Hvordan sannheten forandret meg, som var en forbryter
JEG vokste opp i en liten by i staten Maine i USA. Det lot til at jeg alltid var med på små rampestreker. Da min far tok meg for disse forseelsene, havnet jeg i vedskjulet. Jeg følte meg til sine tider ensom, særlig etter at far døde — han døde den dagen jeg fylte 11 år.
Da jeg flyttet til en større by, ble jeg ikke bare involvert i mindre forseelser, men også i alvorligere ting, for eksempel butikktyveri og innbrudd. Jeg gjorde innbrudd i jernvareforretningen bare for å se om jeg klarte det. Jeg tok ikke alltid så mye. Det var mer for spenningens skyld enn for noe annet. Når jeg nå ser tilbake, tror jeg at mye av det skyldtes at jeg så for mye på fjernsyn — det var som om jeg ble tiltrukket av voldsfilmer.
De forbrytelsene jeg begikk, ble etter hvert mer alvorlige. Jo oftere jeg slapp heldig fra det, jo dristigere ble jeg. Så en dag ble jeg tatt. Jeg var 15—16 år gammel og var på «innkjøp» i et supermarked klokken to om morgenen — noe som neppe kan sies å være det rette tidspunkt. Ettersom jeg var en ungdom, fikk jeg en betinget dom på seks måneder. Jeg lærte ikke noe av denne opplevelsen; jeg fortsatte å begå mine små tyverier.
Da jeg var 21 år gammel, var det ikke lenger snakk om mindre tyverier. En kveld kulminerte min løpebane som forbryter i et mord. Etter at jeg hadde ranet en kombinert jernvare- og fôrforretning, plasserte jeg tyvegodset på lasteplanet til en av forretningens biler og kjørte av gårde i full fart. Under flukten tenkte jeg på hvilken stor bragd jeg hadde utført. Denne butikken var blitt ranet mange ganger, og eieren hadde gjort den til en festning. Ingen skulle kunne bryte seg inn der igjen. Men jeg hadde klart det! Jeg var virkelig noe til kar!
Men det varte ikke lenge. Lastebilen kjørte seg fast, så jeg forlot den og gikk til et hus for å finne et annet transportmiddel. En mann i huset så meg luske omkring og truet med å tilkalle politiet. Jeg kunne ikke risikere at politiet kom nå, ettersom jeg nettopp hadde ranet en forretning. Jeg ble grepet av panikk, trakk fram pistolen min og skjøt ham ned. Konfrontasjonen endte med at han lå der død, og jeg flyktet.
Svetten begynte å piple. Jeg var skrekkslagen. Jeg følte meg som lammet. Jeg drog først til Augusta, kjørte den stjålne bilen i grøften og begynte å gå over en bro. Jeg så nedi vannet. ’Skal jeg hoppe uti?’ tenkte jeg. Tanken på å begå selvmord streifet meg flere ganger i løpet av de dagene som fulgte, men jeg kunne ikke få meg til å gjøre det. Jeg fortsatte å være på flukt i to år.
Til sist tok jeg bussen til Boston. Politiet hadde nå sluttet å lete etter meg, men jeg var fortsatt livredd. Jeg ble grepet av panikk når noen i uniform kom inn på bussen. På dette tidspunkt hadde jeg kvittet meg med pistolen. Etter at jeg hadde drept den mannen, ønsket jeg ikke å beholde den. Da jeg kom til Boston, gikk jeg omkring om dagen og sov på losseplasser eller byggetomter om natten. De få pengene jeg hadde, ble fort brukt opp til mat. Jeg tydde til butikktyveri et par ganger, men jeg ville ikke drive med det lenger. Dristigheten, spenningen og utfordringen som lå i det å stjele noe og komme seg vekk med det — det var alt sammen borte nå.
Jeg fikk meg et arbeid, fant et billig losji, benyttet et dekknavn og var nervøs hver gang jeg så en politimann. Når jeg så en komme mot meg, gikk jeg en annen vei. Jeg var alltid meget forsiktig, så meg til og med godt om før jeg gikk ut i kjørebanen, av frykt for at jeg skulle bli tatt. Slik stod det nå til med meg, den tidligere tyven som søkte spenning, men som nå var en skyldbetynget rømling.
