Del III: Den første verdenskrig — var den begynnelsen til menneskehetens siste æra?

I forrige nummer av bladet tok del II for seg hvordan krigen gradvis utviklet seg til en verdenskonflikt. Etter en lang utmattelseskrig tvang ententemaktene sentralmaktene til å overgi seg. Var en ny tid med fred begynt?

«CIRKA klokken 11 om formiddagen, eller kanskje det var litt før eller litt senere — det visste vi ikke, men det spilte heller ingen rolle — sluttet geværskytingen,» sa Daniel Morgan, en veteran fra den første verdenskrig. «Det virket som om alt hadde stoppet, som om selv jorden hadde sluttet å rotere om sin akse. For en sorgtung, tom stillhet! En uhyggelig stillhet. Det virket ikke riktig. Stillheten var verre enn larmen fra kamphandlingene.»

Bruken av de mektige krigsmaskinene i hele Europa ble innstilt 11. november 1918. Men mange soldater fant liten glede i freden. Det skulle gå mange lange måneder og år før de forferdelige minnene om død, maltrakterte kropper og undertrykte skrik skulle slutte å plage dem.

Men i London og Paris var det stor gledesrus da klokken slo 11. Fremmede mennesker slo armene om hverandre, og mange danset i gatene. Det så nå ut til at de vanskelige årene var glemt. Så stor var gleden over at det var blitt fred.

Til og med de beseirede tyskerne fant en grunn til å glede seg: Keiseren abdiserte. ’Endelig er vi kvitt de krigslystne lederne!’ tenkte de. Men det var få som forestilte seg hvor bitre fruktene av nederlaget skulle vise seg å bli.

Krigens ettervirkninger

De forandringene krigen forårsaket, var gjennomgripende. Tyskland ble ikke bare fratatt koloniene, men også noen av sine områder i Europa. Keiseren forlot landet. Østerrike-Ungarn — som en gang var en kjempestor nasjon som bare vokste — gikk i oppløsning. Habsburgmonarkiet sluttet å eksistere, og landets allierte, «Det osmanske rike» (Tyrkia), ble gjort maktesløs. Revolusjonen i Russland førte til dannelsen av Unionen av de sosialistiske sovjetrepublikker — en makt som verden senere skulle måtte ta i betraktning.

Overalt i Europa skulle endeløse rekker med hvite kors på gravene til de ni millioner soldatene som ble slaktet, og de over 12 millioner sivile som døde, skjemme det vakre landskapet. Og som om krigens ødeleggelser ikke var nok, ble Europa snart hjemsøkt av en dødbringende plage — spanskesyken — som også krevde millioner av offer.

Bibelgranskere ville undre seg over profetien i Åpenbaringen, hvor det sies at det like etter krigen skulle komme en «dødbringende plage» (NW). (Åpenbaringen 6: 4, 8) Andre ville isteden undre seg over utsiktene til å leve i en verden uten krig. A Political and Cultural History of Modern Europe sier angående våpenstillstanden: «Det ble sluttet formell fred, men den innledet ikke noe millenium . . . Når vi nå ser tilbake på de to første tiår av det 20. århundre, ser vi at verdenskrigen — opptakten til den, dens forløp og umiddelbare følger — avmerket slutten på én historisk æra og begynnelsen på en annen. Den førte til et annerledes Europa og en annerledes verden, både politisk, økonomisk og tankemessig.»

Men hvordan skulle denne «annerledes verden» bli?

Forsøk på å skape fred

Den 8. januar 1918, flere måneder før krigen sluttet, la De forente staters president Woodrow Wilson fram sine «14 punkter», som inneholdt hans forslag til et fredsforbund. Wilson håpet å gjøre slutt på imperialismens tidsalder og sikre alle nasjoners uavhengighet og integritet ved et folkeforbund. Hans dokument kom til å danne grunnlaget for fredskonferansen i Versailles, som ble åpnet 18. januar 1919. Men de seirende nasjonene hadde sine egne oppfatninger av fred.

De var oppsatt på å straffe Tyskland så hardt som mulig. Seierherrene bebyrdet derfor Tyskland med kolossale utbetalinger i krigsskadeerstatning og med strenge restriksjoner — et mislykket forsøk på å ødelegge Tysklands innflytelse på verdens skueplass en gang for alle. Disse fredsbetingelsene fikk tyskerne til å føle seg krenket. De ville være på utkikk etter en anledning til å få Europa til å angre på disse kravene.

Med tiden ble imidlertid Wilsons forslag angående et folkeforbund godtatt. Verken De forente stater eller Tyskland var blant de 42 nasjonene som først ble medlemmer. Ifølge historikeren Gerhard Schulz fikk Folkeforbundet «en annen utforming enn det som var tenkt, og det bidrog til at det oppstod en tilsynelatende uoverstigelig kløft mellom de nasjonene som hadde vært med i verdenskrigen. Det førte ikke til umiddelbar fred, men til et nytt fiendskap, som videreførte de motsetningsforhold som hadde eksistert under krigen».

