Hvorfor jeg la bort hammeren og meiselen

ÅRET er 1950. En fjellvei slynger seg ned gjennom granskogen. Her og der er det lysninger med en majestetisk utsikt. På et storslagent sted høyt over dalen innunder en framstående, skogkledd fjellknaus står et lite arbeidslag (som blant andre består av meg) på et stillas. Vi meisler i vei på store steinblokker som er satt sammen for å danne en 15 meter høy koloss. En menneskekropp begynner å ta form. Men hva skal det bli? Et minnesmerke over de medlemmene av Le Maquis (de franske hjemmestyrker) som falt i kampen mot nazistene. Her i dette området, som ligger halvveis mellom Lyon og Genève, ved den sørlige foten av de franske Jurafjellene, ble det nemlig utkjempet mange kamper under den annen verdenskrig.

Senere skaffet jeg meg et annet yrke. Men følelsene blir fremdeles satt i sving når jeg hører noen hogger i stein. Hva var det som fikk meg til å legge bort hammeren og meiselen, når jeg var så glad i dette arbeidet?

En lidenskap helt fra ungdommen av

Så langt tilbake som jeg kan huske, er stunder da jeg modellerte eller tegnet, de hyggeligste minnene jeg har. Jeg utmerket meg i kunst og håndverk, så jeg fikk komme inn på kunsthåndverksskolen i Lyon i 1945, da jeg var 17 år gammel. Der lærte jeg de forskjellige teknikkene i billedhoggerkunsten. Vi lærte å lage nøyaktige kopier av «Venus fra Milo», «Nike (eller Victoria) fra Samothrake», en av de slavene Michelangelo skulpterte, og så videre. Vi lærte også å bruke levende modeller. Stort sett laget vi byster, torsoer eller hele menneskekropper i leire. Det ble gjort som rundskulptur, det vil si i tre dimensjoner uten noen bakgrunnsflate, en metode som skiller seg ut fra basrelieff, hvor figurene blir skåret ut på en flat overflate og ikke trer særlig fram fra bakgrunnsplanet.

Under det påpasselige blikket fra Monsieur Bertola, en kjent mester innen billedhoggerkunsten, lærte vi også å balansere rominnholdet riktig, få fram rytmen i grasiøse silhuetter og kontrollere lysets spill ved å variere de runde formene og uthulingen. Hver ettermiddag det siste skoleåret fikk vi opplæring i å hogge i stein i atelieret. Det skulle bli min spesialitet.

I begynnelsen av 1950-årene fikk jeg en deltidsjobb i et religiøst atelier, og jeg arbeidet der mens jeg fortsatte å studere billedhoggerkunst. Jeg ble der bare noen måneder, for han som stod for det hele, hadde helt andre kunstoppfatninger enn det jeg hadde.

Opplæringen

Jeg skal forsøke ganske kort å fortelle hvordan jeg lærte å lage en statue. Skulptøren begynner med noen skisser som hjelper ham til å beregne formen og proporsjonene. Han lager så en grovt bearbeidet og forminsket modell i leire, slik at han i store trekk kan avgjøre arbeidets form og struktur. Neste skritt er det viktigste og det som tar lengst tid, for det består i å lage en modell av leire, vanligvis i full størrelse, av den ferdige statuen slik den kommer til å se ut. Før denne modellen i leire tørker og slår sprekker, må det lages en gipsavstøpning av den. Så kan denne avstøpningen bli kopiert i marmor eller et annet steinslag.

Gipsmodellen vår var i målestokk 1: 5, så den var tre meter høy. Det lille arbeidslaget bestod av to erfarne steinhoggere som grovhogget, og to assistenter som sammen med meg fortsatte med arbeidet til mesteren kunne legge siste hånd på verket.

Vi arbeidet på stedet i over tre måneder. Vi gjorde alt selv, fra å reise stillaset til å hamre de forskjellige meislene. På den måten ble vi ganske dyktige i kunsten å bruke hammere, særlig fordi vi arbeidet sammen med slike erfarne steinhoggere. Det var noe helt annet å arbeide her enn i atelieret, hvor vi finmeislet, noe som bare krevde lette hammerslag med noen få håndbevegelser, og hvor steinen, som var plassert i riktig høyde, stod på et roterende stativ, slik at det ble lettere å bearbeide den.

