Funksjonshemmet — men i stand til å kjøre bil

«JEG kan kjøre bil!» Denne uttalelsen høres kanskje ikke særlig oppsiktsvekkende ut i dine ører, men den gjorde et dypt inntrykk på meg. Den kom fra en 50 år gammel mann som satt på bakken foran meg. Fordi han hadde pådratt seg polio som spedbarn, hadde bena hans knapt nok vokst i det hele tatt. De var bitte små og ubrukelige og lå i kors under kroppen hans. På den annen side hadde han kraftige armer og skuldrer fordi han i årevis hadde beveget seg rundt på hendene. Og hans fullstendige mangel på selvmedlidenhet gjorde meg skamfull — særlig stoltheten i stemmen hans da han fortalte at han kunne kjøre bil.

Jeg hadde nemlig selv pådratt meg polio da jeg var 28 år gammel, og jeg ble fortvilt da jeg fikk høre at jeg for framtiden ikke ville klare å gå uten å bruke krykker. Men denne mannens enkle uttalelse hjalp meg til å takle depresjonen. Jeg sa til meg selv at når han, som var enda mer funksjonshemmet enn jeg, kunne overvinne sine begrensninger, hvorfor skulle ikke da jeg kunne gjøre det samme? Jeg bestemte meg der og da for at også jeg skulle begynne å kjøre bil igjen.

Ikke fullt så enkelt

Det var for nesten 40 år siden. Den gangen kunne man ikke være engstelig av seg hvis man skulle kjøre bil som funksjonshemmet. Den ombygde bilen min var litt av en doning! Det var montert en krykke i den som strakte seg fra den venstre armhulen min og ned til clutchpedalen. Det gjorde at jeg kunne «trå» inn clutchen ved å bevege venstre skulder framover. Gasspedalen var en spak fra en gammel T-Ford, og bremsene ble også aktivert ved hjelp av en spak. Kan du se for deg en kjøretur med meg bak rattet? Jeg beveget skulderen fram og tilbake, både styrte og bremset med venstrehånden og styrte, opererte gassen og gav signaler med høyrehånden. (I Australia kjører vi på venstre side av veien.) Bilene hadde ikke blinklys den gangen.

Jeg er glad for at den tidens tungvinte utstyr nå er en saga blott. I dag som det finnes biler med automatgir og lettbetjente blinklys, er kjøringen blitt mye enklere. Tekniske nyvinninger har satt mange funksjonshemmede i stand til å kjøre bil. I rammen på side 14 kan du lese om noen vanlige innretninger.

Mine personlige forslag

Hvis du er funksjonshemmet og planlegger å tilpasse en bil til dine behov, vil jeg på det sterkeste råde deg til å kontakte en spesialist på området. Han kan sørge for at alt teknisk utstyr blir kontrollert, noe som er til beskyttelse både for deg som sjåfør og for passasjerene dine.a På grunn av muligheten for ulykker er det viktig å tegne en omfattende forsikring hos et anerkjent forsikringsselskap.

Generelt sett kan det være en fornuftig forholdsregel å ta med seg en venn når man er ute og kjører. Et gammelt ordspråk gir følgende gode råd: «Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Når han faller, har han ingen til å reise seg opp.» (Forkynneren 4: 9, 10) En venn kan være til stor hjelp hvis du kommer ut for en ulykke, får problemer med motoren eller punkterer. Noen funksjonshemmede bilførere har med seg en mobiltelefon i bilen. Det gjør at de føler seg tryggere når de må kjøre alene.

Det er også fornuftig av en funksjonshemmet bilfører å melde seg inn i en bilorganisasjon som tilbyr veiredningstjeneste, slik at han er sikret rask bistand både dag og natt. Årsavgiften er vanligvis beskjeden — en liten pris å betale for den trygghetsfølelsen den gir.

