En epidemi i form av homoseksualitet
I 1970 advarte dr. Charles W. Socarides ved Albert Einstein medisinske institutt i New York om at homoseksualitet er en epidemi som sprer seg raskere enn de fire største sykdommer vi har i dag.
Ni år senere regnet valgfunksjonærer i San Francisco med at nærmere 30 prosent av byens velgere var homoseksuelle. Byen har valgte embetsmenn som åpent erkjenner at de er homoseksuelle. Det finnes homofile politiske klubber, homofile kirker, homofile synagoger og en homofil kontakttjeneste.
I 1982 gikk homoseksuelle i tog gjennom gatene i Atlanta i Georgia i USA og hevdet at de utgjorde 25 prosent av velgerne der. Instituttet for sexforskning tror at ti prosent av befolkningen i De forente stater er homoseksuell. «Homoseksuelle menn og kvinner kommer fram fra det skjulte som aldri før for å leve i åpenhet,» sier bladet Time. «De koloniserer hele områder i storbyer og har dem som sin egen doméne. De driver barer og grunnlegger til og med kirker i konservative småbyer. De er også i ferd med å etablere et landsomfattende nett av organisasjoner som tilbyr rådgivning og fellesskap til dem av de homoseksuelle som fortsetter å skjule sin seksuelle legning, og som fremdeles er i overveldende flertall.»
En gang var det psykiatere som tok seg av homoseksuelle, som om de var syke. Men framholdt ikke Freud selv at homoseksuell atferd «ikke kan klassifiseres som en sykdom»? I 1973 kom den amerikanske psykiatriske forenings tillitsmannsutvalg til at «homoseksualitet . . . i seg selv ikke nødvendigvis utgjør en psykiatrisk forstyrrelse».
De første kristne betraktet ikke homoseksualitet som noe normalt, på linje med blå øyne eller mørk hud. Det som fikk kvinner til å ’gi seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige’ og menn til å ’drive utukt med menn’, betraktet de som «vanærende lidenskaper». — Romerne 1: 26, 27.
Men i likhet med andre urene lyster og skadelige begjær kan homoseksuelle tilbøyeligheter holdes under kontroll og til og med overvinnes. De kan legges av som en del av den gamle personlighet. I menigheten i Korint var det noen som hadde vært homoseksuelle, og andre som hadde vært tyver, pengegriske, ransmenn, drukkenbolter, ekteskapsbrytere og avgudsdyrkere. Men alle disse hadde forandret seg. De var blitt «vasket rene, . . . helliget, . . . rettferdige for Gud». — 1. Korinter 6: 9—11; Kolosserne 3: 5—11.