå til sengs og fulgte med og deltok i møtene ved hjelp av direkte lydoverføring, og som dessuten tjente som eldste i menigheten.c Slike eksempler hjelper meg til å innse at jeg kan være lykkelig til tross for mitt handikap. Ved hjelp av Bibelen og Guds ånd har jeg overvunnet min bitterhet og lever nå et bedre og lykkeligere liv. — Fortalt av Colette Regnier.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 23]

Jeg satte Bibelens lære på prøve og konstaterte hvilke gode resultater det bringer å følge den

[Bilde på side 22]

Colette Regnier forkynner fra sin rullestol