«Men alle fossefallene kommer til å forsvinne!»

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil

’ER DET ikke noe som kan gjøres for å redde fallene?’ Det var det Brasils president, João Figueiredo, ble spurt om da han besøkte det nye, kjempestore vannkraftverket Itaipú i september 1982. Hvor godt illustrerte ikke det den strid som omgav kraftutbyggingen!

De som hadde bodd i dette området hele sitt liv og drevet jordbruk der, var vant til å høre fosselarmen fra Sete Quedas-fallene, som de var blitt så glad i. Men utrolig nok skulle fallene forsvinne bare noen uker senere — de skulle begraves i den enorme innsjøen som skulle dannes ved at elven Paraná ble demmet opp. Presidenten sa: ’Hvis jeg redder Sete Quedas, hva skal jeg da gjøre med det kolossale kraftverket Itaipú?’ Dermed bekreftet han bare at fallenes dager var talte.

Itaipú (som betyr «syngende stein» på tupi-guarani-dialekten) har vært årsak til uoverensstemmelser mellom industridrivende og økologer. Brasil bruker over 750 milliarder kroner i året på å importere olje, så fra brasilernes synspunkt er Itaipú «noe mer enn et nytt kraftverk — det er et symbol på en brasilsk drøm om utvikling». En begeistret statsråd sa faktisk: «Å bygge Itaipú er et spørsmål om sivilisasjonens være eller ikke være.»

Fakta om Itaipú

Sete Quedas-fallene i den veldige elven Paraná må ikke forveksles med Iguassúfallene. Iguassú-fallene er bedre kjent enn Sete Quedas-fallene og blir dannet av elven Iguassú, som er en sideelv til Paraná. The Encyclopædia Britannica sier om Sete Quedas: «Elven har laget en kløft på 3,2 kilometer gjennom den røde sandsteinen. . . . Resultatet er et imponerende syn, som likevel ikke er så kjent. Elven, som vider seg ut til en nesten fem kilometer bred lagune, blir plutselig smalere mellom de loddrette sidene i en dyp dal som ikke er mer enn 90 meter bred. Dermed blir lyden av det brusende vannet som kommer farende gjennom en rekke kanaler og danner cirka 18 fosser med et samlet fall på rundt 90 meter, mer og mer øredøvende. Den kan høres over 30 kilometer unna.»

De som bor i nærheten av Sete Quedas, kaller det «stedet hvor den veldige Paraná løper løpsk». En professor i geografi sa det slik: «Det finnes ikke noen vakrere kjede av fossefall i verden.» Det er derfor ikke noe rart at økologene syntes at fallene var en altfor høy pris å betale! De og mange biologer, naturelskere, turistbyråer og naturligvis de som bodde i nærheten, klaget og sa: «Men alle fossefallene kommer til å forsvinne!» Og det gjorde de!

Den 13. oktober 1982 ble det nye leiet hvor elven Paraná hadde rent under byggingen av dammen, sperret. Elven begynte å stige, først sakte, men senere med nærmere en meter i timen. Fem dager senere kunne en cirka 15 mil oppover elven, ved Sete Quedas-fallene, begynne å se virkningene av at vannet steg. Fallene ble stadig mindre. Den øredøvende larmen ble mindre etter hvert som det ene fossefallet etter det andre forsvant under den voksende sjøen. Det var bare noen bekkesildrer igjen som kunne gi en antydning om hvor en av de vakreste natursjeldenheter i verden hadde vært å finne. Til slutt forsvant også sildrene — de ble en del av en enorm, rolig sjø, som var så stille at det var rent nifst. Ja, Sete Quedas-fallene var borte!

’Naturen taper’

Den nye Itaiptú-sjøen, som ligger på grensen mellom Brasil og Paraguay, er cirka 130 meter dyp og dekker over 780 kvadratkilometer dyrkbar jord og 600 kvadratkilometer naturskog. En undersøkelse som ble foretatt på forhånd, viste at det i dette området var minst 117 subtropiske plantesorter, 90 fiskesorter og flere dusin dyrearter, for eksempel jaguarer, tapirer, pinnsvin og hjorter. I tillegg til fossefallene var det også en rekke historiske og arkeologiske steder som ble lagt under vann. Noe som var årsak til større bekymring, var at 100 000 mennesker måtte flytte fordi eiendommene deres ble ekspropriert. Alle disse vektige argumentene ble framsatt av dem som var imot byggingen av Itaiptú.

