Atomalderens uskyldige offer
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Guam
MANDAG 1. juli 1946 ble den blinkende, stille lagunen til en lite kjent atoll i en øygruppe i Stillehavet, Marshalløyene, om lag 3200 kilometer sørvest for Hawaii, sprengt i stykker av en blendende eksplosjon. En radioaktiv atomsopp steg ti kilometer til værs, og Bikini ble med ett kjent som det stedet hvor den første atombombeprøven i fredstid hadde funnet sted.
Bikini bestod av en rekke små, tropiske øyer og holmer rundt en ovalformet, 775 kvadratkilometer stor lagune. Fem måneder etter at byene Hiroshima og Nagasaki ble ødelagt av atombomber, valgte De forente staters regjering Bikini til det stedet hvor framtidige kjernefysiske prøvesprengninger skulle finne sted, og dette ble gjort kjent for offentligheten i De forente stater. Det var imidlertid først noen uker senere at befolkningen på Bikini fikk beskjed om at den måtte flytte.
De 167 øyboerne ville nødig dra sin vei, men de gikk med på det da det ble fortalt dem at prøvene var «til beste for menneskeheten og for å gjøre slutt på alle verdenskriger». Snart begynte militært og vitenskapelig personell på flere tusen mennesker foruten flere hundre skip og fly å ankomme til den palmekledde atollen. I mellomtiden forberedte innbyggerne på Bikini seg med bedrøvet sinn til å forlate sitt hjem og begynne på en lang reise, som for mange av dem ennå ikke har tatt slutt.
Det var blitt sagt til dem som bodde på Bikini, at de ville kunne dra hjem når prøvene var over, og de valgte derfor å slå seg ned på Rongerik-atollen, som lå 200 kilometer mot øst. Men Rongerik var ikke det samme som Bikini. Den tidligere ubebodde atollen på 17 øyer hadde bare litt over én kvadratkilometer med tørt land, mens Bikini hadde seks kvadratkilometer. Den cirka 140 kvadratkilometer store lagunen kunne på ingen måte sammenlignes med den 775 kvadratkilometer store lagunen ved Bikini. Den eneste vannkilden skaffet til veie bare brakkvann. Kokosnøttene var av dårlig kvalitet. Og mange sorter fisk som var spiselige på Bikini, var giftige på Rongerik. Mindre enn to måneder etter at øyboerne fra Bikini var kommet dit, bad de om å få vende hjem. Dette var dessverre umulig.
De som bodde på den nærliggende Rongelap-atollen, hørte om deres nød og prøvde å yte hjelp ved å bringe fisk og annen mat over til dem i utliggerkanoer. Men situasjonen på Rongerik fortsatte å forverre seg. En katastrofal brann ødela 30 prosent av de kokospalmene som bar frukt, noe som førte til en enda større matmangel. Flere legerapporter som ble utarbeidet i løpet av de neste to årene, bekreftet at Bikini-folket var et «underernært folk», og at deres avreise fra Rongerik var blitt «utsatt altfor lenge».
Til sist ble de evakuert for annen gang, til en midlertidig leir ved flåtebasen på Kwajalein, som også tilhører Marshalløyene. Flere måneder senere ble de enige om å flytte til Kili. Dette var en enslig øy med et landområde på bare 0,86 kvadratkilometer. Men det var én ting som talte til dens fordel — den var ubebodd. Hvorfor var det så viktig?
De som bor på Marshalløyene, har ikke eiendomsrettigheter på andre atoller enn på dem som tilhører deres eget samfunn. De kjøper og selger heller ikke land som mennesker fra andre nasjoner gjør. Ettersom jorda og havet skaffer dem det de trenger til livets opphold, slår de seg nødig ned der hvor andre øyboere oppholder seg. Bortsett fra på en ubebodd atoll ville de komme i samme klasse som fattige slektninger som ville være avhengige av de innfødtes velvilje. Bikini-folket ønsket ikke dette, og de drog derfor til Kili.
Men livsvilkårene der var dårlige. Kili er omgitt av en smal klippeavsats som faller bratt ned i det dype vannet. Selv om det vokser rikelig med kokospalmer og det faller mye regn, finnes det ikke noe korallfisk og ingen skalldyr, for brenningen slår direkte mot klippen, En kan ikke benytte seg av kanoer, ettersom det ikke finnes noe sted hvor en kan sette dem ut i det opprørte vannet. I løpet av den tiden da passatvinden blåser, er havet så stormfullt at forsyningsskip ikke klarer å legge til ved øya. En av dem fra Bikini som nå bor i Majuro, sa: «Livet på Rongerik og Kili var svært hardt. Det var verre enn å være i fengsel, for øyene var så små, og det fantes ikke nok mat.»
I mellomtiden . . .