Jeg kan spesielt huske hvor vanskelig det var å få stillaset til å holde seg inntil den steinblokken vi holdt på å hogge ut, særlig når vi nærmet oss toppen av monumentet. De høye trestolpene i stillaset hadde en tendens til å gi etter. Det gjorde det litt vanskeligere, særlig da jeg skulle prøve å meisle ut figurens fine hårgrense 15 meter over bakken. Den spinkle plattformen vaklet, og jeg syntes statuen gav etter hver gang jeg slo på meiselen!

Men vi lærte å bli så smidige og raske som apekatter og følte skadefryd over å be besøkende komme opp og se litt nærmere på verket vårt. Når de kom opp dit og oppdaget den imponerende utsikten og de vaklevorne plankene de stod på, ble de som regel opptatt av alt annet enn vårt mesterverk! Jeg må også innrømme at å se en 40 centimeter bred nese eller et like stort øre på nært hold ikke akkurat er særlig inspirerende!

Mitt åndelige behov blir dekket

Det gikk ikke så godt framover med meg i åndelig henseende som det gjorde yrkesmessig sett. Jeg var blitt oppdratt som katolikk, men hadde store vanskeligheter med å godta bestemte læresetninger, særlig transsubstansiasjonslæren, som går ut på at Kristi bokstavelige legeme blir servert under messen. Jeg diskuterte ofte med presten. En dag da han ikke kunne komme på flere argumenter, sa han at jeg resonnerte som en protestant. Jeg følte det som om jeg hadde et åndelig handikap, og bad til Gud om å få tro.

Jeg hadde fremdeles den samme innstillingen i august 1950, da jeg kom over en bok som het «’Gud er sanndru’». Mor visste at jeg interesserte meg for åndelige spørsmål, så hun hadde skaffet den gjennom Jehovas vitner et år tidligere. Den gangen hadde jeg bare bladd igjennom den og lagt den i bokhyllen. Nå som jeg begynte å lese den, kunne jeg ikke legge den fra meg. Jeg leste den fra perm til perm. Da jeg fant ut av de forskjellige bibelske læresetningene, begynte jeg å innse at jeg nå fikk svar på alt det jeg hadde gått og lurt på i mange år. Jeg skrev straks til Jehovas vitners kontor i Paris for å få flere opplysninger.

En kveld i september kom et av Jehovas vitner hjem til oss og spurte mor om jeg var hjemme. Hun sa at jeg bare var hjemme i helgene. Det var fordi jeg arbeidet som assistent for skulptøren Charles Machet fra Lyon. I flere uker hadde vi holdt på med en kjempemessig skulptur til ære for Le Maquis fra departementet Ain i de nedre Jurafjellene. Den forestilte en kvinne som syntes å komme ut fra et fjell, og som brøt lenkene sine. Følgende ord av den franske forfatteren Aragon ble gravert på den ene siden: «Où je meurs renaît la patrie» («Der jeg faller, reiser fedrelandet seg igjen»).

Prøvesteinen

Hver helg reiste alle hjem til Lyon, og det var der jeg traff Jehovas vitner. En lørdag fortalte mor at de skulle komme, og det gjorde de — helt presis. Vi hadde en lang, men livlig samtale, og jeg bombarderte dem med spørsmål angående treenigheten, det ondes opprinnelse, verdens ende og så videre. De brukte alltid Bibelen når de svarte. Vi avtalte å starte et studium.

I november 1950, da den svære skulpturen i nedre Jura var ferdig, begynte jeg på kunsthåndverksskolen i Lyon igjen. På den tiden begynte jeg å studere Bibelen og brukte mange timer på å lære om Guds hensikter. Men etter at den begeistringen jeg først hadde vist, hadde lagt seg, ble diskusjonene ofte heftige.

Prøvesteinen var studiet av De ti bud. Jeg steilet over det andre bud, som står i 2. Mosebok 20: 4, 5: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem . . . For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW].»

