Kjærlig tukt forandret innstillingen

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan

OMKRING 250 elever var samlet til eksamenshøytideligheten. En ti—tolv gutter gikk plutselig framover i salen. De stilte seg opp på linje, snudde seg og så på resten av elevene. Alle ble engstelige, også lærerne, for alle visste at dette var skolens verste bøller, som hadde drevet med terrorisering og hærverk.

Én i gruppen, en 15-åring som tydeligvis var lederen for gjengen, gikk et par skritt fram, bøyde hodet og begynte å snakke med dyp stemme.

«Vi ber om unnskyldning for problemene vi har skapt for dere alle,» sa han. «Vi skjønner nå at det vi har gjort, har vært dumt. Fra nå av skal vi forbedre oss. Vi ber også lærerne om unnskyldning. Dere gav oss ikke opp, men fortsatte å irettesette oss helt til slutt. Vær så snill å tilgi oss. Vi har utnyttet dere alle sammen. . . .»

Mens han flau snublet videre i talen, var det mange av lærerne som fikk tårer i øynene. Så kom de andre guttene i gjengen fram én etter én og erklærte: «Jeg skal forandre meg og leve et ordentlig liv.»

Et alminnelig problem

Denne hendelsen, som fant sted på en ungdomsskole i Kawasaki, en industriby sør for Tokyo, ble kalt «Angererklæringen» av en ledende japansk avis, Yomiuri Shimbun. I likhet med mange andre skoler i Japan har Tajima ungdomsskole vært utsatt for mye vold i de senere år. Voldsutbrudd var dagligdags. Elevene sparket inn dørene til toalettene og klasserommene, stakk hull i taket med kosteskaft, utløste alarmklokkene og øvde annet hærverk på skolens eiendom. En lærer ble slått ned og måtte på sykehus i to uker da han gav en elev et råd i forbindelse med håret hans.

På en annen ungdomsskole i Machidadistriktet i Tokyo var det en lærer som hadde fått svak helse på grunn av atombomben som ble sloppet over Hiroshima. Han ble mobbet og tyrannisert av en gjeng forbryterspirer blant elevene. «Han var lett å skremme,» sa en av guttene, «for han viste så tydelig at han var redd, når vi dyttet til ham.» Etter at elevene hadde vært etter ham, slått ham og banket ham opp i ukevis, reagerte læreren ved å stikke en av angriperne med kniv.

Vold i skolen er blitt et så stort problem i Japan at statsminister Nakasone nylig betegnet det som et av de største innenriksproblemer. Og undervisningsdepartementet opprettet en arbeidsgruppe som skulle undersøke problemet.

Hva er årsaken?

Som rimelig kan være, ble folk flest forskrekket over slike tilfelle av vold og forbrytelser på skolen. Og det naturlige spørsmålet er: Hvorfor har det oppstått slike problemer?

Ifølge en meningsmåling som ble foretatt av det japanske byrået NPA (National Policy Agency), mente mer enn halvparten av dem som svarte, at hovedårsaken til den stadig voksende voldsbølgen i skolen er at foreldrene har vært for ettergivende og overbærende overfor sine barn, at de ikke har hatt en fast styring.

I tråd med dette skrev en 74 år gammel direktør fra Tokyo et brev til redaktørene i The Daily Yomiuri hvor han sa at «de foreldre som vokste opp i etterkrigstiden, må påta seg det meste av ansvaret». Han forklarte at disse foreldrene vokste opp mens Japan strevde med å komme seg på fote igjen etter den annen verdenskrigs ødeleggelser. De var vant med motgang, knapphet og savn. Nå som de lever i velstand, er de besluttet på at deres barn ikke skal oppleve det samme. De sløser med pengene og gir barna alt de måtte ønske seg. Direktøren skrev: «Som følge av dette har de fått barna sine til å tro at alle deres krav vil bli oppfylt.»

Andre mente at selve skolesystemet må ta sin del av skylden. «Det sterke presset og all puggingen som følger med undervisningen, er blant de viktigste årsakene til vold i skolen,» sa tidligere undervisningsminister Michio Nagai. Og elevene var enige. «Jeg ble ikke overrasket,» sa en 16-åring om den dårlige omtalen skolene fikk. «Jeg og mange andre er nokså fortvilt på grunn av systemet og lærerne.»