At dette fredsforbundet ikke var særlig effektivt, ble bevist ganske snart. I oktober 1935 angrep Italia Etiopia og fullførte erobringen i mai 1936. Folkeforbundet var ikke i stand til å forhindre angrepet. Det kunne heller ikke stanse den spanske borgerkrigen som fulgte. I 1939 brøt den annen verdenskrig ut. Like etter denne krigen ble det opprettet en ny organisasjon som skulle sikre freden. Det navnet den fikk, De forente nasjoner, var en spott mot den situasjon verden egentlig befant seg i. Den har også vist seg å komme beklagelig til kort.

Hvorfor menneskene ikke greier å skape fred

Menneskene har lært svært lite av den første globale konflikten. De som kappes om verdensherredømmet i dag, drives av de samme ambisjoner som satte verden i brann i 1914. I likhet med sine forgjengere sløser lederne i dag med sine nasjoners ressurser og bruker dem på våpen og på omhyggelig å tenke ut hvilken strategi de skal følge i en atomkrig, og noen tenker til og med på de grusomme fordelene ved å slå til først. De lar seg ikke holde tilbake av det faktum at de skjebnesvangre avgjørelsene angående en atomkrig kanskje må bli truffet i løpet av noen minutter, mens en hel måneds forhandlinger ikke kunne forhindre at den første verdenskrig brøt ut!

Så langt har ikke ropene om nedrustning eller om fastfrysing av atomvåpnene båret frukt. Atomalderens arvinger kan bare nære det usikre håp at verdens ledere plutselig vil bli ansvarsbevisste — et håp som historien langtfra gir næring til. Professor Gerhard Schulz sier for eksempel: «Ekte fred forutsetter at det er fullstendig enighet om en krigs årsaker; det kreves at de blir helt fjernet; gamle politiske og økonomiske strukturer må erstattes av nye, uavhengig av de tydelige krigsårsakene. Men vi vet at dette er en utopisk tanke, for den gir uttrykk for en sannhet som nå ikke er virkelig noen steder.»

Det Bibelen sier i Jakob 4: 1, 2, understreker ytterligere hvor usannsynlig det er at menneskene skal kunne skape fred på jorden. Der står det: «Hvor kommer all striden og spliden hos dere fra? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres? Dere begjærer, men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe. Dere ligger i strid og ufred.» Så lenge menneskene blir drevet av en slik selviskhet, vil de ikke greie å skape fred.

Menneskehetens siste æra?

Går menneskeheten derfor mot en termonukleær katastrofe? Selv de største optimister finner at de lurer på det. Men bibelgranskere kan tillitsfullt si at menneskeheten ikke har nådd sin siste æra. Disse bibelgranskerne ble ikke overrasket over de begivenhetene som førte til den første verdenskrig. De visste om bibelske profetier som forutsier en tid med verdenskonflikter. — Se Matteus 24: 6—8; Åpenbaringen 6: 1—4.

De visste også at det aldri var Guds hensikt at menneskene skulle styre seg selv. Ingen kjærlig Gud kunne godta de forferdelige følgene av menneskelig styre. Profeten Jeremia sa derfor: «Herre, jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» — Jeremia 10: 23.

Gud har ikke desto mindre tillatt menneskene å styre seg selv en tid for å vise at de trenger en himmelsk regjering. De som med et åpent sinn har studert de feil menneskene har begått, og den situasjon verden nå befinner seg i, tviler ikke på at vi har et desperat behov for Guds styre. Snart skal Guds styre «knuse og gjøre ende» på alle jordiske regjeringer og dem som støtter dem. (Daniel 2: 44) En ’stor skare’ av overlevende vil glede seg over å leve under dette styret på en paradisisk jord, som vil være fri for krig. (Åpenbaringen 7: 14—17; Jesaja 2: 4) Jehovas vitner forbereder seg nå på å leve under dette styret.

Hva vil så du gjøre? Ved å studere Bibelen kan du få en klarere forståelse av Guds løfter og lære hvordan du kan stille deg på Guds rikes side. Hvis du på den annen side håper at menneskene på en eller annen måte skal kunne hjelpe oss ut av det dilemma vi er i, kan du basere ditt liv — og din framtid — på et menneskelig styre og dermed ignorere det historien har lært oss.

[Bilder på side 13]

Verken Folkeforbundet eller De forente nasjoner har fjernet kriger og de endeløse rekker av graver

FOLKEFORBUNDET

DE FORENTE NASJONER