Den store isbjørnen i Arktis

DU SER meg ikke, gjør du vel? Det er lett å forstå, for du ser rett på den iskammen hvor jeg er, uten å vise tegn til frykt. Du er helt oppslukt av landskapet og gjør ikke noe forsøk på å flykte, noe du ville ha gjort hvis du visste at jeg var her. Siden jeg kan komme opp i en fart av 40 kilometer i timen på et blunk, kunne jeg komme dit hvor du står, på bare noen sekunder!

Hvis jeg tok vekk labben fra den svarte snutespissen, kunne du kanskje se meg, men jeg har ikke lyst til å skremme deg. Dessuten har jeg nettopp spist, så jeg vil heller slappe av litt, slik vi bjørner pleier å gjøre når vi har spist.

Mens jeg gjør det, kan jeg jo fortelle litt om meg selv. Da vil du også lære litt mer om hvordan livet er på denne delen av kloden. Jeg er så typisk for denne kalde sonen at jeg blir kalt «Nordpolens symbol».

Familien vår

Ettersom jeg allerede har sagt «vi bjørner», har du vel funnet ut at jeg er en isbjørn. Du vet at jeg har mørkere fettere lenger sør, men noen medlemmer av familien — grizzlybjørnen og den svarte bjørnen — finnes også nord for polarsirkelen.

Du kan lett se forskjell på oss og andre bjørner. Sammenlign for eksempel halsen og hodet. Da ser du at vi har lengre hals, og at hodet er mindre. Og i motsetning til de andre i familien er vi sjelden på tørt land. Vi er sjøbjørner. (Det er sikkert derfor forskerne kaller oss Ursus maritimus.) En annen forskjell er at vår føde nødvendigvis nesten bare består av kjøtt.

Som du vet, har vi hvit pels med et gulaktig skjær. Det er derfor det er så vanskelig for deg å se meg. Jeg veier cirka 550 kilo, som er gjennomsnittsvekten for en voksen isbjørn. Men jeg har noen «store» onkler som veier hele 730 kilo, og som er 3,4 meter lange! Vi hannbjørner er gjennomsnittlig 2,4 meter lange. Binnene er noe mindre.

Hvor vi bor

Vi store polarbjørner føler oss helt hjemme i polarstrøkene på den nordlige halvkule. Vi bor ikke i Antarktis, men til gjengjeld kommer ikke pingvinene opp hit til Arktis. I likhet med mange dyr som krysser flere landegrenser, vandrer vi rundt i Arktis uten å bry oss om landegrenser i det hele tatt. Noen av oss er kanskje født på sovjetisk territorium, for eksempel på Novaja Semlja, men mange drar til norske øyer, for eksempel til Svalbard. Om vinteren er noen i min familie her i Canada blitt sett så langt sør som Gulf of St. Lawrence og halvøya Gaspé. Men om sommeren holder vi oss lenger nord. En av slektningene mine kan huske at han så den amerikanske ubåten «Skate» da den kom opp til overflaten i nærheten av Nordpolen for noen år siden.

Hvorfor lever vi et slikt nomadeliv? Fordi vi leter etter mat. Vi flakker ikke bare rundt på måfå. Vi følger de periodiske forandringene i Nordishavet. Ismengden varierer fra årstid til årstid.

Dere mennesker beundrer kanskje distansesvømmernes dyktighet, men noen av oss sjøbjørner er blitt sett over 60 kilometer fra land. Hvordan har vi klart å svømme så langt? De sterke forlabbene driver oss framover i ishavet, fra det ene isflaket til det andre. Denne svømmemåten er karakteristisk for oss isbjørner.

Vi er godt tilpasset omgivelsene

Se nøye på labbene mine. Da ser du at sålene er dekket av hår, og det gir en friksjon som er helt ideell for en isbjørn. En annen fordel når vi skal finne mat, er at vi har en usedvanlig god luktesans. Vi isbjørner er blitt kjent for å kunne komme på sporet av hvalspekk som mennesker brenner over tre kilometer unna. Vi har også bedre syn enn alle andre bjørner. Denne kombinasjonen oppveier den dårlige hørselen. Og visste du at vi har en øyehinne som beskytter øynene mot snøføyke og mot den blendende virkning som solen har der hvor det er så mye hvitt? Vi trenger ikke solbriller!

Vi trives godt i vannet, for spekklaget og den tykke og fete pelsen gjør det lettere for oss å flyte. Spekklaget og pelsen beskytter oss også mot lave temperaturer i sjøen og på land. Og man tror at hårene i pelsen leder ultrafiolett lys til overflaten av huden. Det hjelper oss til å holde på varmen.

Vårt innebygde navigasjonssystem kommer virkelig til nytte når vi følger svingningene i næringskjeden etter hvert som årstidene skifter. Jeg kan nevne et eksempel på hvor god retningssansen vår er. En gang ble noen av oss fraktet flere hundre kilometer fra en søppelfylling ved Cape Churchill i Nord-Canada, men snart fant vi veien tilbake! Vanligvis går vi på jakt hele vinteren.

Familielivet

Paringen finner sted om våren eller på forsommeren, og den begynner når vi er tre — fire år gamle. Etter paringen drar hannene ut for å jakte. Om vinteren graver binnene hi i snøen. Enkelte steder har det vært hele 200 hi like i nærheten av hverandre. Ungene blir født i desember eller i januar, og det er vanligvis to av dem. De er blinde og ikke stort større enn små kaniner. Det er en sped begynnelse for et dyr som i voksen alder kan veie over et halvt tonn! Men vi vokser fort.

Jeg kan fremdeles huske tiden i hiet, hvor jeg ble beskyttet mot alt utenfor, og hvor mors spekk og den varme luften i et kammer høyere enn inngangen hjalp meg til å holde på varmen. Jeg skulle spise og vokse. Jeg kan ennå huske mors varme og næringsrike melk med sin spesielle nøttesmak. Den var deilig! Men tilværelsen i hiet varte bare fram til omkring mars. Da brøt mor igjennom taket på hiet, og vi krabbet ut til verden utenfor. Så spent søsteren min og jeg var! Den gangen veide vi cirka 11 kilo.

Det var også den dagen vi begynte å lære. Så snart vi ble vant til lyset, gikk vi rett ut i vannet sammen med mor og begynte å svømme. Det var helt naturlig for oss. Eskimoene i Alaska kaller oss med rette ah tik tok — «de som går ned til sjøen». Når vi ble slitne av å svømme, tok vi bare tak i halen til mamma og hengte oss på slep! Moren lærer ungene om livet i Arktis i cirka to år. Etter det må de greie seg selv. Da er de rede til å dra hjemmefra og stifte sin egen familie.

Vi isbjørner har et svært vakkert sted å bo på. Vi kan glede oss over snø- og isfigurer, et endeløst hav og en kupert kyst. Vi gir ofte uttrykk for vår glede ved å komme med et hjertelig bifallsbrøl. Under slike forhold kan vi bli over 30 år gamle, men vi har hørt at noen som er blitt tatt med til dyreparker, har levd i 40 år.

Nei, nå synes jeg at jeg har hvilt lenge nok. Jeg håper du har likt deg hos meg. Jeg er sikker på at dette besøket har hjulpet deg til å forstå at livet her i det barske området rundt Nordpolen også er fint. Så neste gang du ser en isbjørn i en dyrepark, må du ikke la deg lure. Der hvor isbjørnen hører hjemme, i Arktis, lever den et mye mer fascinerende liv. Vi ses på din neste ekspedisjon til Arktis!

[Bilde på side 18]

«Jeg ble født i dette hiet»