De som var for byggingen av kraftverket, hevdet på den annen side at ingen av disse argumentene var vektige nok til å berettige at prosjektet ble utsatt. De sa: Ekspropriasjonsvederlagene ville være minimale og komme inn under dammens samlede kostnader. En skulle gå inn for å samle dyr og overføre dem til spesielle naturreservater som skulle opprettes med tanke på dem. Den store sjøen som skulle dannes, ville uten tvil tiltrekke flere turister enn Sete Quedas noen gang hadde gjort. Og det vektigste argumentet var naturligvis behovet for en ny energikilde som kunne oppveie de enorme utgiftene ved import av olje.

Hva ble resultatet av striden? «I kampen mellom den tekniske utvikling og naturen taper naturen,» svarte bladet Veja. I 1973 ble det følgelig tatt skritt med tanke på å påbegynne byggingen av det som skulle bli verdens største vannkraftverk — større enn Grand Coulee i De forente stater. Nesten ti år senere var arbeidet fullført. Og 5. november 1982 ble bryterne slått på, slik at sluseportene ble åpnet og elven Paraná fikk renne som før, etter at sjøen var blitt dannet bak demningen. Turbinene og generatorene skulle installeres senere.

Et samarbeidsprosjekt

Det var to land som stod bak byggingen av vannkraftverket. Brasilerne og paraguayerne delte arbeidet og kostnadene og skal også dele den energien som skal produseres. Til å begynne med ble det anslått at prosjektet kom til å koste 15 milliarder kroner, men det har kommet opp i over 100 milliarder. Inflasjonen krevde sitt!

Ikke desto mindre var begge parter lykkelige da byggearbeidet ble fullført to måneder før planen. I en brosjyre som er utgitt av Itaipú Binacional står det: «Itaipú-prosjektet er det største foretagende i historien som to nasjoner har gått sammen om. Det har bidratt mye til å fremme de to landenes økonomi og til å styrke de broderlige vennskapsbånd som forener Brasil og Paraguay.»

Men disse «broderlige vennskapsbånd» ble av og til utsatt for en stor påkjenning. Et av de største problemene oppstod allerede på planleggingsstadiet. Det hadde med kraftverkets framtidige kraftproduksjon å gjøre. Avtalen mellom de to landene var at kraftproduksjonen skulle deles likt mellom dem. Hvis Paraguay fikk overskudd av energi, var det bare Brasil som kunne kjøpe den. Men det var et problem: Paraguay bruker 50 perioders vekselstrøm, mens Brasil bruker 60 perioders vekselstrøm.

Hvordan løste de problemet? Etter mange diskusjoner, som av og til kunne være heftige, ble det til slutt bestemt at ni av kraftverkets generatorer skulle produsere 50 perioders vekselstrøm, og at ni skulle produsere 60 perioders vekselstrøm. Den elektrisiteten som Paraguay fikk til overs, og som Brasil skulle kjøpe, skulle gjøres om til likestrøm og overføres til Brasils industrisentrer for så å gjøres om til 60 perioders vekselstrøm. Denne kloke avgjørelsen løste problemet — men den kostet ikke mindre enn 3,5 milliarder kroner ekstra.

«Dyrejakten»

Ettersom det var en slik aktivitet, lurer du kanskje på hvordan det gikk med løftet om å bevare floraen og faunaen rundt sjøen. Løftet ble holdt. Dette prosjektet ble kalt «mymba kuera» («dyrejakten» på tupi-guarani). En spesiell gruppe som bestod av 156 utplukkede personer, fikk opplæring to år i forveien. De lærte hvordan de kunne gjenkjenne de mange dyreartene, hvordan de skulle bruke krokene, nettene, snarene, fellene og våpnene med bedøvelsesmidler, og hvordan de skulle stelle burene til dyrene, slangene og edderkoppene.

