Kirkenes verdensråd — kan det forene verden?
I JULI i fjor var nesten 1000 delegater samlet i Vancouver i Canada. De kom fra alle verdens kanter og representerte om lag 300 protestantiske, ortodokse og koptiske kirkesamfunn, som hele 400 millioner mennesker er tilsluttet. Romerske katolikker, muslimer, judaister og nordamerikanske indianere var også til stede, selv om de ikke er medlemmer av Kirkenes verdensråd.
De fargerike delegatene kom sammen i 18 dager. Da drøftet de alt fra kjernefysisk nedrustning til mindre vesentlige formularer, utarbeidet og reviderte utredninger om framtidige fremgangsmåter, holdt taler og hørte på taler, og innimellom så de på skuespill og danseoppvisninger og lyttet til musikkprogrammer. Stevnets edle tema, «Jesus Kristus — verdens liv», skulle angivelig knytte disse forskjellige begivenhetene sammen.
Forventningene var store før dette møtet. En lederartikkel i Vancouveravisen Sun sa at det ble holdt «i en kritisk tid i religionens historie», for «aldri før har menneskene hatt så store muligheter som nå til å utslette seg selv fullstendig, og aldri før har så mange mennesker vært så redd for at det sannsynligvis kommer til å skje». Man trodde tydeligvis at kirkene kan være med på å avverge en slik katastrofe. Tidligere hadde faktisk en talsmann for KV sagt til noen journalister at «kjernefysisk nedrustning og hva kirkene kan gjøre for å innføre verdensfred» skulle være «de viktigste samtaleemnene under møtet». — Uthevet av oss.
Enighet og uenighet
Det viste seg imidlertid snart at KV kommer sørgelig til kort når det gjelder å fremme freden. Delegatene kranglet om hva det skulle legges vekt på under møtet. Temaet, «Jesus Kristus — verdens liv», forsvant i stridens hete mens de bitre politiske diskusjonene pågikk. Representantene fra den såkalte tredje verden syntes ikke at møtet skulle henlede oppmerksomheten på nedrustning, men på saker som hadde med menneskerettighetene å gjøre. De som laget utkastet til møtets endelige resolusjon, måtte derfor erkjenne at begge deler var like viktige.
Noe annet som skapte splid, var det som The Globe and Mail kalte KVs «tilbøyelighet til å fordømme aksjoner som de vestlige landene setter i gang . . . mens det knapt irettesetter østblokklandene». Enkelte syntes at KV kom med en skarp fordømmelse av De forente stater fordi landet hadde blandet seg opp i det som skjedde i Latin-Amerika, men at KV på den annen side var merkelig «mild» mot Sovjetunionen når det gjaldt dette landets engasjement i Afghanistan. KVs generalsekretær, Philip Potter, hevder imidlertid at KVs gode forhold til Sovjetunionen kunne bli ødelagt hvis rådet kritiserte Sovjetunionen, som fram til nå har latt den ortodokse kirke der i landet få være medlem av KV. En lederartikkel i Vancouver-avisen Province kalte denne politikken en «delt moral».
«En alvorlig hindring»
Det er ikke bare politikk som splitter medlemmene. ’Kvinnene kommer ikke til å vente på rettferdig behandling i 100 år til,’ sa Jean Skuse, varamann for ordstyreren i rådets sentralkomité. Hun viste til det høyst aktuelle spørsmålet om kvinnelige prester og hevdet at et hopetall av kvinner kommer til å forlate kirkene hvis de ikke blir anerkjent snart. Men det som gjør at dette blir et slikt stort problem for KV, er at den ortodokse, den romersk-katolske og den anglikanske kirke foruten en del evangeliske grupper absolutt — for ikke å si definitivt — er imot at kvinner blir prester. Ifølge Robert Runcie, erkebiskopen av Canterbury, utgjør dette en «alvorlig hindring for kirkelig enhet».
Andre frykter på den annen side at ønsket om å oppnå «enhet» vil føre til et kompromiss når det gjelder lærespørsmål. Noen delegater som merket en tendens mot «universalisme» i noen av drøftelsene, gav åpent uttrykk for at de var bekymret for at Jesus Kristus ble utelukket som «den eneste Frelser». En journalist lurte faktisk på «hvordan deltagerne kunne få en dialog mellom personer fra forskjellige religioner til å harmonere med Jesu uttalelse om at han er veien, sannheten og livet».
