Ringer dødsklokken for de olympiske leker
8. mai 1984:
«SSSRs nasjonale olympiske komité ser seg tvunget til å meddele at det er umulig for sovjetiske idrettsfolk å delta i de XXIII olympiske leker i Los Angeles.»
SLIK slo bomben ned i den olympiske idrettsverden. Sovjetrusserne hadde trukket seg fra de olympiske leker i Los Angeles. I løpet av få dager fulgte andre kommunistiske nasjoner deres eksempel.
Hva var det som fikk Sovjetunionen til plutselig å trekke seg fra de olympiske leker? Ifølge den offisielle sovjetiske erklæringen som det nasjonale nyhetsbyrået Tass brakte, var hovedmotivet SIKKERHETEN. Den hevdet nemlig: «Det forberedes fiendtlige politiske demonstrasjoner mot SSSR, og det ventes utilslørte trusler mot vår nasjonale olympiske komité og mot sovjetiske idrettsfolk og funksjonærer.» Det het videre at de amerikanske myndighetenes holdning var en «grov hån mot den olympiske bevegelses idealer og tradisjoner».
Men var sikkerheten egentlig den eneste grunnen til at sovjetrusserne gikk til et slikt skritt? Kunne andre motiver være å finne i den internasjonale politikks irrganger? Da den vestlige pressen analyserte dette nye trekket i supermaktenes store «sjakkspill», kom den fram til andre mulige grunner til Sovjets uteblivelse. De kan alle oppsummeres i ett ord — POLITIKK.
Det britiske ukemagasinet The Economist framholdt: «Helt siden amerikanerne uteble fra Moskva-olympiaden i 1980, har det vært en mulighet for sovjetiske represalier.» Mange observatører ser følgelig den sovjetiske aksjonen ganske enkelt som en hevnakt som takk for sist, men med flere siktemål i tillegg. I forbindelse med presidentvalget i De forente stater nå i høst skrev derfor U.S.News & World Report: «Nok en gang måtte en uttrettet verden se på med forferdelse mens de olympiske leker . . . ble holdt som gisselstormaktspolitikken. . . . det boikotten egentlig dreier seg om, er politikk.» Bladet fortsatte: «Uteblivelsen skulle i første rekke ramme Ronald Reagan.» Newsweek sa at bomben fra Moskva «også var et skarpt signal om Kremls stadig fiendtligere holdning til Ronald Reagan». En skribent i The New York Times framholdt det syn at «Kremls avgjørelse ikke kan ses atskilt fra den sterke fiendtlighet som har satt sitt preg på de sovjetisk-amerikanske forbindelser i de senere år».
Dette er allerede femte gang på rad at de olympiske leker på en eller annen måte er blitt politikkens offer. Siden 1968 har de olympiske leker hatt politiske overtoner. De er i større og større utstrekning blitt brukt som et middel for å uttrykke politisk protest og fortørnelse. Terrorister har gjort den olympiske arena om til en skueplass for sine blodsutgytelser. De to supermaktene har nå vist hvordan de kan manipulere de olympiske leker som et ledd i sin kamp for å oppnå overherredømme. Og det logiske spørsmål er: Hvilken virkning vil alt dette ha på lekenes framtid?
Langsiktige virkninger
Vil de olympiske leker overleve også dette slaget i ansiktet? Enkelte er fremdeles optimistiske. William Simon, presidenten for De forente staters olympiske komité, skal ha sagt: «Den olympiske bevegelse er sterk. Med alle sine skjønnhetspletter er den fremdeles en positiv kraft som fremmer fred.» Andre har derimot et mer dystert syn på tingene. Alberto Salazar, verdensrekordholderen på maratondistansen, sa: «Jeg er lei for at dette har skjedd, og jeg tror at det kommer til å bli dødsstøtet for de olympiske leker.» Newsweek gikk så langt som å si at «det kan bære bud om den endelige ødeleggelse av selve den moderne olympiske bevegelse».
Ja, det reises nå alvorlige spørsmål om oppslutningen om OL i framtiden. Hvilken by eller hvilken forretningssammenslutning vil være villig til å påta seg det økonomiske ansvar det er å arrangere lekene, hvis de alltid skal ofres som en bonde på det politiske sjakkbrett? Vil idrettsutøverne fremdeles være villig til å trene så hardt hvis det på grunn av internasjonal politikk ikke er sikkert at de kan få delta? Dette er bare noe av den tvil som det nå blir gitt uttrykk for. Men det er flere spørsmål: Hva med nasjonalisme, bruk av dopingmidler og spørsmålet om amatørskap? Med andre ord — går det nedover med de olympiske idealer? Er de på vei ut?