Jeg hadde en liten bok med ordspråk, og noen ganger leste jeg i den. Så husket jeg på Ordspråksboken i Bibelen. Jeg skaffet meg en bibel og begynte å lese i den. Jeg vet ikke hvorfor. Min familie hadde aldri vært religiøs. Da jeg var 13 år gammel, var min mor på noen møter i Rikets sal for Jehovas vitner. Jeg ville ikke ha noe med det å gjøre, og hun fortsatte heller ikke med det.
Selv nå, når jeg leste litt i Bibelen, tenkte jeg ikke på å bli religiøs. Men jeg hadde gått trett av å være på flukt og hele tiden være på vakt og lure på om myndighetene ventet på meg rundt neste hjørne for å fakke meg. Jeg tror at jeg innerst inne søkte noe, skjønt jeg ikke visste hva det var.
Jeg leste ting som gjorde meg nysgjerrig. Jeg ønsket å forstå. Jeg hadde hodet fullt av spørsmål, men jeg visste ikke hvor jeg skulle gå for å få dem besvart. Jeg antar at det var fordi min mor hadde gått i Rikets sal for Jehovas vitner, at jeg bestemte meg for å gå dit. Jeg var redd for å gjøre det. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville bli mottatt, men jeg gikk. Jeg ble tatt hjertelig imot. Mange ønsket meg velkommen, og et av vitnene startet et bibelstudium med meg.
I de månedene som fulgte, ble min samvittighet vakt til live igjen. Jo mer jeg lærte, jo mer tenkte jeg: ’Jeg kan ikke fortsette på denne måten. Noe må skje. Enten må jeg slutte å studere Bibelen, eller også må jeg melde meg for politiet.’ Jeg ble snart klar over at jeg ikke kunne slutte å studere Bibelen, men samtidig var jeg redd for å melde meg for politiet. Jeg ønsket ikke det. Jeg ønsket ikke å bli satt i fengsel.
Det var den vanskeligste avgjørelsen jeg noen gang hadde måttet ta, men jeg tok den. I en alder av 24 år henvendte jeg meg til en av menighetens eldste, Willard Stargell. Jeg fortalte ham at jeg hadde drept en mann, og at jeg ville melde meg for politiet.
«Du er sikker på at du ønsker å gjøre dette?» spurte han.
«Jeg er sikker.»
«Jeg vil hjelpe deg på alle måter. Vil du at jeg skal bli med deg til politistasjonen?»
«Ja, gjerne.»
«Det blir holdt et kretsstevne for Jehovas vitner denne helgen,» sa han. «Vi kan overvære det og så gå til politistasjonen på mandag.»
Jeg syntes det var et godt forslag. Jeg ville gjerne overvære stevnet, men jeg var også redd for å gå til politiet. Jeg så straks en mulighet til å utsette det. Jeg drog derfor med ham til stevnet, og jeg likte det. Mandag morgen gikk vi til politistasjonen, og jeg meldte meg for politiet.
Politiet kunne ikke tro det. Det er ikke mange som melder seg for politiet — ikke for mord! De ringte til politiet i Bangor i Maine for å bli overbevist. En og en halv dag senere befant jeg meg i kretsfengslet i Bangor. Dagen etter fikk jeg besøk av et av vitnene på stedet. Da rettssaken ble holdt, kom Stargell til Maine for å vitne for meg. Jeg tilstod at jeg hadde gjort meg skyldig i tyveri og mord. En avisoverskrift som kunngjorde dommen, omtalte meg som ’rolig og fattet da dommeren idømte meg livsvarig fengsel’. En måned senere satt jeg i statsfengslet i Maine for å sone en fengselsstraff på 15 år. Også der kom vitnene og besøkte meg.