I mellomtiden ble Eniwetok, en atoll som består av 40 små øyer, og som også tilhører Marshalløyene, utpekt som det stedet hvor nye prøver med atomvåpen skulle gjennomføres. De som bodde der, ble derfor evakuert og forflyttet til Ujelang, som ligger 200 kilometer mot sørvest. Denne øya var tilfeldigvis også blitt utvalgt av dem som kom fra Bikini, og som allerede var i ferd med å bygge seg nye hus da myndighetene uten tilstrekkelig varsel lot dem fra Eniwetok flytte dit. Det ble stor bitterhet blant dem som var fra Bikini, på grunn av dette.
Så kom vannstoffbombene, og den første av dem ble prøvd ved Eniwetok i 1952. En øy og deler av to andre gikk fullstendig opp i damp. En ødeleggende prøve (som ironisk nok ble kalt Bravo) fant sted ved Bikini den 1. mars 1954. Denne bomben, som ble sagt å være den største vannstoffbomben, var kanskje 700 ganger kraftigere enn den første atombomben som ble sloppet ved Bikini. Et blendende blitzlys etterfulgt av en ildkule med en varme på titusenvis av millioner grader skjøt oppover med en hastighet på over 480 kilometer i timen. I løpet av noen minutter steg den veldige, soppformede skyen om lag 30 500 meter til værs.
Lagunen ble rystet av vinder som hadde en hastighet på flere hundre kilometer i timen. Flere hundre millioner tonn av Bikinis korallrev, øyer og laguner ble pulverisert og sugd opp i luften. Vinder i store høyder fraktet med seg dødbringende, radioaktiv aske 130 kilometer. Denne asken falt ned som snø over 23 japanske fiskere i en båt som het «Lucky Dragon» (Den lykkebringende drage). Over 160 kilometer lenger borte, på de bebodde atollene Rongerik og Rongelap — hvis innbyggere hadde vært så vennlige mot de evakuerte innbyggerne fra Bikini — falt den grynete, radioaktive asken ned og dannet et fem centimeter tykt lag. Nesten 440 kilometer borte, på atollen Utirik, falt asken som en tåkedis. I alt ble 11 øyer og tre atoller direkte berørt.
Like etter begynte de japanske fiskerne og de som bodde på Utirik og Rongelap, å merke virkningene av at de var blitt utsatt for akutt radioaktiv stråling, slike virkninger som kløe, forbrent hud, kvalmefornemmelser og brekninger. En av de japanske fiskerne døde like etter, og i løpet av de neste to årene mottok den japanske regjering to millioner dollar som kompensasjon for de andre syke medlemmene av besetningen og for den skade som ble påført tunfiskindustrien.
Da prøvene var over, hadde det vært 23 kjernefysiske sprengninger ved Bikini og 43 ved Eniwetok, og de hadde hatt en styrke fra 18 kilotonn til 15 megatonn! Selv om det hadde vært opphold mellom prøvene, eksploderte det gjennomsnittlig ett atomvåpen annenhver dag mens en serie pågikk.
Hva blir det neste?
En tid etter at prøvene var over, trodde alle at øyboerne fra Bikini kunne vende hjem. Etter en innledende undersøkelse som ble foretatt av Atomenergikommisjonen i 1969, ble Bikini erklært å være et trygt sted. Alt det som fantes av det som hadde hatt tilknytning til prøvene, skulle dumpes på tre steder som lå cirka én og en halv kilometer ute i lagunen, Det ble sagt til øyboerne: «Det er i virkeligheten ikke noen radioaktivitet tilbake, og vi kan ikke finne noen synlige virkninger verken på plante- eller dyrelivet.» Oppryddingen og den nye bosettingen skulle ifølge planen strekke seg over en periode på åtte år.
Men den etterlengtede drømmen viste seg å bli et mareritt. De som vendte tilbake, fant ikke de frodige øyene som de hadde forlatt, men en ødelagt atoll som var dekket av tett, verdiløs krattskog, få trær og tonnevis av avfall etter prøvene. Noen gråt sine modige tårer. Med finansiell støtte satte de ikke desto mindre i gang med det arbeid som bestod i å plante kokospalmer og andre vekster på nytt og å oppføre hus.
Men det var ikke slutt på deres problemer. Radiologiske undersøkelser som ble foretatt i 1972 og 1975, avslørte større forekomster av radioaktivitet enn man tidligere hadde trodd. Noen vannkilder var altfor radioaktive til å kunne benyttes til å ta drikkevann fra. Det ble nedlagt forbud mot å spise visse matvarer. Det ble funnet store konsentrasjoner av radioaktivitet i kroppen deres. Så enda en gang var Bikini-folket på flyttefot — på vei tilbake til Kili. De 50 000 kokospalmene og 40 nye husene som var en del av rehabiliteringsplanen til tre millioner dollar, ble forlatt. Vitenskapelige undersøkelser som ble gjennomført på Bikini i april 1983, viser at hvis det ikke blir foretatt en omfattende opprydding, vil det gå minst 110 år før noen vil kunne bo der igjen.
