De olympiske leker — er de virkelig «til ære for idretten»?

EN RELIGIØS høytid som ble holdt i Olympia i det sørlige Hellas for over 2760 år siden, var forløperen for de begivenhetene i Los Angeles i California som sannsynligvis fanget din interesse nylig. Høytiden ble holdt til ære for guden Zevs, som en trodde hersket på fjellet Olympos. Av dette oppstod de olympiske leker, som første gang ble holdt i 776 f.Kr. Hvert fjerde år sendte de forskjellige bystatene i det gamle Hellas sine beste idrettsmenn til Olympia for at de skulle konkurrere der.

Tradisjonen fortsatte til 393 e.Kr., da lekene i gammel tid ble holdt for siste gang. Året etter ble de forbudt av den «kristne» keiser Theodosius, som forbød alle hedenske (ikke-kristne) skikker i Romerriket. Hvordan har det seg da at lekene avholdes i dag?

I slutten av det forrige århundre ble Pierre de Coubertin, en ung fransk idrettsleder, imponert over den måten idrett ble brukt på i engelske kostskoler. Han mente at en likevektig utdannelse også bør innbefatte idrett. I en biografi sies det at han senere «ble besatt av [tanken på å gjenopplive] de olympiske leker». Coubertin agiterte for dette med hell, og i 1896 gjenoppstod de olympiske leker, med rette i Aten i Hellas.

Coubertin mente blant annet at lekene, som skulle holdes hvert fjerde år, ville bidra til å fremme verdensfreden. Der tok han grundig feil. Siden 1896 er de blitt avbrutt to ganger på grunn av verdenskriger, og politikken har ofte stukket kjepper i hjulene for dem. I 1974 følte lord Killanin, Den internasjonale olympiske komites daværende president, seg tvunget til å si: «Jeg appellerer til hver enkelt idrettsmann og -kvinne om ikke å komme til de olympiske leker hvis de ønsker å gjøre bruk av idrett i politisk øyemed.»

I 1976 og 1980 fikk hans oppfordring motsatt virkning av den tilsiktede. Mange nasjoner boikottet lekene nettopp for å markere politisk protest. Ved slutten av Moskva-olympiaden i 1980 kom lord Killanin så med en appell til: «Jeg bønnfaller alle verdens idrettsfolk om å forene seg i fred før katastrofen er et faktum . . . De olympiske leker må ikke brukes i politisk øyemed.» Det at det i det hele tatt var nødvendig å komme med disse appellene, viser hvilken fare politikken utgjør for de olympiske idealer. I og med at mange kommunistiske nasjoner uteble fra OL i Los Angeles, er dette blitt ytterligere understreket.

«Til ære for idretten»?

Var de olympiske leker i gammel tid nødvendigvis basert på sportsånd og ærlig spill? I sin kritikk av boken The Olympic Games: The First Thousand Years sa den britiske forfatteren Enoch Powell: «[Lekene] var stort sett usportslige og hensynsløse. Selve konkurransen spilte ingen rolle — seier var det eneste som betydde noe. Det fantes ikke noe slikt som en ’hederlig annenplass’. Derimot var enhver seier god nok, selv om den ble oppnådd på grunn av et regelbrudd som ble straffet. De var farlige og brutale.» Ja, boken sier: «Deltagerne bad om enten å få vinne [seiers]kransen eller å få dø.»

Det ligger tilsynelatende edlere motiver bak de moderne olympiader. Som det blir uttrykt i den olympiske grunntanke: «Det viktigste i de olympiske leker er ikke å vinne, men å delta, akkurat som det viktigste i livet ikke er seieren, men kampen. Det det dreier seg om, er ikke å seire, men å kjempe godt.» En idrettsutøver avlegger den olympiske ed på vegne av alle ved åpningen av lekene. Den ble utarbeidet av Coubertin og lyder: «På vegne av alle konkurrenter lover jeg at vi vil delta i disse olympiske leker, idet vi respekterer og holder fast ved de lover som gjelder, i sann sportsånd til ære for idretten og til heder for våre land.»

Dette lyder jo svært edelt, men det bærer preg av en annen tidsalder. Hvordan er virkeligheten i dag? Ble disse idealene virkelig gjenspeilt i Los Angeles, hvor tusenvis av idrettsutøvere kjempet om noen hundre gullmedaljer? Konkurrerte de i samsvar med Coubertins opprinnelige idealer? Hva er den egentlige drivkraft bak de olympiske leker? Er det sportsånd og ærlig spill? Fremmer lekene internasjonal fred og mellomfolkelig vennskap i noen særlig utstrekning? Eller er de nok en valplass for politiske stridigheter?

[Bilde på side 5]

De olympiske leker i gammel tid var «stort sett usportslige . . . De var farlige og brutale»