Jeg ble mottatt på forskjellige måter av de innsatte. De gjorde narr av meg fordi jeg hadde vært ’dum nok til å melde meg for politiet’, særlig i betraktning av at politiet hadde gitt opp å lete etter meg. Da de fikk vite at jeg hadde gjort det fordi jeg studerte Bibelen, hånte de meg og kalte meg ’en sau blant ulver’. Overgrepene var alltid verbale, aldri fysiske. Jeg holdt meg for det meste for meg selv.
Sannheten ble en beskyttelse for meg. Etter hvert ble de andre fangene klar over at ’denne fyren er et av Jehovas vitner. Han er nøytral. Han lar seg ikke involvere i noen av de interne klammeriene’. De visste også nok til at de ikke henvendte seg til meg for å få solgt narkotika eller for å få meg til å stjele noe for dem. Fengselsmyndighetene var også klar over at jeg ikke ville bryte reglene. Det bidrog til at mitt rulleblad ble holdt rent, og at jeg fikk større frihet.
Én gang i løpet av denne tiden unnlot jeg å handle i samsvar med Bibelens sannhet. Det var ikke det at jeg med overlegg bestemte meg for det. Det var bare det at jeg unnlot å gi akt på det som står i Hebreerne 2: 1, hvor vi blir gjort oppmerksom på at vi ’ikke må gli bort’. Jeg gjorde imidlertid det. Selv i fengsel kan du bli fanget av materialismen! Jeg fikk anledning til å lage noen saker som ble stilt ut i fengslets utstillingsrom. De besøkende kjøpte disse tingene, og det meste av pengene gikk til de fangene som hadde laget dem. Jeg ble derfor opptatt med å tjene penger, og det gikk ut over mitt personlige studium.
Jeg begynte å tenke med meg selv: ’Hvorfor meldte du deg for politiet? Hvorfor gjorde du det og havnet i fengsel? Og nå gir du avkall på dine studier av Bibelen? Dette er det ingen mening i! Da kunne du like gjerne ha latt være å melde deg for politiet.’ Noe av mitt problem skrev seg fra at jeg hadde vanskelig for å tro at Jehova virkelig hadde tilgitt meg at jeg hadde drept en mann. En av vokterne, som var et av Jehovas vitner, så at jeg var nedtrykt på grunn av dette. Han fortalte meg derfor noe av det som han hadde gjort da han var med i Vietnamkrigen, før han ble et Jehovas vitne.
«Hva er det som gjør deg så annerledes?» spurte han. «Tenk på alle de liv blant sivilbefolkningen som jeg er ansvarlig for. Da min patrulje gjorde innfall i vietnamesiske landsbyer, meiet vi ned dusinvis av mennesker, og mange av dem var uskyldige kvinner og barn. Tror du ikke at dette plager meg nå? Jeg kan ikke glemme det! Likevel føler jeg at Jehova, den Gud som viser så stor barmhjertighet, har tilgitt meg. Det du gjorde, er ikke på langt nær så galt som det jeg gjorde. Du drepte én mann; jeg har ikke engang anelse om hvor mange jeg drepte!»
Det var dette jeg trengte. Det fikk meg til å tenke, til å meditere over Jehovas barmhjertighet og til å forstå at han tilgir dem som virkelig angrer. Jeg sluttet derfor etter hvert å være så opptatt av å tjene penger og begynte igjen å studere Bibelen regelmessig. Og slik har det vært hele tiden siden.
Med tiden ble det ledet et ukentlig bibelstudium med meg, og én gang i måneden fikk jeg lov til å forlate fengslet for å overvære møter sammen med vitnene. På et tidspunkt studerte et par andre fanger og jeg Bibelen. Det ble vist oss større tillit, og vi fikk flere privilegier. Fengslets ansatte visste at de ikke behøvde å holde strengt øye med oss. En gang fikk vi lov til å gå fra celle til celle og dele ut traktater og innby til et møte hvor Jehovas vitner skulle vise lysbilder. Det var over 20 til stede.