Hva med de andre offerne?
En eksplosjon på 18 kilotonn i 1958 utløste ikke noen kjedereaksjon, og den spredte dødbringende plutonium 237 over øya Runit, en av Eniwetoks 40 øyer. Avfallet ble senere samlet sammen og gravd ned i et bombekrater og tildekket med en hette av betong som er cirka 110 meter bred og 50 centimeter tykk. Den dekker 84 000 kubikkmeter av noe av det farligste avfallet i verden, Ifølge en melding vil det være et forbudt område «for bestandig». Bare på tre øyer i atollen kan en bosette seg, og kosten vil hovedsakelig bestå av importerte matvarer inntil de kokospalmene og brødfrukttrærne som er plantet på stedet, bærer frukt. I 1980 vendte 500 innbyggere fra Eniwetok tilbake, men før det var gått to år, hadde 100 av dem reist sin vei på grunn av de vanskelige forholdene. Arbeidet med opprydding og rehabilitering vil koste 218 millioner dollar.
I mellomtiden er det blitt påvist at antall tilfelle av dødfødsler, aborter, grå stær, nedsatt vekst og abnormiteter som følge av skjoldbruskkjertelskader er langt større blant dem som bor på de atoller som ble utsatt for radioaktivt nedfall, enn blant de andre innbyggerne på Marshalløyene. Mange av de 250 innbyggerne på Marshalløyene som ble utsatt for «Bravo»-eksplosjonen i 1954, har svulster i skjoldbruskkjertelen. Alle 250 har abnormiteter som følge av skjoldbruskkjertelskader. Det later til at de er særlig utsatt for å bli forkjølt, få influensa og pådra seg halslidelser. De fleste av dem blir fort trette, og de er nesten alle sammen bekymret for sin helse.
En regjeringssjef sa: «Enhver som er rammet, stiller seg selv følgende spørsmål: ’Vil jeg være frisk i morgen? Vil mine barn bli normale?’ Og når han blir syk, spør han seg selv: ’Er dette en vanlig sykdom, eller er bombens spøkelse kommet for å ta meg nå — flere år senere?’» En mann på Utirik kom med denne klagen: «Flere av mine barn som var friske da de ble født, døde før de var ett år gamle . . . I alt har jeg mistet fire små barn. Min sønn Winton ble født bare ett år etter at bomben eksploderte, og han har hatt to operasjoner i halsen for kreft i skjoldbruskkjertelen.»
«Et uoppfylt håp . . .»
Framtiden for dem som har måttet forlate Bikini, er fortsatt usikker. De forente staters regjering vurderer nå Hawaii som det nyeste stedet som er valgt for dem til å omplassere seg. De fleste av dem bor fremdeles på øya Kili. Det de har opplevd, viser hvor tragisk atomkappløpet er. Det koster langt mer i penger og anstrengelser enn menneskeheten har råd til, og selv i fredstid krever det sine offer, innbefattet uskyldige tilskuere som bor langt, langt borte fra de mektige nasjonene som kappes om å være den sterkeste atommakt.
Bibelen sier: «Et uoppfylt håp gjør hjertet sykt.» (Ordspråkene 13: 12, The New English Bible) Det er dette innbyggerne på Bikini har erfart fordi de har satt sin lit til mennesker. Ikke desto mindre er det nå i mange år blitt kringkastet et budskap over radioen fra Majuro til alle Marshalløyene, et budskap som ikke henleder oppmerksomheten på rustningskappløpet, men på Guds rike som kilden til virkelig sikkerhet. Dette er i sannhet et budskap som er «til beste for menneskeheten», og som forteller at det skal bli «slutt på alle verdenskriger». Snart vil dette rike ’gjøre ende på krig over hele jorden’ og «ødelegge dem, som ødelegger jorden». — Salme 46: 10; Åpenbaringen 11: 18.
Når de øyboerne fra Bikini som bor på Kili, besøker Majuro for å skaffe seg forsyninger eller gjøre forretninger, får de personlig høre dette budskapet av de mange aktive vitner for Jehova som finnes der. Kunnskapen om at den tid er nær da Riket vil bringe paradisiske tilstander tilbake til jorden, vil hjelpe dem til å få oppleve det som sies i den siste delen av det skriftstedet som er nevnt ovenfor: «Et oppfylt ønske er et livets tre.» Under dette rike vil det ikke mer være noen trusel om kjernefysisk ødeleggelse — og ingen flere offer for den.