Noe som er bedre enn verdens hyllest
Flere år etter at jeg var blitt en kjent billedhogger i Europa, sa en kunstnerkollega bebreidende til meg: «Du har sviktet kunsten!» Før jeg forklarer årsaken til at han sa noe slikt, vil jeg gjerne fortelle hvordan jeg ble billedhogger.
I LANDSBYEN Aurisina, der jeg er født, arbeidet de fleste mennene i et gammelt steinbrudd. Aurisina ligger nær Trieste i Nord-Italia, ved grensen til det tidligere Jugoslavia. Da jeg var 15 år, begynte også jeg å arbeide i landsbyens steinbrudd. Det var i 1939, året da den annen verdenskrig brøt ut. Det at jeg arbeidet med stein, gjorde at jeg fikk lyst til å bli en berømt billedhogger. En annen drøm var at jeg aldri skulle behøve å dø. Begge disse målene virket uoppnåelige.
Da krigen sluttet i 1945, flyttet jeg til min søster i Roma fordi jeg ville prøve å komme inn på kunstakademiet der. Så begeistret jeg ble da ønsket gikk i oppfyllelse og jeg kunne gå i gang med tre års studier! Utgiftene ble dekket av forskjellige veldedige organisasjoner.
Åndelig hunger
Jeg prøvde også å få tilfredsstilt min åndelige hunger ved å gå på religiøse møter, blant annet hos Frelsesarmeen og valdenserne. Dessuten gikk jeg på forelesninger ved et jesuittisk universitet, og en gang var jeg med på et tredagers seminar som ble ledet av en biskop. Under seminaret fikk vi ikke lov til å snakke med hverandre, men viet oss til bønn, meditasjon, skriftemål og biskopens redegjørelser.
Etterpå innså jeg at min tro ikke var blitt styrket. «Hvorfor har jeg ikke fått en sterk tro?» spurte jeg biskopen.
«Tro er en gave fra Gud, og han bestemmer selv hvem han vil gi den til,» var biskopens svar. Dette svaret skuffet meg så sterkt at jeg sluttet å søke Gud og i stedet viet meg helt og holdent til kunststudiene.
Internasjonal berømmelse
Da jeg hadde fullført studiene i Roma i 1948, fikk jeg et ettårig stipend for å studere ved kunstakademiet i Wien. Jeg ble uteksaminert der året etter og takket ja til et ettårig stipend som gjorde at jeg kunne fortsette studiene i Ljubljana i Slovenia (den gang en del av Jugoslavia). Det neste målet mitt var å flytte til Paris, kunstens høyborg.
I 1951 fikk jeg imidlertid et tilbud om å arbeide i Stockholm. Jeg flyttet dit for å legge meg opp nok penger til å komme i gang med en kunstnerkarriere i Paris. Men så traff jeg Micky, og vi giftet oss i 1952 og bosatte oss i Stockholm. Jeg fikk jobb på et lite verksted der jeg laget skulpturer i stein, marmor og granitt. En del av disse er utstilt i Millesgården, en skulpturpark og et museum på Lidingö ved Stockholm.
I Roma hadde jeg lært en gammel teknikk for bronsestøping — voksmetoden — og jeg underviste i bronsestøping på kunstfagskolen og kunstakademiet i Stockholm. Senere fikk jeg tilgang til et eget bronsestøperi på Skansen friluftsmuseum i Stockholm. Der kunne jeg, ofte foran et publikum, lage skulpturer i bronse og bly. Jeg fikk også i oppdrag å restaurere antikke skulpturer som tilhørte Sveriges daværende konge, Gustav VI. Disse er utstilt i Det kongelige slott i Stockholm og i Drottningholm slott.
Mellom 1954 og 1960 ble arbeidet mitt positivt omtalt i pressen og av kunstkritikere. Mange av skulpturene mine ble utstilt i store byer rundt om i Europa, deriblant Stockholm, Roma, Ljubljana, Wien, Zagreb og Beograd. I Beograd kjøpte marsjall Tito noen av skulpturene mine til sin private samling. Jeg er representert i galleriet for moderne kunst i Roma med en stor kvinnelig torso i granitt, og noen av tegningene mine er utstilt i Albertina-museet i Wien. Moderna Museet i Stockholm har en av bronse- og blyskulpturene mine, og galleriet for moderne kunst i Ljubljana har en bronseskulptur.