Kirkene imot krig?
Delegatene greide ikke desto mindre å enes om at de alle skulle gjøre seg til talsmenn for en kontrollerbar fastfrysning av atomvåpnene. Rådet oppfordret til og med «medlemskirkene til å støtte dem som av samvittighetsgrunner nekter å delta i krig eller krigsforberedelser, og til å ’undersøke mulige måter å protestere på uten vold’, deriblant ’sivil ulydighet’». Det kan derfor virke som om kirkene har begynt å innta en ny, forbausende holdning, ettersom de selv ifølge Dirk Mulder, en av KVs embetsmenn, har «en historie som er full av kriger og folkemord». Han tilføyde: «Religionen er fremdeles som olje på ilden når det gjelder alle verdenskonfliktene.» En lurer derfor på i hvilken grad kirkene kommer til å følge KVs erklæring, særlig hvis det skulle bryte ut en krig.
Det er interessant å merke seg at den nye holdningen til krig i virkeligheten kan være ufordelaktig for KV, for det gode forhold som religionen har pleid å stå i til verdslige myndigheter, kan bli ødelagt. I en lederartikkel i Vancouver-avisen Sun stod det: «Den nye kirkelige aktivismen forårsaker en konfrontasjon som moderne samfunn har gjort sitt ytterste for å unngå: [en konfrontasjon] mellom kirke og stat.»
Forent i religiøs henseende?
Det er derfor tydelig at det først og fremst er politiske og verdslige spørsmål KV, er opptatt av, og at det splitter rådet. Men hva med Lima-avtalen, som førte til den økumeniske nattverden som ble nevnt innledningsvis? En katolsk historiker skal ifølge den kanadiske presse ha sagt at den er «av ’avgjørende betydning’ når det gjelder å arbeide mot kristen forening». Erkebiskopen av Canterbury, Runcie, som presiderte ved den felleskirkelige nattverden, sa også at den pekte «hen mot en fullstendig, kristen enhet».
Men gjorde den egentlig det? Det var riktignok både protestantiske, ortodokse, anglikanske og romersk-katolske teologer som stod bak Lima-liturgien. Men da den nye liturgien for første gang ble fulgt i Vancouver, kunne verken den romersk-katolske eller den ortodokse kirkes medlemmer delta. Hvorfor ikke? For ifølge deres læresetninger har de ikke lov til å delta i nattverden når det ikke er en av deres egne prester som leder den. Lima-avtalen greier heller ikke å fjerne andre stridsspørsmål som splitter kirkene, for eksempel troen på apostolisk suksesjon og pavens ufeilbarlighet.
En stund var man kanskje rørt over å se at delegatene sang og bad sammen, men i virkeligheten er den kløften som har splittet kristenheten siden reformasjonen, større enn noen gang. Og som en spaltist sa: «Hvis kirkene finner grunn til å kjempe så mye seg imellom, kan vi da ha tillit til at de kan forklare hvordan forholdet mellom Gud og mennesker skal være, og til at de selv kan komme i et slikt forhold?»
Generalforsamlingen i Vancouver kan derfor komme med på listen over menneskenes mislykkede forsøk på å skape enhet. Ved å prøve å gjøre bruk av politikk blir kirkene besmittet med den samme korrupsjon og splid som har brakt verden på avgrunnens rand. Bibelen viser at politikerne med tiden vil bli lei av at religionen blander seg inn i deres anliggender, og at de vil gå drastisk til verks for å gjøre slutt på denne innblandingen en gang for alle. — Åpenbaringen, kapittel 17.
At kirkene ikke klarer å oppnå enhet, fremgår også av forsøkene på å sette fortgang i evangeliseringsarbeidet jorden over. Den neste artikkelen tar for seg dette.
[Uthevet tekst på side 6]
«Hvis kirkene finner grunn til å kjempe så mye seg imellom, kan vi da ha tillit til at de kan forklare hvordan forholdet mellom Gud og mennesker skal være, og til at de selv kan komme i et slikt forhold?» Vancouver-avisen The Province for 28. juli 1983
[Bilde på side 5]
Kvinnelige prester — et omstridt spørsmål