Jehova, den åndelige føden som kommer gjennom hans organisasjon, og den kjærlige hjelp som trofaste brødre har gitt, har fått meg til å fortsette. Mens jeg satt i fengsel, fikk jeg mange oppmuntrende kort og brev fra vitnene, og dette var et åndelig styrkemiddel som kvikket meg opp. Alt dette førte til at jeg ble døpt i 1983 for å symbolisere min innvielse til å gjøre Jehovas vilje — etter å ha tilbrakt sju år i Maines strengt bevoktede statsfengsel.
To år senere, etter å ha sont ni år der, ble jeg overført til et fengsel i nærheten, hvor sikkerhetsforanstaltningene ikke var så strenge. Et og et halvt år senere ble jeg overført til en institusjon i Bangor, hvorfra fangene blir sendt ut på arbeidsprosjekter og kommer tilbake til institusjonen om kvelden. Seks måneder senere skulle det for første gang avgjøres om jeg kunne bli løslatt på prøve. Ingen av vokterne eller de innsatte mente at jeg ville bli det. «Ingen blir det første gangen,» sa de. «Ingen!»
Men jeg ble det. Det er riktignok få som blir det første gang. Vanligvis lyver de innsatte og forsøker å narre dem som sitter i benådningsutvalget, men dette er de vant med. De lar seg ikke forlede. Jeg trådte bare fram for dem og sa: ’Det er slik jeg er, dette har jeg gjort, slik har jeg forandret meg, og dette er det jeg har til hensikt å gjøre.’ Jeg fortalte dem at jeg studerte Bibelen, om de forandringer det hadde ført til hos meg, og at jeg var blitt et av Jehovas vitner. De kunne se disse forandringene.
Jeg tror at det at jeg hadde meldt meg for politiet, at jeg hadde en god oppførsel og gjorde et godt arbeid, og at de bibelske prinsipper jeg hadde studert, gjenspeilte seg i min holdning og livsførsel — alt sammen talte til min fordel. Jeg bad dessuten til Jehova og stolte på ham. Jeg vil gjerne tro at han kan ha hatt noe med det å gjøre, og jeg håper at det ikke er formastelig av meg å tro det. Utvalget gikk iallfall med på å løslate meg på prøve. I februar 1987, etter å ha sittet 12 år i fengsel, ble jeg satt på frifot.
Den 30. april 1988 giftet jeg meg med et av Jehovas vitner. Hun har tre barn fra et tidligere ekteskap. Vi har vårt ukentlige familiestudium av Bibelen. Vi overværer alle møter i Rikets sal. Vi forkynner det gode budskap om Guds rike fra hus til hus. Vi foretar gjenbesøk hos alle som er interessert, og vi leder hjemmebibelstudier med dem som ønsker det. Hvor vidunderlig er det ikke etter å ha utført en begrenset forkynnelse i flere år i fengsel og med knapt noen møtevirksomhet å kunne ta del i Jehovas vitners kristne virksomhet «med den største frimodighet»! — Apostlenes gjerninger 28: 31, NW.
Alt dette har vært mulig fordi den nøyaktige kunnskap om Guds Ord fikk meg til å legge av min gamle, forbryterske personlighet og iføre meg en ny, kristen personlighet, som er i samsvar med Jehova Guds bilde og likhet. — Kolosserne 3: 9, 10, NW.
Det skal være sikkert at ’Guds ord var skarpt og virkekraftig’ når det gjaldt meg. Det fikk meg til å bryte med fortiden og til å bli et lovlydig medlem av samfunnet og en forkynner av det gode budskap om Guds rike. (Hebreerne 4: 12) All pris går til Jehova, «den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst». — 2. Korinter 1: 3. — Innsenderen har bedt om ikke å få sitt navn oppgitt.
[Uthevet tekst på side 18]
En kveld kulminerte min løpebane som forbryter i et mord
[Uthevet tekst på side 19]
Jeg måtte slutte å studere eller melde meg for politiet
[Uthevet tekst på side 20]
Politiet kunne ikke tro det. Det er ikke mange som melder seg for politiet — ikke for mord!
[Uthevet tekst på side 21]
Vi fikk lov til å gå fra celle til celle og dele ut bibelske traktater