Fornyet interesse for religion
Etter at Micky og jeg hadde vært gift i noen år, la hun merke til at min interesse for religion våknet til live igjen. Jeg spurte stadig meg selv: «Hvor er det blitt av den troen som de første kristne var villige til å dø for?» På nytt begynte jeg å overvære religiøse møter, for eksempel hos pinsevennene og adventistene. Jeg undersøkte også islam og buddhismen.
Før jeg skulle delta på en kunstutstilling i Milano i 1959, tilbrakte jeg noen dager på hjemstedet mitt, Aurisina. Landsbyboerne fortalte meg om en mann som etter sigende visste en hel del om Bibelen. Han var et av Jehovas vitner. Da jeg fikk anledning til å snakke med ham, viste han meg ting i Bibelen som jeg aldri hadde sett før. Jeg fikk vite at mennesket er en sjel — det har ikke en sjel som er atskilt fra legemet — og at menneskesjelen er dødelig, ikke udødelig, slik andre religioner lærer. — 1. Mosebok 2: 7; Esekiel 18: 4.
Videre viste denne mannen meg at Guds hensikt med å skape Adam og Eva ikke var at de skulle dø, men at de skulle leve evig i lykke på jorden. Det første menneskepar døde fordi de var ulydige. (1. Mosebok 1: 28; 2: 15—17) Jeg fikk vite at Gud har gitt sin Sønn som et gjenløsningsoffer, og at denne foranstaltningen gjør det mulig for menneskene å oppnå det evige liv som Adam mistet på grunn av sin ulydighet. (Johannes 3: 16) Jeg ble svært glad da jeg fikk vite dette. — Salme 37: 29; Åpenbaringen 21: 3, 4.
Et vendepunkt
Så snart jeg kom tilbake til Sverige, prøvde Micky og jeg å lokalisere Jehovas vitner, men vi kunne ikke finne noen adresse. Noen dager senere ringte det imidlertid på hos oss, og der stod de rett utenfor døren vår! Jeg begynte å lese den litteraturen de gav meg, og snart ble jeg overbevist om at den inneholdt sannheten. Likevel ville jeg gjerne få bekreftet min oppfatning ved å snakke med en gammel bekjent, en katolsk erkebiskop, som jeg var blitt kjent med under studiene mine i Roma på slutten av 1940-tallet. I januar 1961 drog jeg derfor av sted for å treffe ham.
På den tiden hadde han ansvaret for all katolsk misjonsvirksomhet i hele verden. For en overraskelse som ventet meg! Jeg ble forundret over at han manglet selv den mest grunnleggende bibelkunnskap. Da vi snakket om hva som skjer når vi dør, sa han: «Det vi tror nå, viser seg kanskje å være det stikk motsatte.» Og da vi drøftet apostelen Peters henvisning til Bibelens løfte om «nye himler og en ny jord», var han ikke sikker på hva det løftet skulle bety. — 2. Peter 3: 13; Jesaja 65: 17—25.
Da jeg kom tilbake til Stockholm, begynte jeg å studere Bibelen regelmessig sammen med det vitnet som min kone og jeg var blitt kjent med. Jeg gledet meg over Mickys voksende interesse for studiet. Den 26. februar 1961 symboliserte jeg så min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann, og Micky ble døpt året etter.
En annen type arbeid
Vi hadde fått en liten jente i 1956 og en liten gutt i 1961. Siden vi nå hadde en familie å forsørge, trengte jeg en fast jobb. Jeg ble svært glad da jeg fikk en forespørsel om jeg ville bygge et stort monument i den landsbyen der jeg er født. Monumentet skulle være til minne om partisaner som døde i den annen verdenskrig. Dette ville ha vært et innbringende prosjekt for meg. Men etter å ha vurdert forskjellige faktorer — blant annet det at jeg ville ha blitt nødt til å være borte fra familien og den kristne menighet i flere måneder, og at jeg ville ha oppholdt meg i et land der kommunismen hadde framgang, og der det ikke ville ha vært så lett å dyrke åndelige interesser — takket jeg nei til tilbudet.
