Isbjørnens pels — et teknisk mesterstykke
ISBJØRNEN kan lære menneskene en god del om utnyttelse av solenergi, ifølge enkelte forskere. Fysikeren Richard E. Grojean ble fengslet av denne tanken i midten av 1970-årene, etter at det ble gjort en interessant oppdagelse om hvite arktiske dyr.
Kanadiske forskere som skulle prøve å telle disse dyrene, fant ut at det ikke bare var å ta vanlige luftfotografier, ettersom dyrene går i ett med det hvite landskapet. Infrarød film, som vanligvis er ideell til fotografering av varmblodige dyr, var heller ikke til nytte. Dyrene er rett og slett så godt isolert at de ikke avgir nok varme til å bli oppdaget på en infrarød film. Da man brukte ultrafiolett film, kunne imidlertid hvite seler og isbjørner tydelig ses som skarpt avtegnede svarte objekter mot den hvite bakgrunnen. «Mens snøen reflekterte de ultrafiolette strålene, ble de absorbert av dyrene,» melder The Toronto Star.
Hva er grunnen til det? Ifølge fysikeren Grojean og Gregory Kowalski, som er amanuensis i maskinteknikk, er det isbjørnens pels som gir svaret. I den usynlige ultrafiolette enden av fargespektret fanger hårene i pelsen opp 90 prosent av det ultrafiolette lyset og leder det ned til den svarte huden under, hvor det omdannes til varme. I Arktis, hvor temperaturen ofte faller til minus 30 grader celsius, er pelsens evne til å holde bjørnen varm svært nyttig. Denne evnen er dessuten bemerkelsesverdig; vanlige solcellepaneler på hustak er til sammenligning langt mindre effektive. Kowalski anslår faktisk at solcellepaneler kunne gjøres 50 prosent mer effektive hvis prinsippet i isbjørnens pels ble anvendt.
I den synlige delen av fargespektret oppfører hårene i pelsen seg helt motsatt; de reflekterer 90 prosent av lyset. Det er dette som gir bjørnen dens kritthvite utseende, til tross for at de enkelte hårene egentlig ikke er hvite, men gjennomsiktige og uten pigment. Den hvite pelsen setter bjørnen i stand til å jakte usett i det arktiske snølandskapet. Noen har til og med iakttatt isbjørner som dekker til de svarte nesene sine når de sniker seg inn på et bytte, som om de skulle være klar over at det er nødvendig å gå i ett med snøen.
Isbjørnens pels dekker følgelig på en perfekt måte to av dette dyrets grunnleggende behov: å se hvit ut og å holde seg varm. Det er derfor ikke til å undres over at fysikeren Grojean lovpriser pelsen som et «fantastisk teknisk mesterstykke». Denne enestående og praktfulle skapningen vitner virkelig om sin Skapers visdom.