Det ble på forhånd opprettet reservater med personell som hadde lært å mate og passe dyrene mens de tilpasset seg sine nye omgivelser. Dette personellet måtte være klar til innsats på kort varsel. Hvorfor det? Fordi en var klar over at det i løpet av de to ukene da den kjempemessige sjøen ville bli dannet, ville oppstå en rekke småøyer etter hvert som vannet steg. Og dyrene kom naturligvis til å søke ly på disse øyene. Men etter hvert som vannet fortsatte å stige, ville de fleste av øyene komme under vann, og dyrene ville komme til å drukne. Redningsarbeidet måtte derfor gjøres mens øyene var over vannet.

Det ble dannet nøyaktig 667 små øyer, men det var bare 44 igjen da vannet hadde sluttet å stige. I løpet av de første dagene ble det reddet så mange dyr at det ville ha vært nok til å «fylle Noahs ark», og da «jakten» var over, var cirka 9200 dyr blitt fanget og overflyttet til de spesielle reservatene.

Denne jakten hadde også en humoristisk side. En liten apekatt tok seg ut av buret sitt og åpnet de andre burene i nærheten, slik at mange slanger og edderkopper slapp ut! Det ble lekt gjemsel før en til slutt fikk apen inn i buret igjen.

Hva planter angår, ble det samlet 110 forskjellige sorter. Disse sortene omfattet palmer, vill ananas og prydplanter, deriblant flere arter orkideer, og tre av dem fantes bare i dette området. På denne måten ble mye av stedets flora bevart.

De 100 000 innbyggerne i området flyttet også. I flere måneder før sjøen ble dannet, kunne en se familier dra av sted i lastebiler, i vogner og til fots. De tok med seg alt av verdi. Noen familier tok til og med med seg sine døde for å begrave dem et annet sted. Alle kirkegårdene ble tømt, og lik som ikke ble hentet, ble også gravlagt på nytt på andre kirkegårder. Det var ikke noe rart at det var blandede følelser ute og gikk etter hvert som den store dagen nærmet seg. En mann som bodde i nærheten, og som ikke prøvde å skjule tårene, sa: ’Jeg følte meg helt dårlig da jeg så den sjøen. Jeg vil aldri se den mer.’ En annen hulket da han så at sjøen tok mer og mer av fossefallene. «Det er akkurat som om jeg begravde broren min her. Sete Quedas var en del av familien,» sa han.

Striden er ikke over

Den 5. november 1982 har kommet og gått. Den veldige Paraná renner som før — men uten Sete Quedas. I fallenes sted, men lenger nedover elven, ligger deres enorme «gravstein» i betong. Industrien vant, og naturen tapte. Men striden fortsetter. Som avisen O Estado de S. Paulo uttrykte det: ’På den ene siden står naturen med all sin skjønnhet og variasjon og på den andre «gudinnen teknokratiet».’

Det er interessant å merke seg at det gis uttrykk for bekymring angående forandringer i været. Det sies at det allerede er blitt observert forandringer i det atmosfæriske trykk. Økt fuktighet, sterkere vinder, konstant regn over et stort område i Sør-Brasil og i nabolandene er årsak til mange spekulasjoner. Noen mener at forandringene skyldes den nye innsjøen. Andre er like påståelige når de benekter at sjøen kan forårsake forandringer i været. Det er ingen som vet noe helt sikkert.

Én ting er i hvert fall sikkert: Sete Quedas-fallene har forsvunnet og lever bare videre i folks minne. Itaipú, den «syngende stein» med sine 18 turbiner, er kommet i deres sted. En etter en begynner turbinene med tiden å rotere, slik at millioner av mennesker får elektrisitet. Bare tiden vil vise om folk kommer til å like dem like godt som de likte Sete Quedas, fossefallene som forsvant.

[Kart på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

Sete Quedas-fallene

Paraguay

Paraná

Den nye sjøen

Brasil

Itaipú

Iguassú

Iguassú-fallene