Hjernens mysterier forbløffer vitenskapen
«EN dristig, ny generasjon av supersmarte datamaskiner tar form i laboratorier som arbeider med kunstig intelligens,» sier bladet High Technology. De tilhører den annen generasjon «ekspert»-systemer, som i likhet med sine motstykker i første generasjon vil ha lagret menneskelige eksperters spesialkunnskaper i sine databanker. De nye systemene vil dessuten ha visse evner til problemløsing som de eldre utgavene ikke hadde. Men vil de kunne tenke?
Å skape en tenkende datamaskin har vært dataingeniørenes drøm helt siden midten av 1950-årene, da kunstig intelligens ble et veldefinert felt innen datavitenskapen. Men hittil er drømmen ikke blitt til virkelighet. «Vi har ikke programmer som virkelig er kreative eller oppfinnsomme, eller som kan forstå et innviklet resonnement,» innrømmer Roger C. Schank, som er leder for et prosjekt ved Yale universitet som har å gjøre med kunstig intelligens. Ja, bladet Psychology Today oppsummerer over 25 års forskning på denne måten: «Alle småbarn kan gjøre tre ting som ingen datamaskin ennå greier — kjenne igjen et ansikt, forstå et naturlig språk og gå på to ben.»
Datamaskinene ligger faktisk langt etter menneskehjernen i yteevne. Hvordan det? En ting er at de mest avanserte nettverk av mikrokretser i datamaskinene er rudimentære sammenlignet med forbindelsene mellom de anslagsvis 100 milliarder (100 000 000 000) nevronene eller nervecellene som finnes i en normal menneskehjerne. Ifølge én teori er hjernens system for å hente fram opplysninger basert på et nettverk av forbindelser, og «dette store nettverk av forbindelser i menneskenes hukommelse er en av de mest dyptgående forskjeller mellom mennesker og maskiner. Hjernens evne til å søke etter opplysninger gjennom sine millioner av nevroner samtidig virker helt forbløffende». Bladet Science sier videre: «Hjernens nevroner gjør millioner eller milliarder av beregninger samtidig og parallelt. Vår nåværende generasjon av datamaskiner, som arbeider i serie og tar et skritt om gangen, blir fullstendig utklasset.»
Noen datamaskiner kan riktignok utføre vanskelige matematiske beregninger på en brøkdel av den tid de dyktigste matematikere ville måtte bruke. Avanserte datamaskiner kan til og med slå de fleste i sjakk. Men maskinene har alvorlige begrensninger. For ikke lenge siden stod det i en artikkel i The New York Times Magazine: «Et avansert sjakkspillprogram kan kanskje slå en god spiller, men gjør noen små forandringer i reglene . . . og maskinen vil være helt på jordet, mens den menneskelige spilleren vil klare seg bra.»
Hva er det som gir oss mennesker denne fordelen? Vi resonnerer og trekker sammenligninger. Vi ser et problem fra mange forskjellige vinkler og skiller viktige opplysninger fra uvedkommende opplysninger. Vi har dessuten ingen vanskeligheter med å behandle språklige begreper eller med å lære av erfaring. Vi har, kort sagt, «sunn fornuft». Vitenskapsmennenes fortvilte forsøk på å skape en slik «sunn fornuft» har ifølge Science gitt dem «en viss ydmykhet, en forståelse av hvor ærefryktinngytende komplisert en helt vanlig menneskelig handling kan være — og av hvor mye datamaskiner (og mennesker) må vite før de kan gjøre noe som helst».
Vitenskapsmennene innrømmer at de ikke regner med noe større gjennombrudd med det første når det gjelder å lage kunstig intelligens, til tross for den økte kapasiteten til framtidens datamaskinsystemer. Problemet er delvis at vi ikke forstår våre egne tankeprosesser godt nok til at vi kan lage en etterligning.
«Aha!» sier vi når vi får en god idé. Men akkurat hvordan vi fikk ideen, er stadig et mysterium.