Jeg innvendte naturligvis at jeg bare laget religiøse statuer og minnesmerker; jeg tilbad dem ikke. Jeg bare tjente til livets opphold. Roger og Yolande, de vitnene som studerte med meg den gangen, resonnerte på samme måte som forfatteren Tertullianus fra det annet århundre, som blir betraktet som en av kirkefedrene. Han skrev: «For det første kan denne tale som vi pleier å bli bebreidet for: ’Jeg har ikke noe annet å leve av’, bli strengere besvart med: ’Hva har du å leve av da?’ . . . ’Jeg lager,’ sier én, ’men jeg tilber ikke;’ som om det fantes noen årsak til å våge ikke å tilbe. . . . Kunsten har andre retninger som kan skaffe en et levebrød uten at en behøver å gå helt bort fra den.» — On Idolatry, kapitlene 5, 6, 8.

Med tiden ble jeg nødt til å innrømme at jeg måtte slutte å lage skulpturer som hadde med religion eller de døde å gjøre, for det betydde å ’dyrke det skapte istedenfor Skaperen’. (Romerne 1: 25) Denne utviklingen skar kraftig ned på det antall bestillinger jeg kunne ta imot for å tjene til livets opphold. Men samtidig delte jeg Tertullianus’ syn. Jeg kunne fortsette med kunsten «uten at jeg behøvde å gå helt bort fra den».

Medgang og motgang

Jeg mente fremdeles det samme da jeg i mars 1951 fikk vite at Saint-Etienne (en stor by ikke langt fra Lyon) søkte en lærer som kunne undervise i modellering og billedhogging. Kandidaten skulle utvelges på grunnlag av kvalifikasjoner og en praktisk prøve. Jeg mente at denne jobben var akkurat noe for meg, og søkte stillingen. Dessverre fikk jeg den ikke på grunn av min dårlige helse. I 1948 var jeg nemlig blitt behandlet for tuberkulose.

Dette var en bitter skuffelse, men Roger og Yolande støttet og trøstet meg, og jeg begynte å gå på møtene i Rikets sal. Jeg tok også et viktig skritt da jeg i 1951 overvar Jehovas vitners stevne i Paris. Det var det første landsstevne for Frankrike etter krigen. Jeg boblet over av begeistring og følte meg virkelig som en del av den lykkelige skare av stevnedeltagere. Jeg tok del i forkynnelsesarbeidet for første gang, og da jeg kom hjem, hadde jeg allerede bestemt meg for å innvie mitt liv til Jehova.

Da jeg kom hjem, lå det et brev til meg fra kommunerådet i Saint-Priest i Lyonområdet, som bestilte en fresko av en modell som jeg hadde levert inn. Basrelieffet var basert på temaet utdannelse og skulle dekorere en skolebygning som da var under oppførelse. Det var gode nyheter, for det ville holde meg beskjeftiget i flere måneder framover og ville gjøre det lettere å bryte forbindelsen med gamle kjente. På den tiden gikk jeg mer regelmessig på møtene. Noen få uker senere, i november 1951, ble jeg døpt.

Fram til da hadde far brakt store offer for at jeg skulle kunne lære den vanskelige billedhoggerkunsten, og han kunne bare ikke forstå hvorfor jeg ikke gikk inn for å gjøre karriere lenger. Så jeg ble nødt til å flytte hjemmefra. Og da jeg var ferdig med å arbeide med freskoen og lønnen var brukt opp, ble det umulig å ta imot de få bestillingene som nå kom inn, fordi jeg ville følge Bibelens prinsipper.

Til slutt stod jeg overfor den avgjørelse som jeg hele tiden hadde utsatt — den virket så uutholdelig. Ja, jeg oppgav min store lidenskap og sluttet å lage ting som er «formet av menneskers kunst eller tanke». (Apostlenes gjerninger 17: 29) Jeg fikk så en kontorjobb i et forsikringsselskap, og der arbeider jeg fremdeles, 30 år senere.

Jeg angrer ikke på det valget jeg traff, for det har resultert i mange velsignelser for både min familie og meg som en del av Jehovas folk. Men selv i dag vil jeg ikke gå nær noe som har med billedhoggerkunsten å gjøre, av frykt for at min gamle lidenskap skal blusse opp. Men jeg ser fram til Jehovas lovte, nye ordning i håp om at min kunst kan komme til nytte på en eller annen måte. Jeg vil i så fall med glede finne fram hammeren og meiselen igjen, denne gangen for å utføre et arbeid til Jehovas ære. — Innsendt av Dominique AimoBoot.