Det sier seg selv at vi funksjonshemmede bilførere bør innse våre begrensninger og ta hensyn til dem. Vi behøver ikke å kjøre på en aggressiv måte for å bevise at vi er like flinke til å kjøre som andre. I stedet har mange funksjonshemmede utstyrt bilen sin med teksten «Funksjonshemmet bilfører — forsiktig» eller noe i den retning. Dette er rett og slett en opplysning om at den funksjonshemmede bilføreren kan være forsiktig av seg og kanskje kjører litt saktere enn andre. Det betyr ikke at andre behøver å holde seg på ekstra lang avstand. Ifølge min erfaring bruker ikke en funksjonshemmet noe særlig lengre tid på å aktivere bremsene enn en vanlig bilfører gjør, spesielt ikke med det moderne utstyret vi har nå.

Å kjøre eller ikke — en viktig avgjørelse

Hvis du er funksjonshemmet og har lyst til å kjøre bil, bør du overveie saken svært grundig. Spør først legen din og familien din til råds. Du kan også tenke over slike spørsmål som dette: Er det nødvendig at jeg kjører bil? Kan jeg leve med muligheten for at jeg kan komme ut for en ulykke? Kan jeg overvinne den frykten jeg kanskje har? Hvilke fordeler gir det å kjøre bil? Vil det sette meg i stand til å komme ut i arbeidslivet igjen? Vil det hjelpe meg til å få bedre kontakt med andre mennesker?

Det er også viktig å vite når man skal gi seg. Den dagen kan komme for en hvilken som helst bilfører da en dårligere evne til å oppfatte trafikkbildet og en langsommere reaksjonsevne gjør det påkrevd å treffe en slik avgjørelse. Hvis du skulle komme opp i den situasjonen, bør du huske at dette berører flere enn deg. Hva med dem du er glad i, for eksempel familien din? Og hva med andre trafikanter? Vil dine svekkede kjøreferdigheter utgjøre en reell fare for dem?

I noen land, for eksempel mitt hjemland, Australia, kan en funksjonshemmet bilfører over 65 år bare få fornyet førerkortet for ett år om gangen — og da først etter å ha skaffet seg en legeerklæring som sier at han ikke har noen helseproblemer som kan svekke kjøreferdighetene ytterligere.b

Bilens betydning for min tjeneste

I denne travle tidsalder er bilen nærmest blitt uunnværlig for de kristne i noen land. Bilen har hjulpet dem til å nå tusener, ja, kanskje millioner av mennesker med det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) Det gjelder særlig dem som i likhet med meg er bevegelseshemmede. Bilen min, som er tilpasset mine personlige behov, setter meg i stand til å fortelle andre om min overbevisning, som går ut på at det snart vil komme en ny verden som er fri for ulykker, sykdommer og alle former for uførhet. (Jesaja 35: 5, 6) Noen funksjonshemmede har til og med klart å tjene som heltidsforkynnere.

Et av Jehovas vitner i Iowa i USA har vært en heltidsforkynner i mange år, trass i at hun er avhengig av rullestol. Hun forteller at varebilen hennes har vært til stor hjelp for henne. Den har spesialutstyr som en trosfelle har konstruert, blant annet en heis som løfter henne opp i bilen. Når hun så har kommet seg inn i bilen, flytter hun seg fra rullestolen og over i førersetet. Hun sier: «På den måten har jeg kunnet kjøre ut og besøke folk regelmessig i deres hjem, og vanligvis leder jeg flere bibelstudier.»

Jeg for min del har ikke muligheter for å være heltidsforkynner, men den spesialinnredede bilen min har ikke desto mindre vært til uvurderlig nytte for meg i forkynnelsesarbeidet. I mange år gikk jeg fra hus til hus på krykker, men i tidens løp ble belastningen på armer og skuldrer for stor. Derfor måtte jeg finne på noe som ikke var fullt så anstrengende. Enten jeg forkynner i byen eller ute på landet, velger jeg ut hus som har en oppkjørsel som gjør at jeg kan kjøre helt opp til døren.