En annen jobb ble årsak til at jeg fikk samvittighetskvaler. Jeg ble bedt om å lage en stor utsmykning til et nytt krematorium i Sverige. Etter at jeg var ferdig med arbeidet, ble jeg innbudt til innvielsen. Men da jeg fikk vite at det var biskopen i Stockholm som skulle avdekke kunstverket mitt, bestemte jeg meg for å la være å delta i seremonien, for å slippe samkvem med mennesker som framholder en lære og følger skikker som strider mot Guds Ord. — 2. Korinter 6: 14—18.
På grunn av den usikkerheten som var forbundet med det å få regelmessige oppdrag som billedhogger, begynte jeg å få vanskeligheter med å dekke familiens materielle behov. (1. Timoteus 5: 8) Jeg overveide under bønn hva jeg kunne gjøre for å skaffe meg et utkomme. En dag ble jeg oppsøkt av en arkitekt som hadde med seg en modell av en bygning han hadde tegnet. Han bad meg fotografere den. Ettersom jeg hadde god kjennskap til fotografering fordi jeg var vant til å ta bilder av skulpturene mine, takket jeg ja til oppdraget. I de årene pågikk det livlig byggevirksomhet i Sverige, og det var stort behov for modellfotografering. Derfor fikk jeg en rekke oppdrag fra mange arkitekter og kunne sørge godt for familien.
På denne tiden besøkte jeg det italienske kulturinstituttet i Stockholm for å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) Jeg kjente direktøren for instituttet og kunne avtale et møte med ham. Det var da han fikk vite at jeg ikke lenger arbeidet som billedhogger, at han utbrøt: «Du har sviktet kunsten!» Jeg forklarte at jeg først og fremst hadde forpliktelser overfor Gud og familien min.
Jeg må innrømme at det var en tid da kunst var det viktigste i livet mitt. Men etter hvert forstod jeg at hvis jeg fortsatte min karriere, ville det være det samme som å prøve å tjene to herrer. (Matteus 6: 24) Jeg var overbevist om at det viktigste jeg kunne holde på med, var å forkynne det gode budskap om Guds rike. Derfor traff jeg den personlige avgjørelse å oppgi mitt arbeid som billedhogger, og Jehova Gud har på en storslått måte velsignet min avgjørelse. — Malaki 3: 10.
Privilegier i den kristne tjeneste
På begynnelsen av 1970-tallet var det mange innvandrere i Sverige fra Sør- og Øst-Europa som begynte å vise interesse for Bibelens sannhet. Det gjorde at jeg fra 1973 av fikk det privilegium å studere Bibelen med innvandrere som snakket italiensk, spansk og serbo-kroatisk, og jeg kunne hjelpe til med å opprette nye menigheter og grupper for disse språkene. Jeg fikk i oppdrag å arrangere kristne stevner på italiensk og være instruktør for de bibelske skuespillene som ble framført ved dem. Av og til hadde jeg også det privilegium å tjene menigheter i Sverige som reisende tilsynsmann.
Som følge av at jeg hjalp til med å arrangere italienskspråklige stevner i Sverige, hadde jeg ofte kontakt med Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Roma. De italienske brødrene fortalte meg at det var mangel på eldste i menighetene der i landet på grunn av den eksplosive veksten i forkynnelsesarbeidet. I 1987 flyttet derfor Micky og jeg til Liguria i nærheten av Genova i Italia. Barna våre var da voksne og stod på egne ben. Vi hadde to flotte år i Italia og var med på å opprette en ny menighet i Liguria. Vi erfarte fullt ut sannheten i det som står i Ordspråkene 10: 22: «Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik.»
Micky og jeg prøver iblant å oppsummere de velsignelsene vi har fått fra Jehova, og listen blir lang. Ved siden av å ha vært med på å opprette nye menigheter har vi fått mulighet til å hjelpe mange mennesker, deriblant våre egne barn, fram til innvielse og dåp og deretter til å bli modne kristne. Jeg angrer ikke på at jeg bestemte meg for å oppgi livet som kjent billedhogger, for jeg har valgt den mye mer givende livsgjerningen å tjene vår kjærlige Gud, Jehova. Mine nærmeste og jeg har dermed fått et sikkert håp om å oppnå evig liv, takket være Jehova. — Fortalt av Celo Pertot.
[Bilde på side 13]
I arbeid med en skulptur i 1955
[Bilde på side 15]
Min kone og jeg