Kan kirkene forene verden?
«FADER vår, du som er i himmelen, helliget vorde ditt navn,» messet folkemengden. Det var ord som nesten en hvilken som helst skolegutt kunne framsi; ord som er blitt gjentatt, framsagt og sunget så ofte at de uutslettelig har festet seg i millioner av menneskers sinn. Men disse ordene virket spesielt rørende ved denne anledningen.
De 3500 tilbederne i det fargesprakende sirkusteltet tilhørte mange forskjellige raser og nasjonaliteter. Alle framsa ordene på sitt eget morsmål, noe som skapte et slikt babel at en av dem som var der, hvisket: «Vi taler i tunger.» Men noe som kanskje var enda mer bemerkelsesverdig, var at disse tilbederne ikke tilhørte samme religion. Anglikanere, lutheranere, metodister og katolikker bad side om side.
«Lima-liturgien», et teologisk kompromiss som en hadde kommet fram til bare noen måne der før, utgjorde grunnlaget for denne spesielle telt-gudstjenesten.a Navnekristne fra forskjellige sekter kunne nå skyve flere hundre år gamle uoverensstemmelser til side og delta i nattverden sammen. Og selv om medlemmene av den romersk-katolske kirke og den ortodokse kirke ikke ville delta i selve nattverdgudstjenesten, hadde de representanter til stede for å være med på sangene og bønnene. At Fadervår ble framsagt på så mange språk, var derfor noe som gjorde et dypt inntrykk på mange. Folk gråt, omfavnet hverandre og kysset hverandre. En stakket stund spilte rase eller religion, hudfarge eller politisk syn ingen rolle.
Mange mener at denne gudstjenesten var høydepunktet under den 18 dager lange generalforsamlingen som KV (Kirkenes verdensråd) holdt i Vancouver i Canada i dagene fra 24. juli til 10. august 1983. Noen mente at den gav grunn til håp, at den bar bud om at den økumeniske bevegelse, som arbeider for kristen enhet, endelig kommer til å seire. Noen hyllet til og med denne gudstjenesten som «en ny pinsedag». Andre lurte på om den ikke kunne bety noe enda viktigere. Når alt kommer til alt, har religionen i flere hundre år hatt en sterk, splittende innflytelse. Hvis nå kirkene på en eller annen måte kunne lege de sår som har splittet dem i flere hundre år, kunne ikke da nasjonene gjøre det samme?
Få tenkende mennesker vil nekte for at de ønsker at menneskeheten skal bli forent, Det er bare det at muligheten for å oppnå en slik forening virker så fjern. For bak alle menneskenes enhetsbestrebelser ligger hat, mistenksomhet og krig og lurer, noe som har vært tilfellet i uminnelige tider. Men kan det være at kirkene nå baner veien for et globalt samarbeid? Og kan ikke de politiske herskerne under den mektige påvirkningen av en forent kirke bli tilskyndt til å stanse spredningen av kjernevåpnene, som kan utslette menneskeheten?
Men hvor nær enighet er kirkene egentlig kommet? La oss se litt nærmere på den generalforsamlingen som Kirkenes verdensråd hadde i fjor.
[Fotnote]
a Liturgien fikk navnet etter en konferanse som Kirkenes verdensråd holdt i Lima i Peru, der protestantiske, ortodokse og katolske teologer var med. Resultatet av dette møtet ble et dokument som heter «Dåp, nattverd og embete», og som ifølge The New York Times «oppfordrer hver enkelt kirke til å godta forskjellige syn på dåpen, nattverden og ordinasjon».