Imponerende kjemper i Nord-Canada

Av Våkn opp!s medarbeider i Canada

«ISMARKENS konge» og «Polarisens hvite keiser» er treffende titler som blir båret av cirka 30 000 isbjørner som streifer omkring i nordpolsområdet.

Det finnes flere klart avgrensede isbjørnbestander. En av dem har valgt sørvestkysten av Hudson Bay i Canada — fra øya Akimiski i James Bay og nordover til Chesterfield Inlet — som sitt område. Byen Churchill i Manitoba, som ligger midt i dette området, er derfor blitt kalt «isbjørnens verdenshovedstad».

Isbjørnhannen er en nysgjerrig fyr som utrettelig vandrer omkring i sitt rike. Inuitene har derfor gitt den det poetiske navnet Pihoqahiak, som betyr «den evige omstreiferen».

De første som utforsket polarområdene, ble fascinert av isbjørnen. John Muir, en amerikansk naturforsker, omtalte den som ’et prektig dyr som har en enorm styrke, og som trossig lever og holder varmen i et område med evig is’.

Selv om isbjørnen gjerne veier mellom 450 og 650 kilo, er den nesten like smidig som en katt. En biolog sa: «De er som store katter. Det er helt utrolig hvor raske de er.»

Paring og tilværelse i hi

Isbjørnhannen er ingen «familiemann». Etter paringen overlater han binnen til seg selv med hele «foreldreansvaret» for ungene. Det befruktede egget i moren deler seg en rekke ganger for så å være i en hviletilstand de neste fire—fem månedene.

Når så egget fester seg i livmorveggen og begynner å vokse, graver binnen et hi i den dypeste snøfonnen hun kan finne, eller i jorden i en skråning ved strandkanten. Der blir hun værende uten å urinere eller ha avføring til i slutten av mars.

Hiet er godt bygd. Fra inngangen går det en cirka to meter lang tunnel på skrå oppover til den rommelige boligen. Hiet holder dermed på bjørnens kroppsvarme, slik at det ofte er 20 grader varmere der enn utenfor. En liten åpning i taket slipper ut gammel luft. Etter behov lager binnen nytt gulv ved å tråkke sammen snø som hun skraper ned fra taket.

En skulle tro at et så stort dyr ville føde ganske store unger. Men de nyfødte ungene veier bare cirka et halvt kilo! Normalt kommer de en gang i desember eller tidlig i januar.

Ungene er født blinde og døve og er helt dekket av krusete ull, bortsett fra på tråputene under labbene og på snuten. Med krumme klør kravler de bortover morens pels for å få suge i seg den kaloririke, fløteaktige, transmakende melken.

I de fleste polarstrøk får binnene vanligvis tvillinger hvert tredje år. Isbjørnene i Hudson Bay kan imidlertid få trillinger og av og til også firlinger annethvert år. Ungene vokser raskt. Når de er omkring 26 dager gamle, kan de høre de første lydene. Sju dager senere åpner de øynene. Den første ullen blir til ordentlig pels, som er mye tettere.

I slutten av mars kommer familien fram fra hiet og ut til solskinnet og den arktiske våren. Det er rikelig med snø som ungene kan boltre seg og tumle omkring i. De finner en bratt skråning hvor de aker på de runde små magene sine med utstrakte for- og baklabber ned i morens ventende favn.

I dyp snø er det noen ganger vanskelig for ungene å holde følge med moren. Hva er løsningen? Jo, å ri på ryggen hennes! En fotograf så en gang noen binner som var blitt skremt av et helikopter, og som flyktet med ungene på ryggen «som forskremte små jockeyer». 

Moren gir dem grundig opplæring i cirka to og et halvt år. Så forlater hun dem. De unge bjørnene må da klare seg selv.

Andre særtrekk

Ifølge en artikkel i bladet Life «er isbjørnene de sterkeste firbente svømmere i verden». De kan svømme mellom isflakene over store bukter. Verken vann eller iskrystaller trenger inn i den fete pelsen deres, så når de rister seg kraftig, står det en sky av dråper omkring dem. Når de så ruller seg i tørr snø, tar snøen opp resten av fuktigheten, og på noen få minutter er pelsen tørr.

Forskerne har helt nylig avslørt noen forbløffende hemmeligheter angående isbjørnens pels. Den måten pelsen absorberer og reflekterer lys på, bidrar ikke bare til å holde kroppen varm, men gir også pelsen dens blendende hvite utseende.a

Men hvordan finner de veien i de stadig skiftende arktiske omgivelsene, hvor det er få eller ingen faste holdepunkter som kan hjelpe dem til å navigere? Boken Arctic Dreams sier at isbjørnen «må ha et kart i hodet . . . Det hjelper ikke å ha god hukommelse. Hvordan bjørnen lager og bruker slike kart, er et av de mest fascinerende av alle spørsmål omkring den». Den kan streife omkring i ukevis uten å gå seg vill.

Selv om isbjørner sjelden angriper mennesker, må en ha den rette respekt for deres store styrke og smidighet. Den ovennevnte boken sier: «Isbjørnen er nokså menneskesky og ufarlig, særlig i forhold til grizzlybjørnen.» Men en isbjørn vil kunne overraske deg, for de godt pelskledde labbene gjør at den kan bevege seg nesten lydløst.

Et besøk hos isbjørnen

Hvordan kan vi så avlegge disse interessante skapningene et besøk? Forskere har reist flere 14 meter høye ståltårn langs kysten av Hudson Bay, og herfra overvåker de isbjørnene.

I byen Churchill finnes det «tundra-buggyer» for turistene. Dette er store, metallbeslåtte kjøretøyer som kan ta med mange passasjerer på sightseeing. Noen ganger får de se isbjørn på nært hold, for eksempel hvis en bjørn lener seg mot kjøretøyet eller slår på det med labben for å få oppmerksomhet eller for å få mat.

Vi håper at du har satt pris på dette besøket hos kjempebjørnene i nord, som regnes for å være blant de ti «mest populære» dyr i verden. Og de er virkelig vakre skapninger, et verk av en allvis Skaper, som gav dem evnen til å tilpasse seg isødet i nordpolsområdet.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Moren gir ungene opplæring i cirka to og et halvt år

[Bilder på side 25]

Unge hanner liker å slåss litt for moro skyld for så å avkjøle seg i snøen

[Rettigheter]

Alle bildene: Mike Beedell/Adventure Canada