På førstegangsbesøk forlater jeg vanligvis bilen, går på krykker opp til hoveddøren og forklarer kort hvorfor jeg har kommet. Hvis beboeren viser interesse for budskapet, prøver jeg å bygge opp et vennskap, slik at jeg på senere besøk kan ta meg den frihet å bruke bilhornet for å påkalle oppmerksomheten — da er det beboerens tur til å komme ut til meg.

Denne framgangsmåten har vist seg å fungere godt. Mange beboere kjenner seg slett ikke brydd over å sitte i bilen sammen med meg en liten stund så vi kan snakke uforstyrret sammen og være beskyttet mot vær og vind. Jeg har til enhver tid kontakt med en rekke beboere som synes det er hyggelig å få besøk av meg og ser fram til å prate om et oppmuntrende emne fra Bibelen og å få de nyeste numrene av Vakttårnet og Våkn opp!

Situasjonen er selvfølgelig ikke lik for alle funksjonshemmede. Men kanskje kan det å kjøre bil bringe deg de samme fordelene som det har brakt meg — fornyet selvtillit, uavhengighet, muligheten til å hjelpe andre og den store tilfredsstillelsen det er å kunne si: «Jeg skal ut og kjøre en tur!» — Fortalt av Cecil W. Bruhn.

[Fotnoter]

[Ramme på side 14]

Hvordan biler kan tilpasses funksjonshemmede

DE FLESTE funksjonshemmede bilførere bruker hendene for å gjøre det de ikke kan klare med bena. Én type innretning er til særlig stor hjelp i den forbindelse. Den består av en spak som fint får plass under rattet, og som stikker fram fra rattstammen. En stålstang går fra denne spaken og ned til bremsepedalen. Ved å skyve spaken framover aktiverer sjåføren bremsene.

Fra den samme enheten går det en kabel ned til gasspedalen. Spaken kan beveges i to retninger: Den skyves framover når man skal bremse, og dras oppover når man skal gi gass. Manøvreringen krever liten styrke. En stor fordel med dette systemet er at det ikke hindrer andre i å manøvrere bilen på den vanlige måten. I tillegg kan enheten lett flyttes over til andre biler.

For dem som har redusert styrke i hendene, finnes det en annen variant av den samme innretningen. Sjåføren skyver da spaken framover på samme måte for å bremse, men han beveger den nedover for å gi gass, slik at selve vekten av hånden er nok til å aktivere gasspedalen.

Hva med rullestoler?

En funksjonshemmet bilfører møter også et annet problem: Hva skal han gjøre med rullestolen? Mange unge bilførere kjøper en todørs kupé, for i en slik bil er det plass til rullestolen bak førersetet. Men man må selvfølgelig ha en god del styrke i armer og skuldrer for å kunne løfte rullestolen inn i bilen. De som ikke er sterke nok, må vente på at en vennlig forbipasserende skal hjelpe dem.

Et alternativ er å kjøpe et spesielt lesseapparat i form av en stor glassfiberkasse som monteres på biltaket. Når man trykker på en knapp, reises kassen langsomt på høykant av en liten motor, og deretter løftes rullestolen opp i kassen ved hjelp av en talje. Etter at rullestolen er blitt heist opp, bringes kassen tilbake i horisontal stilling. I Australia finnes det på markedet et lesseapparat som kan kobles til bilens sigarettenneruttak.

En ulempe med et slikt lesseapparat er at det gir bilen større luftmotstand, noe som øker drivstofforbruket med 15 til 20 prosent. Dessuten er denne innretningen nokså kostbar i anskaffelse. Men mange mener at det er pengene vel verdt, i betraktning av den uavhengigheten den gir brukeren. En funksjonshemmet kvinne sa: «Nå kan jeg dra alene hvor jeg vil, uten å måtte ha med meg noen i bilen eller være avhengig av at noen møter meg for at jeg skal få hjelp til å få ut rullestolen.»

[Bilde på side 13]

Jeg kan forkynne fra bilen