Men til tross for at flere årsaker ble påpekt, så det ikke ut til å være noen rask løsning på det problem som vold i skolen og ungdomskriminalitet utgjør. Nei, en undersøkelse som ble foretatt av en landsforening av rektorer, viste at mange skolefolk regner med at problemene vil øke, og at de ikke ser noen ende på dem.

Alt dette gjorde det som skjedde på Tajima ungdomsskole den formiddagen, enda mer interessant. Hva var det som hadde ført til at hele pøbelgjengen på denne skolen kom fram og bad de andre elevene om unnskyldning, samtidig som mange andre skoler ber om politibeskyttelse?

Mottiltak mot volden

Etter å ha omtalt den overraskende «Angererklæringen» på Tajima skrev Yomiuri Shimbun en detaljert beretning om hva som tydeligvis førte til at gjengen forandret innstilling. Den stod under overskriften «Kjærlig tukt fører til at vanskelige elever forbedrer seg». Under denne overskriften stod det et sitat uten kildeangivelse: «Den som sparer på riset, hater sin sønn.»

«Disse elevene forandret ikke innstilling over natten,» stod det i artikkelen. For to år siden ble en ny lærer, Shingi Shimoyama, ansatt som rådgiver på Tajima. Det ble innkalt til et møte for hele lærerstaben. Ifølge avisartikkelen skjedde følgende:

«Lektor Shimoyama . . . åpnet Bibelen og leste et vers hvor det står: ’Den som sparer på riset, hater sin sønn.’» Så foreslo han at lærerne skulle danne en felles front og iverksette bestemte straffer når reglementet ble brutt, for eksempel ved sniffing, røkning, spytting, hærverk og så videre. De andre lærerne var enige og sa: «Vi bør slutte med å se gjennom fingrene med urett i godhetens navn. La oss slutte med å lukke øynene for urette handlinger bare for å unngå problemer og si at vi er gode og barmhjertige.»

Vi bør kanskje nevne at selv om ungdomskriminaliteten er tiltagende i Japan i dag, har de fleste elevene fremdeles stor respekt eller til og med ærbødighet for lærerne. I de fleste skolene er det fortsatt slik at timene begynner og slutter med at elevene og læreren utveksler bukk, og det godtas fremdeles at det holdes streng disiplin og til og med anvendes korporlig avstraffelse, selv om det sjelden blir praktisert.

Hvordan virket disse tiltakene på elevene? Reagerte de med vold, kanskje ved å true lærerne eller banke dem opp? Det vakte forbauselse at «pøblene nesten øyeblikkelig erkjente at Shimoyama var dem overlegen», sier artikkelen. «’Nå har det kommet en spesiell lærer,’ sa de. ’Lektor Shimoyama er den eneste ingen skal løfte en finger mot.’»

Lærerne bestemte seg for at de i tillegg til å vise fasthet skulle ringe til eller besøke de elevene som ble straffet, for å ha en personlig samtale med dem. Disse besøkene og den personlige oppmerksomhet som ble vist, knyttet elevene og lærerne sammen.

Pøbelgjengen holdt seg hele tiden avventende og så på det som skjedde. Men den lagånden og den tydelige tilfredshet som elevene og lærerne viste, begynte å få dem til å føle seg litt usikre. De forstod snart at det egentlig var barnslig og dumt å gå rundt og blære seg og føle seg viktige, og det førte til slutt til «Angererklæringen».

Hemmeligheten bak det gode resultatet

Denne unektelig imponerende historien fikk stor publisitet i Japan. Japan har en unik kultur og bakgrunn, og her fikk Shimoyamas metoder et gunstig resultat. Hvorvidt den samme fremgangsmåten ville virke på andre skoler og i andre land, avhenger av en rekke faktorer. Det som skjedde på Tajima ungdomsskole, viser imidlertid at når det blir gitt tukt på en kjærlig, men fast måte, kan det ha en positiv innvirkning på oppsetsige ungdommer og få dem til å forandre innstilling.

Lektor Shimoyama er for øvrig et av Jehovas vitner. Skriftstedet han leste for de andre lærerne, var Ordspråkene 13: 24, som i sin helhet lyder: «Den som sparer på riset, hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» Dette verset påpeker viktigheten av at det blir gitt nødvendig tukt i hjemmet — foreldremyndighetens ’ris’. Lærerne kan riktignok hjelpe, men hvor mye bedre vil det ikke være om foreldrene merker seg dette hevdvunne bibelske prinsippet og anvender det i hjemmet!

[Bilde på side 18]

Lederen for gjengen ber lærerne og de andre elevene om unnskyldning